Den Norske Forening

Om nordmenn i kongens by efter 1905

Storinnrykket av norske kunstnere i København kulminerte under første verdenskrig; i flokk og følge kom de derned på besøk eller for å bli boende i disse år da krigens gru og barrierer stengte dem ute fra kontinentets kunstnerbyer, og da det nære København lå som en lokkende oase. Mang en tørst norsk kamel fant der skyggefulle steder med snaps og øl.

Men efter krigens slutt drog karavanen videre, mot Paris og Berlin. Nå blir de norske kunstnere forresten mer å ligne med et fugletrekk, som riktignok gjerne slo seg ned i København på utferd og hjemferd, men det ble helst kortere opphold under gjennemfart. Forfattere som Olaf Bull, Ronald Fangen, Sigurd Hoel og yngre nykommere som Johan Borgen beholdt riktignok forkjærligheten for København, mange av de nye malere likeså, men den virkelige norske kunstnerkoloni i byen forsvant med «Bernina». Københavnfarerne kom nå oftest i tallrike skarer for å treffe danske venner og kolleger, ikke for å være sammen med hverandre i de smilende danske omgivelser.

Men fortsatt var det mange kjente norske kunstnere som hadde sitt hjem og sin virkeplass i København. Blant dem var den ansette musiker og konservatorieprofessor Anders Rachlew, og maleren Arne Lofthus, Zahrtmanns og Skovgaards elev. Louis Moe har vi alt nevnt. Den dag i dag er det mange kjente norske kunstnernavn som er knyttet til København, fra pianisten Robert Riefling til sangerne Odd Wolstad og Øistein Frantzen. Endog i det kunstnerfag hvor de danske gjennem arhundrer hadde hatt et absolutt hegemoni og vært våre læremestre, i scenekunsten, har det vært en rekruttering fra Norge til København, fra Henrik Bentzon til unge Bård Owe. Dernest må vi ikke glemme det sterke norske innslag i den københavnske kunstnerverden som de dansk-norske ekteskap har medført. Disse dypt personlige bånd har i det hele tatt gjennem historien knyttet de sterkeste forbindelser over Kattegat, i begge retninger. Vi skal huske at det takket være slike forbindelser var norsk arv hos danske Norgesvenner som D. G. Monrad, Carl Ploug, hos Hauch og Bojsen, A. F. Krieger og J. L. Heiberg, og i nyere tid har blant mange andre maleren Viggo Madsen og forfatterne Harry Søiberg, Mogens Lorentzen, Svend Borberg, hatt norske fruer. Endelig må vi nevne de norske innslagene i dansk presse, fra Henrik Dedichen i «Politiken» til den unge Bergensjournalist E. Chr. Bernhardsen.

Listen over nordmenn i dagens københavnske kulturliv kunne lett gjøres meget lang.

Likevel er det lett å se at det er andre kategorier og andre yrkesgrupper av nordmenn som siden første verdenskrig har satt sitt preg på det norske København, ja i virkeligheten helt siden 1905. Ved århundreskiftet var Den norske Forening, som vi hørte, en forholdsvis liten og ikke altfor aktiv forening, som var dominert av byens ganske tallrike norske håndverkermestere, og de dyrket samværet i sin kjære forening som et internt anliggende. Det var populære skytterstevner og patriotiske 17. mai-tilstelninger som samlet medlemmene til hyggelige assembleer, men foreningen klarte ikke riktig å samle, og heller ikke å representere, den meget større norske koloni. Den hadde heller ikke økonomisk evne til å løse de patrengende sosiale oppgaver som den hadde stilt seg, og som i det nye århundre var voksende, fordi så mange unge norske kvinner og menn nå dro til København for å søke arbeide. Både blant dem og blant akterutseilte norske sjøfolk var det mange som kunne trenge hjelp.

Det samme var tilfelle innenfor den svenske koloni, og dette var bakgrunnen for at den svensk-norske minister baron Beck-Friis i unionstidens 11. time, nærmere bestemt på unionsdagen den 4. november 1901, innkalte til et stort møte av norske og svenske københavnere som stiftet «Foreningen af Nordmænd og Svensker i Kjøbenhavn», for å fremme samholdet mellem de to stridbare broderfolk og især for å støtte nødlidende landsmenn i København. For legasjonen og konsulatet måtte en slik forening av fremtredende medlemmer av kolonien være et verdifullt instrument. De norske styremedlemmene i denne forening var generalkonsul C. Nordstrand, grosserer K. J. Defali, dispachør A. Svenningsen og ingeniør S. Løwenskiold.

Men hjemme på den skandinaviske halvø sloss man om lydrikepunkter og egen norsk utenriksrepresentasjon. Begivenhetene den 7. juni som resulterte i Karlstadforlik og kongevalg, førte til en helt ny situasjon, også for nordmennene i København. De opplevde at en norsk minister, Fritz Wedel-Jarlsberg, kom til København for å forhandle med den danske prins Carl og det danske kongehus om Norges krone, og de opplevde å se prins Carl - nu kong Haakon den 7. - med sin gemalinne lette anker for å gjenreise den gamle norske kongestol. Alt tidligere denne begivenhetsrike høst var foreningen av nordmenn og svensker blitt reorganisert; den 31. oktober ble «Norsk Understøttelsesforening i Kjøbenhavn» stiftet med et representativt styre av norske direktører og grosserere, fabrikanter og skipsredere. De 15 nordmenn som stiftet understøttelsesforeningen, var J. L. Aamundsen, Albert Biilow, G. Backe Jørgensen, K. J. Dehli, W. B. Herseth, Trygve J. Jensen, Carsten Kielland, August C. Mohr, Carl Nordstrand, C. M. Pay, Herman August Suhrke, Nicolai Joung, Alfr. Wattne, C. Wathne og Axel J. Wedum. Det var med andre ord en eksklusiv, men samtidig den mest representative norske forening i årene frem mot verdenskrigen. Den arbeidet i disse år effektivt for sitt formål, som var «at understøtte de i Kjøbenhavn eller andetsteds i Danmark boende eller paa gennemrejse værende nordmænd, som trænger til hjælp, og at fremme sammenhold mellem nordmænd». Samtidig kunne foreningen ved mange leiligheter representere kolonien utad, og den stod i nær kontakt med tjenestemennene i den nye norske legasjon og i konsulatet. Det selvstendige Norges nye utenriksledelse hadde markert betydningen av legasjonen i København ved å utnevne en av landets mest fremstående menn til minister på denne post. G. Francis Hagerup var professor i rettsvidenskap og en av våre ledende jurister, han hadde vært statsrad, og statsminister i to perioder, 1895-98 og 1903-05. Fra 1906 til 1912 var han norsk minister i Danmark (men også i Nederland og Belgia); han ble efterfulgt av en av de fremste blant de norske yrkesdiplomater som hadde gjort karriere i unionstiden, Johannes Irgens, som senere hadde vært norsk utenriksminister, fra 1910. Han bestyrte legasjonen inntil 1922, da han ble efterfulgt av Emil Huitfeldt, som ble på denne post i hele 14 ar. Han deltok ivrig i det arbeide som i denne perioden ble nedlagt for atter å samle den norske koloni og de efterhånden nokså forskjellige og adskilte foreninger. Det skjedde først og fremst ved at den gamle norske forening av 1863 ble reorganisert. En av de drivende krefter i dette arbeide, og formann i reorganisasjonsstyret av 1924, grosserer Wilhelm Runden, har skrevet om minister Huitfeldts rolle i denne forbindelse og innen den norske koloni og det norske foreningsliv i det hele tatt: «Vi vet alle at han med den mest levende interesse fulgte «Den norske Forening»s arbeide for norsk samling... Ministerens varme følelser for foreningen viste han best ved sammen med sin elskverdige frue så å si alltid å delta i sammenkomstene, hvorved han ofte måtte sette meget annet til side for å treffe sine landsmenn der - ja i flere sesonger gjorde han foreningen den ære å møte ved samtlige sammenkomster. Vi erindrer alle hans hjertevinnende vesen, hans hjelpsomhet og vennlige likefremhet overfor alle uten stands forskjell. Intet under at han ble avholdt som få. Men minister Huitfeldt hadde foruten sin interesse for «Den Norske Forening» også sin største interesse for reisningen av «Norges Hus», og utrettelig var hans hjelpsomhet ved alle vanskelige underhandlinger med de mange myndigheter, som ble bestemmende for det endelige resultat. Det var da også under minister Huitfeldts regime at «Norges Hus» ble endelig fullført, og stedse vil hans navn være knyttet til dette foretagende, der skulle bli av så stor betydning for norske menn og kvinner i Danmark.» Minister Huitfeldt og frue ble da også begge valgt til foreningens æresmedlemmer.

«Den norske Forening» hadde i de mange mellemliggende år vært en ganske liten og beskjeden forening, som bare på større merkedager trådte frem fra ubemerketheten, på 17. mai - og når berømte sønner av Norge kom på foredragsbesøk. Slik var det da Roald Amundsen gjestet København i 1912 efter sin berømmelige sydpolsferd. Da var malermester Odin Larsen formann. Under hans lange formannstid fra 1898 til 1914 hadde ellers den interne virksomhet vært hovedsaken, med samvær til glede for medlemmene og med støtte til dem som trengte hjelp fra foreningens sykekasse og andre hjelpekasser. Men det mål man hadde satt seg i foreningens unge oppgangstid i 70-årene, å få reist et «Norges Hus», var stadig like fjernt, og foreningen var nå for liten til å makte den store oppgaven. Men det store initiativ i 1876 hadde dog ført til et betydelig byggefond, og da eiendommen i Victoriagade ble solgt i 1916, var midlene igjen disponible.

Den norske understøttelsesforening, som i årene efter 1905 var blitt koloniens mest representative forening, hadde på sin side ennå ikke noe byggefond. Denne forening drev sitt store filantropiske arbeide, i de første 40 år av dens liv ble f.eks. over 300 000 kroner utbetalt som husleiebidrag, hjemreisepenger, sykehjelp osv. til nordmenn i knipe i København. Ved siden av denne filantropi hadde foreningens innflytelsesrike stiftere satt som sitt annet mål: samhold. Og samholdet dem selv imellem ble styrket ved de berømmelige torskeaftener en gang i måneden i vinterhalvåret. Her dyrket medlemmene vennskapet og den norske nasjonalrett, nykokt torsk med rødvin, en kombinasjon som vi norske som kjent elsker, mens den betraktes med undrende forferdelse av alle andre siviliserte folkeslag. Men vi har jo heller ikke noe imot å beholde en og annen eiendommelighet for oss selv. Og nordmennene i understøttelsesforeningen har dyrket den med lidenskap og vennskap. Fra det opprinnelige eksklusive selskap av de 15 stiftere utviklet denne forening seg slik at deltagerantallet steg og steg, og i 1917 var tallet blitt så stort at torskeaftnene måtte komme inn i organiserte former, med arrangementskomité etc. Senere gikk de norske torskeaftener over til å bli en egen forening, «Den Norske Klub», hvor den norske konsul i København, Johannes Koren, gjennem mange år var formann. Efter hans død har direktør Edward Stangebye vært formann. «Den Norske Klub» er en meget uformell forening, uten lover og statutter. Det stilles bare to krav til den som vil bli medlem: at man er norskfødt eller av norsk herkomst, og at man er et aktivt medlem av «Norsk Understøttelsesforening». På initiativ av grosserer Niels Mørch fikk denne forening dannet sitt grunnfond, senere har den fått som gaver fra klubbens medlemmer forskjellige legater og årlige bidrag, og fra 1917 har understøttelsesforeningen hatt sine årlige juleauksjoner, som har innbrakt store summer til direkte julehjelp.

Men i begynnelsen av 1920-årene stod det for mange ledere innenfor den norske koloni som en beklagelig svakhet at de forskjellige norske foreninger arbeidet så splittet, til tross for at de hadde såvidt mange felles mål. Også for Norsk Understøttelsesforening stod det nå som et stort fremtidsmål at kolonien måtte få sitt Norges Hus, og man forberedte innenfor denne forening dannelsen av et byggefond. Grosserer Herman August Suhrke, som like fra den norsk-svenske forening av 1901 hadde hørt til koloniens fremste menn, og var et ledende medlem av understøttelsesforeningen, foreslo i 1921 et samarbeide med Den Norske Forening, og minister Irgens prøvde året efter å få dette i gang, men han forlot sin post samme år, før saken ennå var i havn. Men drøftelsene fortsatte mellem de to styrer, og formannen i Den Norske Forening, snekkermester I. O. Pedersen, viste stor forståelse for tanken, og arbeidet for å fa endret foreningslovene slik at den kunne realiseres. På generalforsamling i 1924 ble det vedtatt nye lover for grunnfondet, og Den Norske Forening ble reorganisert for å kunne bli den samlende nasjonale forening for hele kolonien, med dette styre: grosserer Wilhelm Runden, formann, snekkermester I. O. Pedersen, viseformann, urmaker Edv. Eriksen, musikkhandler Rolf Lorentzen og fru redaktør Sigrid Maaløe. Varamenn ble de to norske arkitekter H. Berle og Thoralv Ridder.

Dermed gikk den gamle tradisjonsrike norske forening inn i en ny glansperiode, som i skiftende grad har fortsatt frem til det store 100-årsjubileum av i år.

Norsk Understøttelsesforening dannet samtidig med reorganiseringen av Den Norske Forening sitt store byggefond, og da Herman Aug. Suhrke i 1925 ble formann for understøttelsesforeningen, innledet de to formenn Suhrke og Runden et nært samarbeide, og dannet en felleskomite med generalkonsul Hjalmar Hartmann som den tredje leder, og med grosserer W. B. Herseth (senere direktør Aage Kvenild), direktør Johs. Andersen, assistent F. R. Johannsen (og senere tannlege Geo Poulsen) som medlemmer. Denne aktive felleskomite kunne så i de følgende år, i samarbeide med minister Huitfeldt og de danske myndigheter intensivere forarbeidet med et Norges Hus, som nå var kommnet et betydningsfullt skritt nærmere sin realisasjon. Den Norske Forening gikk inn i en periode med livlig foreningsvirksomhet og stort anlagte møter med stor oppslutning og med fremstænde norske og danske foredragsholdere og kunstnere som gjester. Samtidig fortsatte Norsk Understøttelsesforening sin store filantropiske virksomhet, og Den Norske Klub sine patriotiske torskeaftener - det var funnet sted en samJing, samtidig som hver forening fortsatte sitt eget liv.

La oss her avbryte skildringcn av det fortsatte arbeide mot målet, for å kasie et blikk på den store norske koloni på denne tid og enkelte av dens medlemmer. Det kan av gode grunner bare bli et utvalg blant noen av dens mest kjente skikkelser, enkelte iblant dem hører den dag i dag til ledersjiktet i det norske København. Men de fleste av dem som vi har nevnt ovenfor, er i mellemtiden gått bort, og de ville hver enkelt fortjene en kort biografi, som tilsammen ville kunne gi et anskuelig bilde av koloniens sammensetning og rekruttering.

Mens det synes som om kunstnere og håndverkere var toneangivende mot slutten av det 19. århundre og i årene frem mot 1. verdenskrig, men uten noen gang å smelte sammen til en enhetlig norsk koloni, er det like klart at det er nordmenn med ansett stilling i dansk forretningsliv, handel og industri som har preget det norske København i mellemkrigstiden. Og de fleste av dem var kommet ned før verdenskrigen, delvis alt før århundreskiftet. Men deres gruppe fikk til gjengjeld færre nykommere i de to tiår mellem krigene. Da var mulighetene for å skaffe seg gode arbeidsvilkar for unge nordmenn med pågangsmot patagelig mindre i København. Dette er forklaringen på det merkelige forhold som slår en ved det norske København i dag, hvor den eldre generasjon og efterkrigstidens nykommere er de to store grupper, mens det er relativt få fra mellemkrigstiden.

Blant de eldre vi alt har nevnt, er Herman Aug. Suhrkes livsbane representativ. Han var født i Frederikshald i 1870, kom til København i 1897 efter handelsutdannelse i Norge og i utlandet, ble en ledende mann i rør- og sanitetsbransjen og forestod en stor import av norsk sten. Vi hørte at han stod som en av stifterne både av den svensk-norske forening av 1901 og av Norsk Understøttelsesforening av 1905, hvor han senere ble formann, og han var en avgjørende kraft i samarbeidet med Den Norske Forening, som førte til at Norges Hus stod ferdig 1933.

Jevnaldrende med ham var generalkonsul Hjalmar Hartmann, født i Lier som prestesønn og opprinnelig utdannet som gartner. Han kom til København i 1899 og arbeidet i den grad opp sitt firma for eksport av frø at han ble en sentral skikkelse i sin bransje og i dansk næringsliv, høyt hedret og dekorert. Han ervervet seg store landeiendommer som han interesserte seg levende for, satt dessuten i en lang rekke styrer og utvalg - og hadde i tillegg til sine utallige gjøremål også psykisk og økonomisk overskudd til å gjøre en stor filantropisk innsats for den norske koloni.

Gjentatte ganger skjenket han større beløp til det vordende Norges Hus, og da kolonien under sluttforberedelsene i 1931 ble dypt nedslitt over at den bevilgning fra den norske stat, som alle hadde regnet med, ble nektet, trådte Hjalmar Hartmann generøst inn nok en gang og skjenket de manglende 40 000 kroner, slik at byggearbeidet kunne settes i gang. Han så det som vesentlig at Norges Hus måtte få en forsamlingssal som foreløpig også kunne brukes til norske gudstjenester - i påvente av at koloniens neste store og fjernere mål ble realisert: reisningen av en norsk kirke. Han håpet at «det andelige liv, som det nu er gitt rammer for i den gode forsamlingssal, må spire og bære frukt - og mulig danne grunnen for et endnu større samlingssted - en norsk kirke».

Konsul Johannes Koren kom til København i 1896 og etablerte især sin forretning ved papirimport, senere, fra 1914, kom han også med i konsulatarbeidet, og ble norsk konsul i 1935. Han tok livlig del i mange grener av koloniens foreningsliv, og var gjennem mange år formann og det faste midtpunkt for «De Norske Herreaftener» og siden «Den Norske Klub».

Ole Sundø fra Sundøy i Lofoten var sønn av en nordnorsk los; han gikk i handelslære hjemme i Norge og dro til København i 1900. Her gjorde han karriere som disponent for ukebladet «Hjemmet»; under hans ledelse ble det utbygget til et skandinavisk ukeblad med redaksjoner og utgivere i hvert av de tre land. Senere ble han direktør for det kjente Gutenberghus Reklamebureau. Direktør Sundø var tilbakeholdende nar det gjaldt å motta formannsverv og sitte i styrer, men han var en god støtte for det filantropiske arbeide innen den norske koloni og for sosialt arbeide ellers. Det kom særlig frem under krigen, i hans høye alderdom; han arbeidet aktivt og effektivt for «Redd barna» og «Julestjernen», for «fange-frimerkene» og i det hele lait for de norske og danske fanger i Tyskland. Efter krigen var han med og stiftet hjemmet for danske astmabarn i Norge. Et belydelig skandinavisk legat, av Egmont H. Petersens fond, bærer Ole Sundøs navn.

Wilhelm Runden var født i København 1875, men av norske foreldre; hans far og farsslekt kom fra Runnå gård på Romerike. Han fikk sin handelsutdannelse i Kristiania, innen han slo seg ned i København i 1904 og etablerte sin egen agenturforretning for norske eksportartikler. Især var det fiskeprodukter, siden ogsa norsk ost - så utrolig det lyder, klarte han å gjøre en spesialitet som norsk gjetost populær i selve ostelandet Danmark. Med årene utvidet han forretningen til også å omfatte engroshandel og oversjøisk eksport. Han kom tidlig med i «Norsk Understøttelsesforening», og som vi vet var han formanm og en drivende kraft i det styre som i 1924 reorganiserte Den Norske Forening og gjorde den til en levende og stor forening, den største nordmannsforening utenom USA. Han var og forble i utpreget grad nordmann, hvor meget han enn trivdes i Danmark, og i foreningene og i sitt hjem samlet han norske venner om seg. I et avisintervju foran sin 80-årsdag i 1955 fortalte han selv om sitt liv:

«Jeg startet et fiskefirma og importerte snart alle mulige norske varer fra ryper og rensdyr over tyttebær til mysost, og jo flere danske som reiser i Norge, jo flere er det som får smak for norsk mat. Norsk sild synes å være populær i Danmark - formodentlig fordi den følges sa fint med dansk snaps. - «De er æresmedlem av Den Norske Forening?» - En anerkjennelse fra mine landsmenn i København, som jeg er stolt og glad over. Jeg hadde det hell å være med i foreningens oppgangsår, og vennlige sjeler påstår at jeg selv bidro noe til fremskrittet. Mitt standpunkt var og er, at en sådan sammenslutning ikke må betrakte seg som noe eksklusivt, men ha alle med, og ut fra den oppfatning ble jeg formann og fant stor tilslutning hos likesinnede... - «De taler norsk som om De aldri hadde forlatt Norge!?» - Jeg har ikke gjort noe særlig for i bevare tonefallet. - «Danske og norske er jo så forskjellige?» - Ja, er det ikke herlig? Så ulike våre karakterer er, så glimrende supplerer de hverandre og gir i spann sammen. I hele mitt liv hernede har jeg aldri hørt noen norsk tale ille om en dansk fordi han var dansk, og heller ikke omvendt. Personlige uoverensstemmelser, javel, men ingensinde av nasjonale grunner. Selv innbyrdes drilleri må tas som uttrykk for godt naboskap og vennskap. Noe annet er at en nordmann nu og da kan bli misunnelig på dere for den danske letthet og blidhet og deres smil, men jeg kjenner da også danske som sier de ønsker seg ett og annet av det vi har. Så hvordan kunne jeg bli noe annet enn en lykkelig mann, når jeg fikk lov til å leve mitt liv som norsk mellem danske. Ikke ville jeg bytte med noen!»

I det samme intervju sa grosserer Runden: «Jeg har mange å takke for hjelp i arbeidet. La meg bare nevne fru Sigrid Maaløe.»

Sigrid Maaløe ble i særlig grad en norsk talsmann og tolk i København. Ved sine foredrag i dansk radio og i danske foreninger spredte hun kjennskap til Norge, og samtidig hørte hun til de varmeste ivrere for norsk samhold og nasjonalitet innenfor kolonien i København. I Den Norske Forening ble hun gjennem mange år den utrettelige og fortrinlige arranger og pressesjef, som skaffet foredragsholdere og kunstnere til å opptre, ofte de ypperste i Danmark og Norge, og som laget festrammen omkring de store tilstelninger. Hun kom fra Kristiansand, var datter av skipskaptein P. C. Johnsen og frue, og ble så gift med den danske redaktør Maaløe. Fra hun kom til København under første verdenskrig, var hun ivrig med i alt norsk arbeide i sitt nye hjemland.

Disse biografiske skissene får tjene som eksempler blant de mer kjente nordmenn i København, eksempler hentet fra den store skare av norske som dro til Danmark i tiden mellem århundreskiftet og 1920. Der er mange andre eksempler som vi like gjerne kunne ha valgt, og som vi for plassens skyld må nevne i korthet; tilsammen forteller de om hvor stort det norske innslaget har vært innenfor visse grupper av dansk næringsliv. Innenfor handelsstanden bør vi nevne Fredrikstadmannen Niels Mørch, som grunnla Baltic Company i København 1905, og hans bysbarn Thormod Stangebye, som kom i 1911 og senere ble medinnehaver i samme store firma, Johan Bastiansen fra Drammen, som kom til København i 1917 for å forhandle stålartikler fra Norge, grosserer Alf Wattne, som slo seg ned i København allerede i 1882 og siden skapte det firma som har båret hans navn, direktør Jacob Fabricius Myhre, som 1905-1925 var direktør for The Baltic and White Sea Conference, som hadde sitt kontor i København, S. Rasmussen Tengesdal, som opprettet en hattefabrikk i København i 1890, Fritz C Thurmer, som etablerte seg i 1898 og ledet verktøyfirma og verktøyfabrikk, H. O. Bjorlow, som fra samme år ledet en lærvarefabrikk, Hjalmar Larsen, som fra 1907 ledet en stor københavnsk reproduksjonsanstalt, direktør Edvard Hagerup, som siden 1924 var direktør for forsikringsselskapet «Nord og Syd». Tønsbergmannen William B. Herseth kom til København så tidlig som i 1888, sammen med Kr. Dehli fra Ringsaker, og dannet et generalagentur for utenlandske viner og brennevin. På dette felt har som kjent Danmark bevart en rommeligere liberalitet enn Norge, som gjennem det statlige Vinmonopol nok fikk flere av de tidligere norske vinhandlere til å utvandre til Danmark i 1920-arene. En av dem var grosserer Halvor Halvorsen, som i 1924 fikk tillatelse til å nystarte sin spesialforretning for vin og spirituosa i København. Den trøndersk fødte og trondhjemsk utdannede kjemiingeniør Aage Kvenild, som kom til Danmark i 1909, og som i 1926 ble direktør for A/S Anilin Kompagniet, hører til dem som har spilt en ledende rolle i den norske koloni, og ikke minst for Norges Hus og for Norsk Understøttelsesforening.

En særlig rolle innenfor kolonien har naturlig nok representantene for norsk næringsliv spilt, ikke minst nordmenn som har representert norske storfirmaer eller har vært ansatt i deres danske datterselskaper. Richard Johanssen kom i 1919 til Danmark for å organisere handelen med Norsk Hydros Norgessalpeter og være direktør for Hydros datterselskap A/S Norgessalpeter. Også han kom til å spille en ledende rolle i Norsk Understøttelsesforening.

Andre nordmenn kom til København for å prøve mulighetene i københavnsk shipping eller i så «norske» yrker som spedisjon og skipsproviantering. Porsgrunn-mannen A. P. Melgaard gikk som ung mann til sjøs, efter mange års fart flyttet han i 1906 til København, og ble senere skipsprovianteringshandler. Andre norske navn fra danske skipsmegler- og spedisjonskretser er grosserer H. B. Tobiesen fra Stavanger og K. Moen fra Kristiania.

En viktig rolle kom kaptein L. Chr. Eilertsen til å spille. Han var født i Oslo og gikk til sjøs som ung mann, seilte i årene fra 1871 til 1879 med seilskuter og fraktedampere, og tok så skipsførereksamen. I 1909 kom han til København som representant for norske dampskipsselskaper. Siden opprettet han for egen regning reisebyrået «Norsk Touristbureau», som har og har hatt som sitt arbeidsfelt turisttrafikken til Norge. I dag heter det «Norsk Reisebureau».

Andre nyttige institusjoner som har bidratt sterkt til å utvikle denne trafikk og dermed binde nye bånd mellem Danmark og Norge, er Bennett, som fra langt tilbake har hatt et eget reisebyrå i København, og Norges officielle Turistkontor, som i efterkrigstiden har vært en viktig institusjon nar det gjelder å veilede og opplyse Danmarks reiselystne som vil følge kompassnålen mot nord. Turistsjefen, Bjørn Pahle, har med sin flittige foredragsvirksomhet ført videre tradisjonene fra Sigrid Maaløes tid, og har i ord, i farvefilm og lysbilleder gjort norske landskaper levende og nære for danske forsamlinger.

Men, for å vende tilbake til mellemkrigstidens norske koloni: vi må også ta med et par av de norske arkitekter som har vært med på å utforme det moderne København, og som samtidig har vært sentrale skikkelser i det norske foreningsliv. Th. Ridder virket som arkitekt i byen fra 1905 - han har blant annet vært medarbeider for bygninger som Studenterforeningens og østifternes Kreditforenings (nu revet). Vilhelm Odland fikk sin arkitektutdannelse i Danmark og har virket som arkitekt i København fra 1918. Han har bl.a. vært arkitekt for Norges Hus. Reisningen av dette hus og innvielsen i 1933 var naturligvis den sentrale begivenhet i 1930-årene.

Alt i 1925 hadde generalkonsul Hartmann gjort de norske foreninger oppmerksom på en vakker byggetomt over på Amagersiden, ved Christianhavns Vold. Den tilhørte den danske stat, og efter en del forhandlinger skjenket den danske stat, ved Finansministeriet, i 1927 generøst den tomt som nordmennene hadde ønsket seg, vederlagsfritt. Overdragelsen ble fastlagt ved nærmere avtale året efter mellem det danske krigsministerium og de to foreninger, med formennene Runden og Suhrke som underskrivere.

Så kunne da Den norske Forening og Norsk Understøttelsesforening for alvor gå i gang med å virkeliggjøre planene om et eget hus, denne plan som like fra 1860-årene og særlig fra 1876 hadde lokket som en fjern hildring. Det skulle for det første være et alderdomshjem for eldre norskfødte menn og kvinner og deres ektefeller, dessuten skulle det gi plass for forsamlingssal, leseværelse, skrivestue og bibliotek for norske sjøfolk på København-opphold og for medlemmene av den norske koloni, særlig de yngre som bodde på hybel eller på pikeværelser. Foreningene nedsatte sin felleskomite, og det ble satt i gang en lang rekke tiltak for å skaffe de penger som manglet. Takket være små og store bidrag fra mange hold, fra basarer og innsamlinger - og ikke minst takket være generalkonsul Hartmanns generøse gave i siste omgang - kunne byggingen komme i gang. Til Den Norske Forenings 70-årsjubileum 1933 stod bygningen under tak og var ferdig til å tas i nyttig anvendelse.

I de følgende 1930-år var Norges Hus det selvfølgelige sentrum for det norske København og for de mer tilfeldige Københavnfarere, ikke minst for opptredende kunstnere, som gjerne og ofte gjestet der. Og i husets inspektør, en av koloniens gamlekarer og en av Den Norske Forenings ledere gjennem en menneskealder, hadde de alle en vert som de kjente og elsket. I. O. Pedersen er telemarking, han dro som ung snekker til København i 1900 for å prøve lykken der. Lykken er riktignok en lunefull gudinne, og inspektøren kan fortelle at det gikk opp og ned, både innenfor faget og utenfor. I verdenskrigens tid måtte han f.eks. prøve seg som drosjesjåfør. Men i alle år var han et av de faste punkter i kolonien og særlig i Den Norske Forening, hvor han fra 1910 var styremedlem i 40 år, derav en tid formann. Efter å ha fungert som inspektør i en årrekke er han nå stadig beboer av Norges Hus, og har fått verdige efterfølgere i hr. Ottosen og frue, som i dag er husets vertskap. Foreningslivet fikk ny utfoldelse i det nye hus, og ved siden av tilreisende foredragsholdere og opptredende kom mange av foreningens egne medlemmer til å sette sitt preg på foreningslivet, med sang og opplesning, foredrag og spill. Foreningens husdiktere Einar Knutssønn og Fridtjov Runden gav sine flittige bidrag i bunden og sanglig form. Fremragende danske gjester kastet glans over møtene; mange medlemmer taler fremdeles om Karen Blixens og Poul Reumerts besøk.

Så opprant den 9. april 1940, og hva da hendte og hva siden hendte, har prentet seg slik inn i vår erindring, og er blitt minnet og beskrevet så ofte at vi her kan nøye oss med å referere det kort. Begreper som «Den norske Dame-komite» i København, «Norgesfonden av 1942» og «Norgeshjelpen» kjennes og huskes av utallige takknemlige nordmenn. Admiral Carl Hammerich var stifteren og ble lederen av «Norgesfonden», som han skjenket hele sin energi - inntil han ble fengslet og så omkom ved bombingen av Gestapohovedkvarteret i Shellhuset 21. mars 1941. Ved siden av formannen bestod fondets styre av direktøren i Københavns Handelsbank, Holger Bech, som efter Hammerichs død ble formann og leder av innsamlingsarbeidet, oberstløytnant Erik Scheibel, som representant for provinsen, og ingeniør Louis Dreyer Myhrwold. Dessuten var direktøren for Norsk Hydro i København, Alex. Holst, knyttet til komiteen. Med de to siste var det norske København fremragende representert - og de gjorde sammen med andre landsmenn en stor innsats, men vi skal aldri glemme at den veldige Norgeshjelpen først og sist var en dansk hjelp til Norge, et veldig innsamlingsarbeide med små og store danske bidragsydere, med hjelp og støtte fra myndighetene og fra en lang rekke store danske virksomheter og innflytelsesrike enkeltpersoner.

«Den norske Damekomite» bestod av tre fremstående norskfødte københavnerinner: fru Borghild Hammerich, formann, Asbjørg la Cour og Petra Sletten. Omfanget av virksomheten illustreres best i to tørre tall: over 43 millioner kroner ble samlet inn til Norgeshjelpen, over 32 millioner kilo matvarer ble innkjøpt og sendt til Norge. Tallene taler for seg selv.

Men de tre i Den norske Damekomite fortjener et eget avsnitt, selv om så meget er sagt og skrevet om dem, og vil bli sagt og skrevet også i fremtiden.

Den 4. februar 1941 sendte den danske historiker dr. phil. Vilhelm la Cour ut den første appell til en vennekrets om hjelp og støtte til Norge. Hans norskfødte frue Asbjørg la Cour har fortalt om bakgrunnen: «Det var en dag i januar 1941. Jeg kom hjem så fryktelig deprimert, jeg syntes det var så trist det som hendte oppe i Norge. Og så spurte jeg min mann: «Kan vi ikke gjøre noe for Norge?» og han gikk inn og skrev en oppfordring om i hjelpe, undertegnet den og fikk også skolebestyrer C. P. O. Christiansen til i skrive under. Denne oppfordringen sendte vi da rundt, først selvfølgelig bare til mennesker vi trodde ville interessere seg for det, og det gav så gode resultater at jeg til sist tok telefonboken til hjelp! Noen måneder senere sendte vi ut et nytt opprop, og denne gang hadde vi Kaj Munks underskrift sammen med la Cours og Christiansens...»

I oktober samme år ble Den norske Damekomite stiftet. Av de to andre medlemmer er formannen, fru Borghild Hammerich, vel kjent både for sin innsats under krigen, og ikke mindre for hva hun med storartet energi og pågangsmot har kunnet utrette for å bevare og styrke dansk-norske vennskapsbånd efter krigen. Ved at «Norgesfonden av 1942» kunne fortsettes og økes til «Dansk-norsk samarbejdsfond», og ved at det har kunnet skapes to slike arnesteder for dansk-norske kontakter som Lysebu ved Oslo og Schaeffergården ved København, har hun innlagt seg nye uvisnelige fortjenester, som hun naturligvis må dele med sine gode medarbeidere.

Det tredje medlem i Den norske Damekomité Petra Sletten, er fra langt tilbake en hovedskikkelse i det norske København, og hennes livsbane og arbeidsinnsats er usedvanlig. Det kunne kort uttrykkes slik, at likesom Wilhelm Runden lærte danskene å like norsk rype, norsk sild og norsk mysost, så har Petra Sletten lært dem å like norsk fiskefarse. Men det ville være altfor kort sagt. At Petra Sletten kom til København, skyldtes kontakten med en kjent nordmann i kolonien, som vi før har nevnt, direktør Johannes Andersen, som bl.a. i en årrekke var et fremtredende medlem av Norsk Understøttelsesforening. Han kom fra Horten, hvor hans far var utgiver av flere norske ukeblad, og kom til København alt i 1902 for å opprette en filial av farens forlag der. Men fra Illustreret Familieblad og Norsk Børnetidende gjorde han et sprang over i det helt nye og ukjente. Hans frue skrev til en ung og driftig Gudbrandsdalsjente som de kjente, og som på det tidspunkt hadde post i San Fransisco, og spurte om hun ikke ville komme over og starte et eller annet sammen med dem. Det var Petra Sletten fra Kvam, og hun kom. Dette var i 1916, og de startet da til å begynne med et kjøkken som leverte «diner transportable». Men det ble bokstavelig talt andre fiskeboller. Den norske frk. Bastine Erichsen hadde eid en liten forretning av navn «Norsk Farsforretning» på Værnedamsvej. Da hun døde, kjøpte frk. Sletten denne butikk i 1918, sammen med direktør Johs. Andersen og sammen drev de den opp til en stor og anerkjent forretning - efter direktør Andersens død i 1937 har Petra Sletten drevet den og utvidet den alene.

Johannes Andersen og hans frue Sofie Andersen var begge to drivende krefter i Norsk Understøttelsesforening og i styret for Norges Hus. Petra Sletten og Johs. Andersen arbeidet utmerket sammen som kompanjonger, og skapte en storbedrift innenfor danskenes virkelige nasjonale enemerker: matlagning og matlevering. Det er en norsk bedrift av dimensjoner - som det da også ble uttalt av en av hennes danske medarbeidere, hr. Carl Kongstad, på hennes 80-årsdag i 1959: «Gennem hele sit lange liv har hun ønsket og gennemført at ofre det mindst mulige til eget forbrug, samtidig med at hun i det stille har øvet en enestående godgørenhed overfor andre. - Man kan vist godt karakterisere hende som et klart og koldt hoved - og et varmt hjerte. - Da denne højfjellets værdige datter i sin tid fra Jotunheimens nærhed, fra kæmpernes hjem, dalede ned på vor grønne slette, og til gavn for os gjorde denne til sit livs arbejdsmark, vandt hun strax alles hjerter - og senere hen tillige deres maver. Det er navnlig det sidste man skal bide mærke i, da der her er tale om en forbløffende kulinarisk landevinding, en pionerbedrift af større positiv betydning end selveste Tordenskiolds krigeriske heltegerninger. Slik en nordmand var aldrig før set i smørrebrødbjergenes land.»

Petra Sletten har deltatt adskillig i det norske foreningsliv, men først og fremst har hun, uten å gjøre noe nummer av det, vært en generøs og hjelpsom landsmanninne i den norske koloni, hvilket legater og bidrag vidner om.

En annen dame innen den eldre generasjon nordmenn i København, som også har vunnet seg et respektert navn, er fru Helene Hjul, som i ung alder skapte sin velrenommerte internat-husmorskole i Gentofte.

Når talen først er om norske selvstendige damer som har skapt seg posisjon og respekt - og takknemlighet - i København, må vi også nevne noen innenfor hotell- og pensjonsfaget. I mange år har fru Askestad hatt et kjent pensjonat i Store Kongens Gade; Sara Mejløv drev først hotellpensjon på Nørrevold, og siden 1939 i Vestersøhus. Under hennes gjestfrie tak har mange norske københavnfarere yndet å bo, fra tegneren Blix til Lillebil Ibsen. I samme sammenheng, når vi taler om hotelldrift, må vi minne om den enestående gjestfrihet de danske storhoteller i København har vist nordmenn, ikke minst efter krigen - Angleterre gjennem generasjoner, direktør Jensen på Pallace i årevis; fru Kisby på Richmond har generøst invitert norske kunstnere til Københavnopphold osv.

Krigstiden virket i første stund kanskje lammende på den norske koloni i København, som satt i et frendeland som var hærtatt på noen timer, mens de var fjerne og maktesløse vidner til hva som utspiltes i Norge, noe som de bare fikk høre tyske meldinger og usikre rykter om. Men like over sommeren møttes koloniens kvinner i Norges Hus for å starte praktisk hjelpearbeide til beste for Norge, og senere, da disse oppgaver var overtatt av den norske damekomite og av Norgesfonden, var det nok av interne foreningsoppgaver. Men samtidig som krigens ulykker skapte trang til samhold og offervilje og fordypelse, skapte den også motsetninger og splittelse, noe som ikke minst satte sitt preg på ledelsen av Den Norske Forening. Grosserer Erling Rønneberg, som i en årrekke hadde vært formann, like fra 1935, ble i 1943 avløst av en av koloniens fremste menn, direktør Alex. Holst, i Norsk Hydro, som også stod styret i Norgesfonden nær, og han førte foreningen gjennem de siste krigsårenes utrygge forhold. Til takk ble han i 1949 foreningens æresmedlem. I maidagene 1945 brøt frigjøring og fredsjubel løs. De som selv har opplevd det, behøver bare å minne hverandre om det - for dem som ikke har opplevd det, nytter det neppe å skildre det i ord. å være norsk i København eller dansk i Oslo var like usannsynlig, eventyrlig, uforglemmelig, ubeskrivelig. Johan Borgen, som lot seg smugle over på falske papirer fra Sverige allerede den 5. mai, har gitt en anskuelig skildring av selve det uvirkelige i situasjonen i «Danmark dejligst?» Borgen var i sin «egenskap av norsk diplomat, en merkverdig blanding av attache og stedfortredende minister (inntil en bedre egnet inntraff) inviteret til en såre høytidelig forestilling på Christiansborg. Min diplomatiske status var hevet over all tvil, derimot ikke - som det skulle vise seg - min identitet». Selveste Air Marshal Tedder ville nemlig invitere diplomatdikteren på en tur hjem til Norge - men da ble det hele komplisert, personen hadde jo ikke noe skikkelig identitetskort - og da selveste utenriksminister Christmas Møller i nattens mulm og mørke førte ham gjennem Christianborg for å utstyre ham med det rette papir med de rette stempelavtrykk på, så det holdt til å komme ut av Danmark, holdt det nesten ikke til å komme inn i Norge!

Å være nordmann i København sommeren og høsten 1945, det var hva man helst ville være - og derfor var man det da også fulltallig og til gagns, da og lenge, lenge efterpå.

Og Den Norske Forening fikk en ny blomstringstid. Til dens 17. mai-festligheter og andre store arrangementer møttes store deler av kolonien med de fremste representanter hjemlandet kunne sende. Under krigen hadde nordmennene møttes i lukkede, men sprengfulle møter i sin forening for å høytideligholde dagen samlet, men i stillhet. I frigjøringsåret ble den første 17. mai feiret som en norsk-dansk jubelfest, med et stort møte i Rådhushallen, der Den Norske Forenings formann direktør Holst holdt en gripende tale for dagen, og Henrik Bentzon leste norske dikt. Siden fulgte festmiddagen på «Ambassadeur» med Christmas Møllers store tale for Norge og den norske sjømann. I de følgende år ble I7.mai-festlighetene fortsatt holdt som åpne offentlige fester, og talen for dagen er i tur og orden blitt holdt av redaktør Herman Smitt Ingebretsen, høyesterettsadvokat Leif S. Rode, odelstingspresident Sjur Lindebrække, professor Francis Bull, professor A. H. Winsnes, ordfører Rolf Stranger og ambassadør Jens Bull.

Alt i september i selve frigjøringsåret avla kong Haakon den 7. offisielt besøk i København, og kolonien fikk møte ham ved en hjertelig og utvungen sammenkomst. Senere kom han tilbake på nytt kongebesøk i 1947.

Alt annet som i minnene er knyttet til Danmark i 1945, de hvite busser med norske fanger som ble brakt nordover fra dødsriket Tyskland til livredning i Danmark, alt som ble gjort for dem av landsmenn i København, alt dette er for lengst blitt en del av vår forestilling om Danmark, om dansk gjestfrihet og vennesinn - som ble bekreftet i mindre patetiske, mer joviale former da våre soldater senere ble forlagt til Syd-Slesvig, og ble gruelig forkjælet ved en ny bølge av dansk gjestfrihet.

Den samme gjestfrihet slo mot en annen stor gruppe av norsk ungdom som i de første efterkrigsår kom til København, studentene. Mens det i mellemkrigstiden hadde vært et markert opphold i nyrekrutteringen til den norske koloni, fikk den nå et like markert tilskudd av ungdom, ikke bare av medisinske studenter og handelshøyskoleelever og interiørarkitekter og veterinærer, men også av ungdom som søkte seg arbeide og opplevelser, av unge piker som ville ta husassistentarbeide osv. Overfor studentene hadde både myndigheter, institusjoner og privathjem vist stor imøtekommenhet, slik at de som på grunn av plassmangelen hjemme efter krigen ikke slapp inn på universitet eller høyskole der, kunne få adgang til å studere i Danmark. Alt høsten 1945 stiftet man Den norske Studenterforening i København. I løpet av de første fem år var det ca. 150 norske studenter på Polyteknisk Lasreanstalt, 200 på Handelshøjskolen, 80 medisinere på Universitetet (pluss 30 i Århus), 50 ved Akademiet, 30 ved Farmaceutisk Højskole, 20 ved Tandlægehøjskolen og ca. 20 på Frederiksberg tekniske skole, dessuten en hel del andre mindre grupper rundt om på andre utdannelsesinstitusjoner.

Studentene utfoldet en livlig aktivitet og kom i arbeide og fritid til å sette adskillig preg på det norske København i disse arene. Blant meget annet stiftet de en norsk studenterscene, som drev en energisk virksomhet og laget gode forestillinger. Og studentene kom i mer kontakt med Den Norske Forening og Norges Hus - ikke bare på 17. mai og på andre festdager, men også til daglig. For at de norske skulle få studere på Polyteknisk Læreanstalt, var det nødvendig å skaffe dem tegnelokaler, og i flere år fikk studentene lov til å bruke lokalene i Norges Hus. Forresten var medlemstallet i Den Norske Forening nå blitt så stort, omkring 5-600, at lokalene allikevel var for små for de større møter og tilstelninger.

De norske studenter som lengst fortsatte København-oppholdet, men som jo unektelig også har den lengste studietid, var medisinerne, som ogsa mot slutten hadde sin egen norske medisinerklubb.

Efter «studentertiden» ble festsalen i Norges Hus gjenoppusset og tatt i bruk igjen til sitt egentlige formål. Formann i Den Norske Forening efter direktør Holst ble en annen fremtredende nordmann i København, grosserer John G. Myhre, lederen av det kjente tekstilfirma i Amaliegade. Bade han og fru Fanny Myhre har i årevis gjort en stor innsats i foreningslivet, fruen blant annet som husdikter.

Siden fulgte sivilingeniørene Carl Jacobsen og Ingolf Juell-Hansen på formannsplassen, og nå ved jubileet er det den norske turistsjef i Danmark, Bjørn Pahle, som fungerer, og som sikkert vil gjøre foreningen til hva den bør være: det samlende store forum for nordmenn i København, et nasjonalt og kulturelt møtested. Samtidig fortsetter Norsk Understøttelsesforening sitt store filantropiske arbeide; de to foreninger bestyrer i fellesskap Norges Hus.

Med samlede krefter har de i mellemtiden også løst enda en stor oppgave og realisert en gammel drøm: å bygge en norsk kirke i København. Det fantes fra før en norsk kirkekomite, som hadde til oppgave i arrangere norske gudstjenester, og vi husker hvordan blant andre Herman Aug. Suhrke pekte på en norsk kirke som fremtidsmålet. Men i 1952 kom det riktig gang i kirkesaken i København.

Da ble pastor Eirik Guldvog tilsatt som norsk sjømannsprest og prest for den norske koloni. I de første måneder holdt han sine gudstjenester, for sjøfolk og fastboende nordmenn, i den danske sjømannskirken i Nyhavn; siden rykket han inn i festsalen i Norges Hus og arrangerte der både hyggekvelder og gudstjenester.

Imens arbeidet han og tiden og sivilingeniør Louis Dreyer Myhrwold og mange andre gode krefter for kirkesaken. Den 12. mai 1957 kunne kong Olav V under sitt besøk i København nedlegge grunnstenen til den nye kirke, som bærer hans fars, Haakon 7.s navn.

Kirken, som er tegnet av den norske arkitekt Carl Corvin, er ikke bare kirke-rom, men en kompletterende nabo til Norges Hus, med moderne festsal, sjømannslokaler med bibliotek, leseværelse og kantine. De to bygninger ute ved Christianshavns Vold utgjør nå et storartet norsk sentrum, som står åpent både for fastboende og gjestende nordmenn. Om kirkebygget sa sivilingeniør Myhrwold, i sin tale efter grunnstens nedleggelsen i 1957, at den vil være en bygning, «hvor norske sjøfolk kan samles og møtes med den herboende kolonis medlemmer, og disses danske slekt og venner - et sted hvor det mest verdifulle karaktertrekk i dansk og norsk folkelynne kan få utfolde seg - finne gjenklang i gjensidig pivirkning. - Kong Haakons kirke vil da stå som et levende monument - og også som et symbol på samhørigheten mellem kongen og de norske sjøfolk, som stod last og brast med kongen under krigen -»

Ingeniør Myhrwold hører til den store garde av nordmenn som fant sin virkeplass og gjorde karriere i Danmark alt før verdenskrigen - han har siden gjennem mange år vært en av den norske kolonis faste støtter, ikke bare i kirkearbeidet, men også i understøttelsesforeningen, hvor han var formann i 13 år, inn til han ble avløst av den nåværende formann, direktør Håkon Tuff.

Det norske København har i de begivenhetsrike efterkrigsårene fått en rekke nye kontaktsteder, i tillegg til de gamle: ved siden av Den Norske Forening altså kong Haakons kirke, dessuten må vi i høy grad ta Schaeffergården med; den er blitt et viktig norsk møtested i København, selv om dens primære mil ci .1 la gjestende nordmenn møte Danmark.

Endelig er den norske ambassade selvfølgelig et fast punkt og en viktig faktor, og har vært det under de skiftende ministre og ambassadører. I en kort overgangstid efter krigen var Niels Chr. Ditleff, «de hvite bussenes» berømte organisator, legasjonens bestyrer, så kom August Esmarch, som i 1947 ble utnevnt til ambassador, og i 1952 ble efterfulgt av Jens S. Bull. I en mellemperiode efter hans død bestyrte Paul Kohl i to år ambassaden, inntil den nåværende ambassadør, Rolf Andersen, tiltrådte i 1958. En av hans første store embedsoppgaver var å forberede og gjennemføre kong Olav Vs statsbesøk samme år, som ble en ny og hjertelig bekreftelse på det nære dansk-norske vennskap som ble inderliggjort under krigen og i 1945.

Ambassaden har fått økt betydning for kontakten med offentligheten i de to land ved at kjente norske skribenter som Johan Borgen, Odd Hølaas og Arvid Svruni har tjenestegjort som presseattacheer. Og innenfor det praktiske næringsliv har ambassaden n»kt lad ag kontakt ved I opprette en ridgivendc komiic med represenianter for ledende norske forretningsmenn i K.øbenhavn. Et av medlemmene, Uhderstøttelsesforeningens formann, direktør Haakon Tuff i F. L. Bie Maskinforretning, sier i et intervju noen gyldne ord om det dansk-norske forhold, og dets omgangsformer, på sitt felt:

«Hva med omgangstonen mellem forretningsfolk? - I de år jeg har bodd i Danmark, har jeg alltid kunnet glede meg over en hyggelig tone mellem kjøper og selger, og man har lett for å finne forretningsvenner, hvilket kan føre til et personlig vennskap, som i forretningsverdenen både kan være av stor verdi og gjøre det daglige arbeide til en virkelig glede. I det gamle uttrykk «Prøv med et smil» ligger det megen god filosofi... Fra dansk synspunkt er nordmennene meget uformelle, og hvis man ikke kjenner hverandre temmelig godt, skal man i Danmark ikke unnlate å benytte titel og navn på den man forhandler med. I forretningsverdenen blir man ikke på langt nær så hurtig «dus» som i de øvrige skandinaviske land, selv om omgangstonen både er hjertelig og hyggelig ...»

Den samme direktør Tuff var blant dem som en dansk avis i 1958, under kong Olavs statsbesøk, valgte seg ut for å få de fastboende nordmenns syn på københavnerne. Direktør Tuff svarte da: «Jeg beundrer danskenes praktiske individualisme og evne til å spre glede og hygge blant sine omgivelser og kanskje også til å utnytte øyeblikket. Forholdet mellem brødre ville ikke være naturlig, om det ikke også gav anledning til friske og hjertelige tretter...» Sivilingeniør L. D. Myhrwold, som må finne seg i å bli karakterisert som koloniens ledende senior, uttaler i den samme enquete: «Det man setter mest pris på hos danskene, er - tror jeg - deres ukrukkethet... å kritisere danskene og hva der er dansk, faller mig noe vanskelig, fordi man naturligvis i årenes løp blir ikke så lite innfiltret i dansk tankegang, hvorved kritikken lett kunne falle tilbake på en selv.»

Den 84-årige fru Jenny Madsen, som kom til Danmark som ung dame i 1900 og i 1933 var med på å stifte den norske dameklubb, svarte: «Jeg tror at alle vi fra Norge som kom til i leve vårt liv i Danmark, setter allermest pris på den danske vennlighet og imøtekommenhet overfor fremmede.»

Professor Kaare Svalastoga, som siden 1950 har vært professor i Danmark i det fengslende fag sosiologi, er også med i enqueten. Hans svar venter vi jo på med spenning, men han griper til videnskapsmannens forsiktighet: efter hans oppfatning er mentalitetsforskjellen mellem dansker og nordmenn mindre enn den ofte er innen landenes egne grenser - ellers vil han nødig uttale seg uten å ha gransket spørsmålet nærmere. - Men en annen norsk professor uttalte seg ved samme anledning mindre forbeholdent. Det var professor Francis Bull, som i en kronikk i Berlingske Tidende ved kongebesøket skrev: «jeg tillater meg å tro at Kong Olav V, som har megen historisk innsikt og interesse for historie vil kunne ha fornøyelse og utbytte av uofficielle historiske spadserturer i København, ikke bare for å møte minner om sine kongelige danske forfedre og se Tordenskiolds kiste, Ivar Huitfeldts monument og de skrøpelige rester av Holbergs tre i Fiolstræde, men også for å kikke inn i Norske Selskabs fordums lokaler og i Wessels hus, gå forbi Klareboderne, hvor den norske litteratur i gamle Frederik Hegels tid fikk sin lune «solvegg», kikke på de norske montre i Teatermuseet og norske portretter i Bakkehusets samlinger og hundrevis av andre, små og store minner om nordmenns ferden og virke på Københavns grunn.»

La oss til slutt sammenstille disse ord med en hilsen fra en tidligere formann i Den Norske Forening, en hjemvendt nordmann, til det kjære København. Direktør Alex Holst: «Femten lykkelige år bodde jeg i København - lykkelige selv tross krig og okkupasjon fordi jeg lærte å kjenne og forstå det intime, det udefinerbare, det vennlige i byen og befolkningens vesen - det som for så mange som kommer utefra er like vanskelig å oppfatte og gripe, som det er hjemlig og selvfølgelig for danskene selv. - Selvfølgelig lengter jeg ofte meget efter København - efter smilet, menneskene, gatene - Strøget. En norsk forfatter har engang sagt at som han på Trafalgar Square merker det støve fra hele det britiske verdensrike, fornemmer han i det bølgende liv på Strøget, i stemmenes milde og bøielige fall, i selve bevegelsens ilende og glade livlighet hele menneskelandet Danmark - Strøget er dets strupe ...

Men selv om Danmark for nordmenn - og allerminst for oss som har bodd i Danmark i mange år - ikke er fremmed, ikke «utlandet», så føler nok allikevel de fleste nordmenn som bor i Danmark fra tid til annen behov for å treffe sine egne landsmenn. Holberg kalte danskene for sine landsmenn og nordmennene kalte han sine egne landsmenn ...»

Foreningen i jubileumsåret 1963

DEN NORSKE FORENING AV 1863

har til formål:
å fremme samkvemmet og samholdet mellom herboende norske,
å søke bevart de nasjonale følelser og kjærligheten til Norge,
å skape el samlingssted i København for norske menn og kvinner,
å vareta medlemmenes og andre norske interesser, samt
å virke for utbredelse av kjennskapet til norsk kaltur.

ÆRESMEDLEM
H. M. KONG OLAV V.

ÆRESPRESIDENT
Ambassadør Rolf Andersen

ÆRESMEDLEMMER
Fru Dorothy Huitfeldt
Direktør Alexander Holst
Grosserer John G. Myhre
Fru Fanny Myhre
Inspektør I. O. Pedersen

STYRET
Formann: Turistchef Bjørn Pahle,
Norges off. Turistkontor, Borgergade 16, K.
Nestformann: Civilingeniør P. Neess,
Nordisk Aluminium A/S, Borgergade 18, K.
Sekretær: Direktør E. Chr. Melbye,
Dansk-Norsk Borregaard A/S, Nyropsgade 43, V.
Kasserer: Ingeniør A. Grøsfjeld,
Marstalsgade 7, Ø.
Fru Marrit Bastiansen
Fru Edith Ottosen
Ingeniør I. Juell-Hansen

VARAMENN
Grosserer John G. Myhre
Fru Inger Margrethe Janke

Foreningens formenn gjennom 100 år

1863 Orgelbyggcr Hagbarth Pettersen
1867 Cand. pharm. Gandrup
1867 Cand. jur. V. Luno
1868 Skomagermester M. Nejmers
1869 Fuldmægtig Conrad Jahn
1870 Bogbinder A. Larsen
1871 Orgelbygger Hagbarth Pettersen
1872 Musikdirektør A. Berbiere
1873 Orgelbygger Hagbarth Pettersen
1889 Grosserer Kr. Fladmark
1890 Købmand H. J. Arentt
1892 Skomagermester M. Nejmers
1894 Orgelbyggcr Hagbarth Pettersen
1896 Hobkomager M. Johnsen
1898 Malermester Odin Larsen
1914 Snedkermester I. O. Pedersen
1924 Grosserer Wilhelm Runden
1935 Grosserer Erling Rønneberg
1943 Direktør Alexander Holst
1949 Grosserer John G. Myhre
1956 Direktør Carl Jacobsen
1959 Ingeniør I. Juell-Hansen
1961 Turistchef Bjørn Pahle

1961 Bjørn Pahle (Ht.)
1969 Per Grande
1970 Jørgen Lorentzen
1973 Odd Bie (Ht.)
1978 Erik Heirung
1980 Per Krogh-Hansen (Ht.)
1985 Einar Aamodt
1986 Wilhelm Retz
1991 Henry Qvamme

© 2008 - 2017 Den Norske Forening