Den Norske Forening

Den norske forening og den norske koloni

Mens de norske skrivende, bildende, musiserende og agerende kunstnere strømmet i flokker til København, og de norske studenter dro dit på sangfulle skandinavertog, gikk det samtidig fra 1840-årene av en langt mer stillferdig strøm av københavnfarere fra Norge, av håndverkere, småhandlende, sjøfolk og teknisk kyndige. Og til forskjell fra de skrivende og syngende var disse arbeidets mennesker folk som slo seg til for lengre tid, for livstid kanskje, og som slo rot i København, men likevel og samtidig var og følte seg som nordmenn. Og de følte trang til en mer organisert norsk gruppe enn kunstnerne gjorde, de som traff hverandre på de nye københavnske schweitzerkafeer eller i de store selskapelige københavnerhjem. Initiativtageren til dannelsen av Den norske Forening av 1863 var orgelbyggeren Hagbarth Pettersen, som kom til København fra Norge i 1860, og som altså midt i disse skandinavismens blomstringsår gikk i spissen for å danne en nasjonal, norsk forening. De nærmere omstendigheter og motiver er det vanskelig å si noe særlig om, fordi stiftelsen gikk meget stillferdig for seg. Avisene bringer bare kortfattede notiser og annonser om foretagendet - og protokollene for foreningens første fire års virksomhet er gått tapt. Vi vet lite utover at stiftelsen fant sted 8. februar 1863, og at orgelbygger Hagbarth Pettersen ble valgt til foreningens første formann, og siden gjenvalgt i de følgende år. For, som det heter i en foreningssang om ham i 1867: (til den stolte melodi «Vift stolt paa Codans Bølge»)

Du strævede saa længe
Som S t y r i s m a n d  ombord
At selv du syntes trange
Til Hvile, kjerre Bro'er.
(Ja, det vi følte Alle.)
I Naade fik du den -
Men naar vi paa dig kalde,
Du komme maa igjen.
Vor Tak vi kun kan byde
For hvert et arligt Tag,
Du bragte for at skyde
Langt frem vor falles Sag.
Og om til Norges Dale
Vi atter stavne hen,
Skal Du i Sang og Tale
Dog mindes kjærligen.
   (Wold)

Helt på høyde med leilighetspoesiene hos forgjengerne og forbildene i det gamle Norske Selskab er jo dette produkt unektelig ikke, men det er en håndverksmessig vel utført og vel ment hyldestsang i tidens stil, som ikke etterlater noen tvil om at den gode orgelbygger har vært foreningens klippe og faste støtte i de første grunnleggende år. Og senere ble han gjennem hele sitt lange liv en av foreningens trofaste og sikre pillarer.

Et håndgripelig minnesmerke fra den første tid er foreningens fane, som er delvis bevart; dessuten ser vi at foreningen opptrer aktivt utad ved en og annen leilighet, som efter brannkatastrofen i Drammen 1866. Da organiserer Den norske Forening en basar i «Kongens Have» for de brannlidte landsmenn hjemme.

De bevarte protokoller begynner med året 1867 og med generalforsamlingen 12. februar det året, som behandlet et forslag til lover utarbeidet av «DHrr. Kjøbmand Astrup, Student Lassen, cand. jur. V. Luno, Orgelbygger Pettersen og Typograf Wold» (leilighetspoeten). Dette utvalg gir et ganske godt tverrsnitt av medlemsstokken i denne forening i dens første halv hundre år. I formålsparagrafen heter det: «Foreningen, som er stiftet den 8 de Februar 1863, bærer Navnet «Den norske Forening», og dens Formaal er - som Samlingssted for de i Kjøbenhavn værende Nordmænd - at søge at bevare og ud-vikle Interessen for og Kjærligheden til det fælles Fødeland samt virke til Medlemmernes nyttige og selskabelige Underholdning ved Blade, Bøger, Foredrag, Baller, Concerter osv. - § 2: Kun Nordmænd kunne være Medlemmer af Foreningen. Tilrejsende have fri Adgang for en Tid af 14 Dage. Generalforsamlingen kan optage Æresmedlemmer, som ogsaa kunne være Svenske og Danske.» Det siste er muligens å oppfatte som en symbolsk bekjennelse til skandinavismen, selv om den ikke var noen hjertesak for denne krets; det første i paragrafen er derimot å oppfatte bokstavelig: kun nordmenn kunne være medlemmer. Og slik forble det helt til 1890-årene. Til gjengjeld skulle det altså arrangeres baller og konserter, hvor også de norske og norskfødte damer var velkomne, ja uunnværlige.

Dessverre har vi ingen skildringer fra denne krets, eller i det hele tatt fra den norske koloni i København, når det gjelder de følelser og følelseskonflikter som må ha grepet dem alle året efter stiftelsen, i skjebneåret, men vi kjenner godt nok nordmenns tanker og ord hjemme i Norge. Og for de norske i København lar vi den gjestende Camilla Collett være tolk. Fru Collett, som på den tid var i Paris og aktet seg hjemover mot Norden, opplevde og har skildret den norske Danmarkselskers følelser av sorg og avmakt den sommeren - først i Paris: «Medens alt i den elegante Salon bevæger sig omkring mig som ellers. Passiaren gaar paa alle Tungemaal, Toiletterne knitrer forbi mig, medens ved Pianoet spilles Chopins Vals, sidder jeg her i min Krog og læser det forferdelige. Jeg synes, Jorden ryster under mig; staar den virkelig fast? Jeg læser: Als er tåget; snart maa Fyen falde; der marscheres mod København...»

Knapt fjorten dager senere kommer hun tilbake til sitt kjære København: «Jeg kunde ikke tænke mig, hvordan Folk saa ud derinde; Gaderne, syntes mig, maatte være sort tilslørede. Da jeg steg iland paa Bryggen, skjælvede mine Knæ under mig; det var som jeg maatte trykke enhver Sjauer i Haanden og falde Æblekjærringerne om Halsen med Gud forbarme sig! - Men Byen var som ellers. I og udenfor den vrimlede der af Folk, hvorpaa Travelheden, Adspredel-ser eller ingenting havde sat sine sedvanlige, mere eller mindre sorgløse, Merker. Aldrig har jeg set en saadan Strøm - jeg vover ikke at sige af glade, men af forlystelsessøgende Mennesker, som jeg i denne Sommer saa dem bruse omkring Landets Hovedstad.

O du Sundenes Dronning, du rigtsmykkede! For stor er du alt bleven i din sorgløs-yppige Glædestrang. Glade, Lys, Aand har du sendt ud, som Hjertet sender sine Livsstrømme til selv den fjerneste Del af Legemet; men intet Pulsslag bringer dig noget tilbage, allermindst Sorgen; Sorgen forsmaar du, støder du bort. Med Seier og Jubel skal man komme, og du vil møde med Fest og klingende Spil; det forstaar du dig paa, du Sundenes livsglade, rigtsmykkede Dronning! ...

Men naar Aftenen kommer, og Slottet kaster sin Skygge ud over Sundet, og Musikken istemmer den forunderlig vemodig gribende Sang, som de kalder Ryes Brigade, da lytter Skoven, og det svarer langt borte i den, og Søen stilner og gaar i al tid tystere, lange, bløde Bølgeslag mod Stranden ligesom kjærtegnende den arme, mishandlede danske Jord; og den gamle Mand, der al tid har sin Plads paa Bænken derhenne, bøier Hovedet i sine Hænder, og da triller mine Taarer over det arme, mishandlede Danmark, som de gjør det nu, bare jeg tænker paa det.»

Hvordan de norske Danmarksvenner og skandinaver hjemme i Norge følte og tenkte, kjenner vi godt fra de fortvilede studenterpoeter, Ibsen og Bjørnsons hjerteskjærende dikt. For dem, og kanskje særlig for Ibsen, ble det en avgjørende og rystende opplevelse, som bestemte deres kall og deres livsverk.

I pressen, særlig vittighetspressen, haglet det med billig hån over de begeistrede skandinaver som før farens stund hadde brølt som løver og nå var redusert til nedfalne skinnfeller. «Vikingen» sang skadefro om «Den tapre Skandinav, Norsk Studentersang», i februar 1864:

Dengang jeg drog afsted, dengang jeg
   drog afsted,
Da var der Ro og Fred, Ja, da var Ro
   og Fred.
Da var der ingen Fare, Da var der
   ingen Krig,
Og alle Danmarks Flasker, De ven-
   tede paa mig.
Og derfor var jeg glad, Og raabte blot
   Hurra!
   Hurra! Hurra! Hurra!

Til Kjøbenhavn vi drog, Til Kjøben-
   havn vi drog;
Der Gjækken løs vi slog, Ja, der Gjæk-
   ken løs vi slog.
Vi raabte «Leve Norden!» Hver Dag
   i Kjøbenhavn,
Til Rendestenen tog os Tilslut i kjær-
   lig Favn.
Det var nu ikke bra; Men jeg skreg
   dog Hurra!
   Hurra! Hurra! Hurra!

Da blev jeg Skandinav, Da blev jeg
   Skandinav;
Mit Ord jeg Dansken gav, Ja, mit Ord
   jeg Dansken gav.
Da var der ingen Fare, Da var der
   ingen Krig,
Og Allesammen troede, At altid det
   blev slig.
Og derfor var jeg glad, Og raabte
   blot Hurra!
   Hurra! Hurra! Hurra!

Mig venter Dansken paa, Mig venter
   Dansken paa,
Han troer han Hjælp skal faa, Ja, han
   troer han Hjælp skal faa.
Men har jeg varet Mand for At give
   ham mit Ord,
Saa er jeg ogsaa Mand for At bryde
   hvad jeg svoer.
Og jeg er lige glad, og Raaber end
   Hurra!
   Hurra! Hurra! Hurra!

«Vikingen» og likesinnede er simpelthen overfylt av denslags malisiøs skadefryd utigjennem året 1864, en skadefryd som bare kan være et skalkeskjul for den dårlige samvittighet som preget store deler av den norske nasjon, og den akademiske verden i særdeleshet. Meget av raljeringen går ut over den nystiftede «Skandinaviske Forening» i Christiania, søsterforening til de likesinnede foreninger i København og Stockholm. I juni skriver Vikingen: «Den skandinaviske Forening» er begyndt sin storartede Virksomhed. I det første Møde blev der ymtet om at ikke alene Foreningens Tanker skulde være toldfrie, men ogsaa ifølge Forslag af L. Kr. Daa, levende Dyr, Fødevarer, Steen, Fisk og Trælast.» Men den dominerende følelse var allikevel medfølelsen - den maktesløse medfølelse - med Hr. Sørensen i Sønder-Jylland:

Hr. Sørensen vented' - han troede ei, at
Hans trofaste Broer var en Stymper;
Han vented og vented - saa fik han en
   Klat
Af varme Adresser og Strømper...

De stormer som fra verdenspolitikken og stormaktsintervensjonen brøt inn over Danmark, og inn over skandinavismen - og med ett slag la et nytt og bredere Kattegat mellem dansker og nordmenn, lar det seg ikke påvise mange spor av i den norske forenings liv - dens protokoller og referater fra sist i 60-årene og fra 70-årene forteller mest om klubbens interne liv, om hyggelige sammenkomster og om arbeidet med de nære ting og oppgaver, sykekasse for nødstedte medlemmer, begravelseskasse og lignende nyttige foreningsformål.

En og annen gang får foreningen kontakt med den store gruppen av norske kunstnere i København, som på nytt vender tilbake dit og oppholder seg der periodevis - først og fremst de to store patrioter Ole Bull og Bjørnson. I begge tilfelle må vi gråte over et karrig og forsiktig tørt referat, som bare lar oss ane hva deres tilsynekomst kan ha betydd og utvirket. Les f.eks. referatet fra 17. mai-feiringen 1868:

«Festen den 17de Mai paa «Enigheden» begyndte Kl. 7 Aften med at Deel-tagerne forsamledes i Selskabslokalet. Klokken 7y2 gik man tilbords. Efterat Formanden havde anmældt for Forsamlingen, at han vilde overtage Posten som Dirigent ved Bordet, bød han først Deeltagerne et hjerteligt Velkommen. Derpaa blev en Sang for Nordens Konger af Frederik Barfoed afsungen, hvorefter Formanden gav Ordet til Hr. M. W. Brun (teaterdirektøren m.m.), der udbragte Skaalen for Kong Christian den Niende til Danmark. Deretter blev Ordet givet til Hr. Frederik Barfoed, der udbragte Skaalen for Kong Carl den Femtende. Saa blev en ny Fædrelandssang af Bjørnstjerne Bjørnson afsungen (formodentlig «Jeg vil verge mit land», som stod trykt i «Fiskerjænten» og utkom det året), hvorefter denne Digter (11) fik Ordet og holdt Talen for Dagen. Herpaa blev en Sang af samme Forfatter afsungen (formodentlig «Ja vi elsker»), hvorpaa Carl Ploug fik Ordet og udbragte Skaalen for Norge. En ældre Sang af Ploug: «Vi har et Huus ved Alfarvei» blev derefter afsungen, og Bjørnson fik atter Ordet og holdt Talen for Danmark. Efterat den svenske Nationalsang derpaa var bleven spillet og sunget talte Frederik Barfoed for Sverrig. Professor Rasmus Nielsen talte for Kvinden, Capitain Juel for Sønderjyderne, Formanden for Æresgjesteme, Candidat Brynjulfsen fra Island for den oplyste Almue, Proprietair Hagerup udbragte et Mindebæger for Stiftamtmand Christie og mindede om, at der samme Dag var bleven afsløret et Monument for denne Hædersmand paa Torvet i Bergen. Derefter gaves Ordet frit. Nu fulgte flere Skaaltaler...»

Det er til å gråte over alt hva den forsiktige referent Conrad Jahn her har sloppet igjennem referatets sold. Hva var det ikke her for en situasjon og en konstellasjon: i slagskyggene fra Dybbøl skulle Bjørnson tale for dagen, og for Danmark, i en norsk forsamling i København, med danske æresgjester som den store skandinaviske forkjemper Carl Ploug og den herde Frederik Barfoed og den fremstående professor Rasmus Nielsen til stede, og så blir referatet bare disse fattige linjer. Det er en fornemmelsesløshet inntil det uforståelige. Og vi blir henvist til å lese mellem linjene og utmåle oss scenen i fantasien.

Gjennem årene ble Carl Ploug en stadig like trofast venn og støtte for den norske forening, hans ungdoms skandinavisme fortsattes i et varmt vennskap for de andre nordiske land, især Norge, tross alle bitre skuffelser. Hans navn dukker stadig på nytt opp i referatene, som foredragsholder og taler, som hedret og kjær gjest ved større anledninger, især hver 17. mai. Hans minne er på det nærmeste knyttet til Den norske Forening, som fullt ut kan underskrive de ord som står risset inn på sokkelen til hans byste utenfor Studenterforeningens hus i København:

Han stod ved Roer
Naar vi styred mod Nord,
Han var vor Thor
Naar vi trængte til Torden.
Han blåste i Luren,
Naar Vægterne sov -
Kender I saa
CARL PLOUG
1813-1894

Men de stormer som hadde rast i en Carl Plougs eller Bjørnsons sinn, har i høyden faret hen over de gode hoder i den gemyttlige nordmannsforening, hvor man heller passet sin moderate drikk - punsj - enn befattet seg med politikk. Unionsstriden hjemme i Norge reflekteres sjelden eller aldri på møtene, derimot er foreningen alltid lojalt og ivrig fremme ved rojale anledninger. Og da kronprins Frederik av Danmark forlovet seg med prinsesse Louise av Sverige-Norge i 1868, rørte det til overmål de slumrende skandinaviske strenger, på en storslagen fest: «Festen var særdeles vellykket, ved Bordet herskede den muntreste Stemning. Efter Afsyngningen af forskjellige Sange blev Kongernes Skaal udbragt af Instrumentmager Petersen, De Forlovedes af Formanden, Sveriges af Bogbinder Larsen, Danmarks og Kvindens af Formanden, Norges af C. Bruun. Efter Bordet aabnede et Bal, som vårede til langt paa Natten. Følgende Sang af Formanden til de Forlovede:

Kongesøn og Kongedatter,
   I, vort Fremtidshaab,
Folket reiste Hodet atter,
   I gav Norden Daab!
Sang der lød i Bøgelunden,
Fjeldets Eko gav paa Stunden
Svar som tilte over Fjorden
   Til hver Krog i Norden.»

Men om man var underdanig overfor kongehusene, og overfor foreningen, og endog feiret lojalt den 4. november, foreningsdagen fra 1814, som var så lite aktet og elsket hjemme i Norge, så skal man ikke være i tvil om at de gode medlemmer i foreningen var gode patrioter; tvertom, som det gjerne går blant utvandrede landsmenn, kunne hyldesten til fødelandet ofte bli både varm og høylydt. Blant innkomne klager som er innført i protokollen for 1867, finner vi en bebreidelse mot styret fra et medlem, som besværer seg over at styret, «skjønt det har haft næsten 3 Maane-der til at betænke sig i, dog ikke har etterkommet den sidste Generalforsamlings med enstemmig Applaus antagne Beslutning om at anskaffe vort Norges Grundlov i Glas og Ramme».

Frem til 1873 later dog samværet og samholdet innen foreningen til å ha vært harmonisk og vennskapelig; de mest påtrengende problemer var de indre velferdssaker, ikke minst problemet med å skaffe foreningen et blivende tilholdssted. Noe fast sted klarte man ikke å skaffe i det første slektledd, og det vekslet mellem forskjellige små kafeer og folkelige restaurationer, hvor de ivrigste foreningsmedlemmer, håndverkere og kjøpmenn, følte seg hjemme. Det vanket punsjeboller, det ble arrangert skytekonkurranser, og det ble ved større anledninger avholdt «Assembléer» og baller. Og 17. mai-festen var hver gang på nytt årets høydepunkt. Vi får nøyaktig referert hva det ble servert og hva det kostet deltagerne - det er jo nokså muntert for et nutidsmenneske å lese innbydelser til «Festmaaltid med Bal å kr. 1,-» pr. kuvert, eller et ordentlig norsk mannfolkbord med «Lutefisk, Boeuf, Snaps og 01» å kr. 1,25.

Ved Bjørnsons neste besøk i foreningen får vi høre mer om hans utfoldelse. Da var det skuespilleren i ham som opptrådte: han gjenfortalte et islandsk sagn, eller kanskje det har vært en saga, og han leste folkeeventyr. Til takk ble han traktert med rykende punsjebolle.

Foreningen la også an på å aktivisere sine egne medlemmer og la dem få utfolde mulige talenter. Den holdt en dobbeltkvartett, som opptrådte på møtene, og cand. pharm. C. Lundgreen redigerte en håndskreven avis - «Dovregubbens - som ble opplest. Om sommeren ble det arrangert utflukter til Sjælland - og på en av dem var den aldrende mesterspiller Ole Bull med. Da gikk ferden til Nord-Sjælland, og på veien hørte Ole Bull en gammel blind spillemann i Lyngby som satt og spilte. Nordmennene stoppet og hørte på, og siden tok Ole Bull mannens fiolin og spilte selv noen av sine vakreste komposisjoner; efterpå gikk han rundt med hatten og samlet inn honorar til spillemannen, som han kalte sin kollega.

Under Bulls besøk i 1867 holdt foreningen en stor fest for ham, og Carl Ploug hyldet ham «som en Konge i Kunstens Rige».

Ved et nytt besøk i 1869 ble Bjørnstjerne Bjørnson utnevnt til æresmedlem, foreningens første.

De norske københavneres forkjærlighet for den nye norske diktning og kjærlighet til dikterne kom til uttrykk ved at foreningen tidlig begynte å bygge opp et bibliotek med godt utvalg av den nyere litteratur. Dette bibliotek har stadig vokset og har utgjort en viktig del av virksomheten, men mot slutten av århundret forfalt det og mistet noe av sin betydning. I en periode dyrket medlemmene også amatørteatret og hadde sin egen dramatiske klubb.

Foreningen stod i første del av sin historie på høyden i begynnelsen av 1870-årene. Da var virksomheten livlig, og medlemstallet høyt, omkring 130. På denne tid hadde foreningen sitt faste lokale i Vimmelskaftet, og dit ble både større Assembléer og mer ordinære møter henlagt. Vi merker flere utpreget nasjonale innslag enn før; på en Assemblé i 1873 «fremsagde Typograph Wold et Digt af Østgaard: .Østerdølen hem-kømmin fraa Amerika -' det blev fremsagt i Nationaldragt og i Landsmaalet, og modtoges med brusende Bifald.» Og i høstfestene på Lille Ravnsborg slo man stort på og lot skytterkonkurransene munne ut i kåringen av en norsk «Skytterkonge» i eksilet. Men den 4. november ble feiret «med sedvanlig Tilslutning» og «med udeelt Bifald».

Utigjennem 70-80-årene fortsatte dette gemyttlige klubbliv, med orgelbygger Hagbarth Pettersen som mangeårig formann, men oppslutningen og virksomheten ser ut til å gå tilbake, protokollene blir stadig ordknappere og nøyer seg oftest med å referere de tradisjonelle foreningssaker, indre organisasjonsspørsmål - og også indre stridigheter. De førte til et første skisma i 1873, da det ble startet en ny konkurrerende norsk forening, som også kalte seg «Foreningen af 17. Mai 1873». Men den gamle forening beholdt de fleste av sine medlemmer, og fikk også mange nye. Og efter tre års splittelse ble det ny samling i 1876. Dette året ble også av den grunn et merkeår fordi foreningens byg-gefond ble stiftet. Alt i 1860-årene hadde nordmennene drøftet hvordan de kunne skaffe faste lokaler til sin forenings møter og fester, helst også med boliger for koloniens gamle. Under sitt siste besøk i foreningen skjenket Ole Bull 100 Rdl. til «noget godt for Nordmænd» i København. Denne velmente formulering skapte stor og inngående debatt. Var det mest i giverens ånd å avsette beløpet til et fremtidig Norges hus, eller burde man kjøpe et instrument? Det ble et instrument - ikke så urimelig siden det gjaldt Ole Bull.

I 1876 bestod styret i foreningen av bl.a. orgelbygger Pettersen, smedemester Rustad, som også hadde vært en av stifterne, kjøpmann H. J. Arentz, som var den drivende kraft i byggesaken, skreddermester Haarby og fabrikant Ibenfeldt, og de gjorde fortgang i saken. Arentz fikk foreningen til å sende ut et rundskriv med «Opfordring til norske Mænd og Qvinder», med anbefaling bl. a. fra den svensk-norske minister i København, baron Beck-Friis, fra gamle professor Andreas Munch, og fra Carl Ploug, som her gir et klart uttrykk for sitt nære forhold til den norske koloni: «Undertegnede har i en 15 Aar havt den Ære som Gjæst at deltage i den her værende «Norske Forenings» aarlige Fester og saaledes havt god Leilighed til at lære at kjende dens Aand og Tone; jeg kan da bevidne, at jeg aldrig har forladt dens Samkvem uden at føle Høiagtelse og Hengivenhed for denne Kreds, der ikke blot altid har været besjælet af den varmeste Fædrelandskjærlighed, forenet med sandt Brodersind imod Brødrefol-kene, men ogsaa udmærket sig ved trofast Sammenhold, saa at den er ankommende unge Landsmænd til god Veiledning, Hjælp og Støtte.» En vakrere påskrift på sitt pass hadde den gamle foreningstid ikke kunnet få. Ploug slutter sin appell med å si at det ville være «et godt, og for det broderlige Forhold mellem det norske og det danske Folk gavnligt Foretagende, at skaffe den lille norske Koloni i Kjøbenhavn et Tag over Hovedet». Det skulle ta mange år før dette mål var nådd, men i 1876 var det iallfall blitt pekt på målet, og den første innsamling til byggefondet var gjennemført.

Sist i 1890-årene gikk man så til innkjøp av et hus, Victoriagade nr. 16, for 127 000 kroner, og der var det flere leiligheter som kunne brukes som friboliger for koloniens medlemmer, men huset egnet seg svært lite til møtelokale, og kjøpet viste seg efter hvert å være et feilgrep, som avfødte adskillig indre strid, inntil det ble solgt igjen i 1916.

I 1880-årene hadde det forresten også vært sterk strid og ny splittelse i to foreninger.

«Den norske Forening» i København ble lite påaktet hjemme på denne tid. Karakteristisk er «Vikingens» kommentar til 17. mai-feiringen i foreningen 1874: «Det er trøsterigt at se, at om man end her i Norges materielle Hovedstad bliver slappere i at feire vor Frihedsdag, saa er man i «Norges aandelige Hovedstad», som Danskerne behager at benævne Kjøbenhavn, saa meget, desto ivrigere.

Den norske Forening, under Hr. Orgelbygger Petersen, havde en stor Fest, der navnlig forskjønnedes ved den norske Digter O. P. Monsens Tilstedeværelse og forøvrigt var en «Mindernes», dvs. de skandinaviske bedrøvelige Minders Fest.

O. P. Monsen holdt Festtalen. Han udhævede hvorledes Midgardsormen og Fenrisulven væltede sig i den norske Mythologi, men Midgardsormen og Fenrisulve væltede sig ogsaa i os og i Fædrelandet...

Derefter talte Redaktør Ploug for Norge og fremhævede Normændenes Troskab mod sine (skandinaviske?) Minder, deres Udholdenhed (ved Minde-bægeret?), deres Seighed (overfor Mynt-konventionen?) og deres Lyst til at ud-vandre (med sine Digterværker?) til Danmark. Efter at have tørret sine Øine med Lommetørklædet, lagde han de tilstedeværende Normænd paa Hjertet at virke for den skandinaviske Tanke ...»

Denne raljerende og urettferdig nedlatende holdning overfor foreningen var ikke ualminnelig i siste del av århundret, heller ikke blant nordmenn i København. Foreningens ledere innså dette, og dro den konsekvens at det var fordi den ikke hadde hatt faste og sentrale møtelokaler, hvor både kolonien og gjestende landsmenn lett og ofte kunne møtes. Men dilemmaet var at i så fall kunne man ikke i et slikt sentrumslokale finne plass til friboliger og de andre sosiale virksomheter som var en så viktig og vesentlig side av foreningslivet.

I 1894 utarbeidet styret et meget klart og realistisk PM for å karakterisere situasjonen. Der refererer man foreningens gamle formålsparagraf om at Den norske Forening skal være et samlingssted for nordmenn i København, nu forresten også for nordkvinner, dessuten ta seg av vanskeligstilte, syke og gamle innenfor kolonien og endelig arbeide for et Norges hus. Så heter det: «For paa en værdig Maade at kunne opfylde dette Formaal maa og skal Foreningen arbeide hen til at skaffe sig den Anseelse baade i det ydre og indenfor dens egne Vægge, som den nu aldeles mangler - og som er en af Hovedaarsagerne til, at den saa sjælden ser rejsende, ansete Landsmænd til sine Møder - Foreningens negative Tilværelse og rent ud sagt daarlige Anseelse her i Byen er i den Grad iøienfaldende, at der til Fester og andre Sammenkomster saa godt som aldrig - eller dog kun i Ny og Næ - indfinder sig nogen af de af vore Landsmænd, som ganske naturlig vikle være i stand til at støtte og sætte Relief paa Foreningen og give den en værdig Karakter ... Det mindre heldige heri staar selvfølgelig klart for de fleste af de faa Medlemmer Foreningen tæller.»

Ser man på medlemslisten for det samme år, er den ganske riktig ikke så svært lang. Vi finner nesten ingen av de kjente norske navn som vi forbinder med nordmenn i København i 90-årene, men til gjengjeld er det tydelig at foreningen på den tid har kunnet samle enkelte grupper av trofaste venner og yrkesbrødre, som seg imellem har kunnet skape et hyggelig og intimt miljø. Og et ganske artig inntrykk av den fastboende norske koloni kan man nok få ved å analysere medlemslisten. Først og fremst forteller den om den jevne strøm av unge norske håndverkere som har gått til København fra midten av århundret og utover. Som unge tiltakslystne menn har de reist derned for å prøve lykken, og har åpenbart funnet den i form av et godt levebrød og en elskelig dansk pige. Derfor er de blitt værende, har gått veien fra svenn til mester - og har etablert seg som københavnere, samtidig som de har følt et sterkt og ekte behov for å samles som sønner av Norge og hylde fedrelandet på hyggelige københavner-restaurationer.

På en medlemsliste fra denne tid får vi som sagt det beste tverrsnitt av den mer rotfaste del av den norske koloni. Den er dominert av håndverkerne, de aller fleste mestere: 10 i malerfaget, 7 skomakermestere, 6 skreddere, dessuten flere typografer, snekkere, sadelmakere, urmakere, bokbindere, buntmakere og hattemakere, barberere, gullsmeder og instrumentmakere - dertil stifteren, den gamle hedersmann, orgelbyggeren H. Pettersen. Kjøpmennene utgjør den nest største gruppen, tilsammen er det 12 kjøpmenn og grosserere og 8 fabrikanter, blant de siste er det hele tre tobakksfabrikanter.

Mens importhandelen til Norge i foreningstiden stort sett gikk over København, og mange generalagenturer fremdeles gjorde København til en viktig mellemstasjon for norsk import i det 19. århundre, kan det tydelig merkes en strømendring mot slutten av århundret: norske kjøpmenn etablerer seg i Danmark og innfører der typisk norske varer, fra trelast og papir til klippfisk og gjetost. I det typiske småhandelkvarter, Grønnegadekvarteret, i det mest københavnske av alle strøk, dukker det opp norske kjøpmenn og norske varer. Og i en av Peter Fabers farser synger innehaversken av stekekjelleren til disse varers pris:

Vil De have noget godt
skal De Klipfisk nyde,
Skindet er saa lysegraat,
det kan Øjet fryde.

Blant medlemmene i 1894 støter vi endog på en norsk restauratør, Walseth, men han er en ensom svale i kolonien innen sitt fag, som er så utpreget dansk. Til gjengjeld har nordmennene vært flittige og begeistrede gjester - det ser vi av en viss forkjærlighet i København for å henge etiketten «norsk» på visse kneiper og utskjenkningssteder, hvor våre landsmenn har yndet å slukke sin tørst. Den kjente sangerinnepaviljong «Valhalla» ved Vesterbrogade, senere omskapt til cafe Osborne, het i en periode omkring 1860 simpelthen «Den norske Ølhal», og vi tør tro at navnet ikke er valgt tilfeldig. Og i Nyhavn hadde våre landsmenn i enda tidligere tid, særlig naturligvis de av dem som var seilfarende, eller som hadde strandet for en tid, sitt tilhold i «Den norske Løve» - som forresten den dag i dag har sitt motstykke nede i Køge. I dag er «Den norske Løve» simpelthen blitt til Nyhavn nr. 13, noe som ingenlunde skal forlede oss til feilaktige slutninger om at seilende og akterutseilte nordmenn nå alltid styrer utenskjærs i nettopp dette farvann. Vi minnes noen linjer fra «Matrosens hændelser i Dandsebulen»:

Indenfor er der Styr,
Udenfor to Fyr,
Som der brænder nu saa klare,
til det henad Morgen gryer.
Og de vise skal enhver
som har Lyst at komme der,
At dette Farvand er saa fuldt
af mange slemme Skjær.

Men om det var mange norske sjøfolk som også dengang havnet for en tidlang i København, hørte «Den norske Forening» neppe til de steder hvor de vanket.

Dette hadde sjøfolkene felles med en annen stor gruppe av norske kjøbenhavnere - og saktens de mest kjente på den tid - de mange diktere og andre kunstnere som nettopp mot slutten av århundret søkte til København og levde der i lengre perioder, kanskje resten av att liv. Den eneste som vi finner på medlemslisten fra 1894, er den gamle billedhugger fra Telemark, Olaf Glosimodt, som hadde vært en av H. V. Bissens norske elever og hadde slått seg ned i København så tidlig som i 1849. Han vanket ofte i den norske forening, og stundom møttes også andre av de mest kjente der, særlig Bjørnson, Alexander Kielland, Johan Svendsen, Stephan Sinding, Carl Sundt-Hansen, Louis Moe. De siste hadde sine hjem i København i lengre tid, og enkelte av dem holdt et åpent hus, hvor landsmenn kom og gikk. Forresten ikke bare landsmenn. Innenfor kunstnerverdenen var det både før og efter århundreskiftet et nært dansknorsk brorskap, og innenfor deres forbund var København på nytt blitt en felles hovedstad. Det kom både av mange norskes forbitrelse over Kristiania og av like manges dype kjærlighet til København. Det er karakteristisk hva Thomas Krag sier i et intervju med Julia Koppel ved århundreskiftet. Selv bor han på denne tid i «et gammelt Kjøbmandshus, et sælsomt Hus i det Kjøbenhavn som forsvinder». - «Hvorfor har De slaaet Dem ned i Kjøbenhavn?» - «Byen behager mig. Af Indvaanerne kjender jeg kun faa. Men Byen liker jeg.» - «Hvorfor bor De ikke i Deres eget Lands Hovedstad?» - «I Kristiania? Nei, Kristiania er mig fuldstændig fremmed. Det har den altid været. Det er synd, at Norge ikke har nogen anden Hovedstad ...» - «Bor andre af Deres Landsmænd, der ligesom De ikke føler sig vel i Deres eget Lands Hovedstad, her i Kjøbenhavn?» - «Ja, jeg kjender flere - fremfor alle Stephan Sinding. Han staaer næsten fiendtlig overfor Norge, mens han her i Kjøbenhavn har fundet sit andet Hjem.» Thomas Krags ord bekreftes om vi leser Stephan Sindings erindringer.

Alexander Kielland, som hadde sin egentlige Københavntid i første del av 1880-årene, men som alt før hadde gode kontakter der, og blant annet var en av de første bidragsydere til byggefondet for et «Norges Hus», deltok bare nu og da i nordmennenes samvær, og helst da i en engere krets, f. eks. sammen med den like festglade og like festlige Johan Svendsen. Ellers holdt han seg mest sammen med danske forfattervenner, især J. P. Jacobsen. Og så vanket han naturligvis som alle de andre skrivende nordmenn hos sin gjestfri forlegger, Gyldendalskes berømte Hegel, på hans «Skovgaard». Det var efter en av de glansfulle middager derute - hvor den samme Kielland forresten hver gang måtte hentes, og lot seg hente, i landauer - at han i sin takk-for-maten-tale sa de bevingede og ofte siterte ord: «Det er godt å se sine penger så vel anvendt!»

En sjelden gang kom Alexander Kielland innom sine landsmenns forening - men han trivdes ikke der, av en karakteristisk grunn: han luktet svenskeblod! Kielland var som kjent en rabiat antisvensk unionshater, og han syntes at de lojale nordmenn i foreningen var altfor 4. november-hyldende og underdanige overfor sin velynder, den svensk-norske minister. Og typisk nok, da han bivånet en feiring av Tordenskiolds minne i Holmens kirke, reagerte han mindre på dansk anneksjon av helten enn på svensk deltagelse, selv om han som god nordmann i København naturligvis kom i affekt over begge deler. En nordmann lider dobbelt i utlandet, sier han: «Han lider ikke blot under en ulige Forening med et koldt og frastødende Folk (svenskene!), men han faar endnu lide for den gamle Forening med Danmark, som - omend varmere og naturligere - altid var og altid bliver gjennemsyret af Provinsforholdets Bitterhed - paa vor Side, og Overlegenhed paa de Danskes. Forleden holdt de Fest her i Kjøbenhavn for Tordenskiold. Han staar - som bekjendt - i en liden Krog ved Holmens Kirke bag et Jærn-gitter, - rigtig frit og sjømandsmæssig staar han der, naar man kigger ind til ham mellem Sprinklerne ... Der var Danmark og Danmarks Sønner, og der var Danmarks Konge og det kongetro Danmark, og der laa Trondhjemmeren i Kisten og kunde ikke tåge imod al denne Hæder; men Norge var der ogsaa og tog imod, i Form af en svensk Baron. Det gaar underligt til i Verden: Peder Wessel hædres som en kongetro Danske, mens en Svenske repræsenterer Norge i Holmens Kirke. - Sandelig! Baronen kunde være glad, at det er to hundrede Aar siden en Fant af en Svenske fik luret en Kaarde i Peder Tordenskiold...»

Siden nordmennene ble selvstendige og likeverdige partnere i det nordiske broderskap, har vi gradvis - om ikke momentant i og med 1905, så iallfall efter Grønlandssaken vokst fra noen av de komplekser som før alltid gjorde en nordmann rød i toppen og gram i hu i København, ved tanken på eller synet av Holbergstatuen og Tordenskiold-statuen og de fatale sølvløver. Men før 1905 kunne han simpelthen ikke la være. Selv livsmuntre herrer som Olaf Hansson og Johan Svendsen kom i nasjonalt harnisk - for en kort stund - når dette berørtes. Olaf Hansson skriver f. eks.: «Danskene sidder med velordnet mave og fordøier sin Holberg og sin Wessel. Stephan Sinding og Amalie Skram har jo kjendt sig selv for danske at være. Men Johan Svendsen har de ikke faat has paa. Han fortæller forresten om en dansk dame, som graat - virkelig stridgraat - da hun fik vide, at Tordenskiold var norsk. Og for et par aar siden traf jeg en dame i Kjøbenhavn, som følte sig meget ilde berørt ved at saavel Niels Juel som maleren Krøyer er født i Norge. Men det trøstet hende, at jeg - generøs som altid - skjænket dem begge til Danmark!»

Formodentlig er det flere danske som har smilt sitt berømte grin over oss i denne sak enn de som har grått over oss - men de aller fleste har heldigvis vært kloke nok til å akseptere det fundamentale faktum at enhver norsk har lett for å bli ekstra norsk i det danske København. Hvilket aldeles ikke vil si at nordmannen mistrives der, tvert om. Johan Svendsen er et godt eksempel. Han kom fra små og trange oppvekstforhold hjemme i Kristiania, men var av natur og skjebne utpekt til å bli en hersker, en imperator både over tonenes rike, fra dirigentpulten, og over festbordet, fra formannsplassen. Og han kom til København i den klassiske norske rolle - som erobrer. Både i Københavns musikkliv, og ikke mindre i dens kunstnerliv ble han en ruvende og populær skikkelse. Og han trivdes som fisken i vannet i 25 år som leder av Det kongelige Kapel, han trivdes blant danske og blant norske og ikke minst på dansk-norske festtilstelninger. Men han understreket gjerne at han var norsk. - I et berømt intervju med en annen kjent norsk københavner, Christian Krohg, spør maler-reporteren:

«De synes vel godt om Dem i København?»

«Ja, utmerket.»

«Gir de Dem ikke noen små hipp, fordi De er nordmann? Det ser ut av avisene, som de er litt irritert på oss i det siste der nede?»

«Det er ganske harmløst. Det var litt i anledning av Nansen. Men det gav seg straks. Og så har vi hatt noen små disputter i anledning av Holbergs nasjonalitet for eksempel. Men det blir aldri alvorlig.»

«De danske har visst forresten holdt opp med dette. Iallfall tillater de oss visst også å kalle Holberg og Wessel norske?»

«Nei, jeg så nylig at Edvard Brandes spurte ironisk i «Politiken», hvorfor vi ikke også hadde tatt Oehlenschläger med i samlingen.»

«Har man ikke forsøkt der nede å overtale Dem til å gå over og bli dansk?»

«Jo, mange ganger. Stephan Sinding syntes også jeg burde gjøre det. Og mange andre ville ha meg til det. Men jeg krympet meg. Fallesen talte også meget om det. Men jeg svarte: 'Nei, jeg er nordmann.'»

«Ville De hatt noen fordel av det?»

«Ja, så hadde jeg hatt utsikt til å bli kongelig embedsmann og hadde i pensjon fått to tredjedeler av gasjen, som er meget stor.»

Omtrent samtidig med Johan Svendsen, midt i 80-årene, slo Amalie Skram seg ned i København, efter at hun hadde inngått sitt annet ekteskap, med forfatteren og Norgesvennen Erik Skram. Amalie Skram var kommet i en så forbitret motsetning til sitt fødeland at hun ønsket å fornekte det, og hun bestemte at det på hennes gravurne skulle stå: «Dansk Borger, dansk Undersaat, og dansk Forfatter.» Hun søkte da heller ikke særlig kontakt med den fastboende norske koloni eller dens forening. Derimot vanket mange av de norske københavnerkunstnere i hennes hjem, fra Oda og Chr. Krohg til Gunnar Heiberg og Nils Collett Vogt - den siste har gripende skildringer av sine besøk hos den ensomme, store forfatterinne i hennes leilighet ute på Østerbro. Selv lot hun sine tanker og sine bøker vende tilbake til norske motiver og miljøer, i regelen, men hun har også skrevet verker med københavnsk bakgrunn, deriblant det sceniske hovedverk om den norske kunstnerkrets i Kongens by, «Agnete», hvor flere av figurene i denne krets er tegnet efter gjenkjennelige modeller, samtidig som de avbilder karakteristiske typer. Ta den urkraftige billedhugger i evig pengeknipe, Svend Ulfsen, og hans rolige, sindige motsetning, maleren Adolf Wulf - københavnerne fra 1890-årene ville lett gjenkjenne begge typer fra byens kafeer og fra sine egne hjem.

De norske bildende kunstnere i København fikk rike nye tilskudd på sin stamme omkring århundreskiftet, da så mange unge nordmenn søkte til Zahrtmanns malerskole at den til tider var nesten en rent norsk utklekningsanstalt. Men det var få av dem som ble københavnere for lengre tid. Det gjorde derimot enkelte eldre som vi alt har nevnt, Carl Sundt-Hansen, Stephan Sinding, Louis Moe. Sundt-Hansen hadde fått sin utdannelse på akademiet i København, og kom senere tilbake for å slå seg ned der, i 1882. Han var en nær venn av Drachmann og Drachmanns krets, og holdt et gjestfritt hus for landsmenn og danske, inntil han reiste hjem til Norge ved århundreskiftet.

Louis Moe var en av de kunstnere som kom i nær kontakt med den fastboende norske koloni; han kom til København i 1875, også for å studere ved akademiet, og ble siden boende i København. Med sine groteske og samtidig meget poetiske illustrasjonstegninger sammensmeltet han det danske og det norske lynne, likesom han med like stort mesterskap illustrerte norske og danske forfattere - og den dansk-norske Wessel.

Men især var jo tiden før og efter århundreskiftet de norske dikteres tid i København, og de hadde så mange andre stamkvarterer enn Den norske Forening å oppsøke, at det var bare unntagelsesvis de besøkte den, eller opptrådte i den. På den annen side er det tydelig å merke at foreningen, gjennem innkjøpene til sitt bibliotek, følger godt med i den aktuelle og bokstavelig talt meget levende norske litteratur. Denne blomstrende periode i norsk diktning utspiltes jo rett foran de norske københavneres øyne, atter bokstavelig talt. «Dengang var det slet ikke brugbart for en norsk Forfatter at udkomme i Norge,» skriver Vilhelm Krag - som selv var en av de unge som første gang reiste til København for å få sitt talent oppdaget og attestert, og vendte sørgelig skuffet tilbake: «Var han ikke saa meget tess, at de vilde have ham i København, kunde han da umuligt eie Gnist af Talent.» Men hadde man såsant fått foten innenfor på Gyldendal eller hos Philipsen eller en annen beskjednere forlegger på Parnasset, «var København en saare venlig By for de unge Nordmænd. Hvad gjorde det om disse Fjeldmennesker buldrede paa Caféerne, og ellers var bemærkelsesværdige paa andre Maader? Ak Gud, de arme Drenge, de er jo saa begavede! Og saa kommer de herned til Kulturen fra de høie Klibber. Hvad gør det dog, om de larmer en Kende!»

Larmet gjorde de unektelig, mange av dem, og skrev og skrek så det ropte av veien. Og København gav dem generøst både spalteplass og tumleplass. Til gjengjeld kunne en og annen københavner si, når tålmodigheten var nær bristepunktet, at det var takket være København at disse var nådd frem - både hjemme og ute i Europa. København var de norske talenters springbrett. Det står ikke til å nekte at de sprang. Og københavnerne gav springerne lov til å ta sats.

Sats, bokstavelig, fikk nordmennene f.eks. i pressen. Går man igjennem årganger av københavnske blade som «Politiken» eller «København» fra den tid, er det norske innslaget forbløffende stort. Mange unge norske kom i kontakt med «København», hvor Amalie Skrams sønn J. Worm-Muller, en tid tilhørte redaksjonen.

Christian Krohg ble engasjert av «Politiken», og tilskyndet av Peter Nansen skrev han der en rekke av sine fine intervju-portretter - og tegnet dem samtidig.

Jeg har gjenriemgått «Politiken» for 1880-90-årene, men det ville dessverre føre altfor vidt å dokumentere hvor omfattende det «norske stoff» i denne tid er; det er mange artikler av nordmenn hver måned, det er fyldige anmeldelser av norsk litteratur, det er intervjuer og korrespondanser. Bare omkring Jæger og Krohg i bohemstriden er det over 20 aktuelle artikler. Det vidner, som ett enkelt lite eksempel, om et enestående dansk-norsk kulturfellesskap, som fikk gjensidighet ved en levende norsk interesse for dansk åndsliv og danske forfattere. København var deres felles arena. De møtte hverandre i private hjem, som hos Edith og Helge Rode på Frederiksberg, de møttes i klubber og foreninger, som Den norske Forening, men oftere i Studenterforeningen og det radikalere Studentersamfund, men fremfor alt møttes de på kafé.

Og her hendte det ofte at de norske københavnere ble lengst igjen på valen og rådde grunnen alene. Især var det slik på den berømte «Bernina» i Vimmelskaftet. Her hadde Chr. Krohg innviet det norske stambord, med fru Oda, Frits Thaulow, Gunnar Heiberg og Gabriel Finne som stamgjester - siden kom det en stigende strøm, med festhøvdingen Knut Hamsun som deres anfører. «Den Invasion af norske Skribenter og Kunstnere, der tog sin Begyndelse i Firserne, fortsattes og udvikledes ytterligere gennem 90-erne», skriver Aage Welblund. «Der var Tider, hvor de ofte meget højttalende og altid ivrigt diskuterende Nordmænd i den Grad prægede Bernina, at man glemte at der var andre til Stede paa Caféen end Nordmænd ... Den mest bemærkelsesværdige af norske Forfattere i København i de Aar var uden Tvivl Thomas P. Krag. Alene hans Type gjorde, at man maatte lægge Mærke til ham, naar han i Ettermiddagstimerne duvede ned gennem Strøgvrimmelen, høj og duknakket, al tid i en ligesaa opsigtsvækkende som alamodisk Paaklædning. Af alle norske Forfattere har ingen boet i København saa ofte gennem saa lange Perioder som Krag. Han blev derfor af sine Landsmænd betragtet som en Slags aandelig Gesandt hernede, men ikke nok med det, Krag maatte jævnlig paatage sig Forsorgen for de unge Digtere, der kom herned uden at have Kongens Mynt... I det gamle Frederiks Hospital i Bredgade (som forresten engang har hett Norges gadel) opnaaede han at faa en Bolig, der var helt efter hans Hovede. «Jeg troer, her er mange Spøgelser,» sagde han med Begeistring til sin Ledsager ... » En helt forskjellig, men like avstikkende merkelig norsk dikter i København var Sigbjørn Obstfelder, som i sitt korte liv ofte vanket der, bodde der, ble gift der, døde og ble begravet der.

Men den som laget de største bravader - og de langvarigste rangler - var den urkraftige Knut Hamsun, mens en annen jætte, Andreas Haukland, laget de mest oppsiktsvekkende basketak - som det med Edvard Munch utenfor Bristol. Nok en kjempeskikkebe, Sigurd Mathiesen, laget de merkeligste bøker. Det var Sigurd Mathiesen som engang telegraferte fra Kristiania til sin forlegger på Gyldendal: «Penger, eller Kristianiafjorden!» Svaret fra Peter Nansen var lakonisk: «Helst Fjorden!» Thomas P. Krag tok seg av den merkelige Mathiesen, som han hadde tatt seg av den minst like merkelige Hans Jæger. Jæger ble boende i lengre tid i København; herfra ville han starte den anarkismens revolusjon som han nå hadde satt på sitt program. Og sammen med unge nordmenn og danske startet han et anarkistisk blad - bl.a. med den unge Alf Larsen og maleren Henrik Lund som medarbeidere. Ved siden av de eldre bildende kunstnere vi har nevnt, levde Chr. Skredsvig, Eilif Peterssen, Gerhard Munthe, Jacob Sømme, Edvard Munch, Gunnar Utsond, Ludvig Karsten, Torsteinsson, Henrik Lund, Laureng, Arne Kavli i lange perioder i København. Særlig Karsten ble en fast figur i det københavnske bybilde, slik han også har malt seg selv for full fart over Kongens Nytorv. Få nordmenn går det den dag i dag så fantastiske historier om i København som Karsten. «En Kæmpe af Omfang,» skriver Mogens Lorentzen, «men stilfærdig i sin Fremfærd, samtidig raa og ridderlig, drøj og letrørt.»

I årene efter århundreskiftet kom, utenom Zahrtmanns og Krøyers elever på malerskolene, stadig nye bølger av nordmenn til København - og til Bernina. Nils Kjær, Olaf Bull, Sven Elvestad - som skrev i «Øresundsposten», andre i «Gnisten». Og tegneren Blix flyttet sin redaksjon av det satiriske «Exlex» fra Kristiania til København.

I et tilbakeblikk kan det nesten virke som om de norske penneføre talenter før og efter 1900 ville gjøre gjengjeld for dansketiden i Norge ved å innføre en slags litterær norsktid i Danmark. Og stattholderresidensen var stadig Bernina. Den siste store residerende ble Herman Wildenvey. Hans venn Kai Friis Møller skildrer hans periode, som samtidig var siste fase av det egentlige nordmannavelde, med hovedkvarter på «Strøget»: «Wildenvey var den længst udholdende af den Koloni af norske Digtere og Kunstnere, der i Aarene, ja Aartierne før Verdenskrigen havde tåget fast Ophold i København og prægede Byen, som de selv prægedes af den.

Thomas Krag, Karsten, Nils Kjær, Olaf Bull, for at nævne blot nogle faa af disse tindrende Fiksstjærner, der atter magnetisk tiltrak sig en Del af den norske Digterhimmels roterende mindre Legemer... I denne Kunstner- og Digterkoloni levede Traditionerne fra Det norske Selskab videre, som om der intet 1814 havde været, men Klubben var blot flyttet fra Sværtegade op i Vimmelskaftet, hvor Medlemmerne i Cafe Berninas høje Førstesal havde fundet et Domicil, der stemte udmærket overens med deres ophøjede Væsen: En rød Plysses-Olymp, hvortil man - undertiden ikke uden Møje - steg op ad en lang, hvid Marmortrappe.

Den indfødte, der vovede Opstigningen, følte ved sin Indtræden i disse Lokaler Luften saa tyk og samtidig lysende af en sand Stjærnetaage af norsk Geni, norsk Vid, norsk Fandenivoldskhed, norsk Sentimentalitet, at det et Øjeblik kunde tåge Veiret fra ham ...»

Men la oss få et bilde fra hin siste Bernina-tid også fra en av de norske penner, og da naturligst fra Wildenvey. Han skriver i en kronikk i «Politiken» 1948 om sin ungdomstid i København fra 1908 av:

«Det er en fryd å konstatere at København på ingen måte har brutt med sine tradisjoner som en glad by og et godt sted for glade mennesker... Da jeg stakk hodet ut av togvinduet ved Rungsted, løp synet fullt av blomstrende frukttrær og vakte en storm av lykksalige minner om gamle venner, om vers av Ewald, blandet med musikken av navn som Hornbæk, Hillerød, Tibirke, Gilleleje, Tisvilde, som jeg kunde huske jeg hadde sett i forårsskrud en gang tilbake i Julius Magnussens middelalder eller min egen private dansketid.

Ja, jeg kaller den slik ennu den dag i dag, den tiden jeg bodde her nede i min ungdom. Det er forresten runde førti år i dette forår, siden jeg kom her for første gang ...

Vi føk gjennem Vimmelskaftet og kom opp på Bernina, og der ble vi likesom værende. Der kom danske og svenske kunstnere. Isaac Grunewald med langt hår og fiolin, en atten års gutt den gangen, Birger Simonson, Henrik Sørensen - Om det så var Wigdehl, en selvlært nordlending, så var han der. Og satt en mann øverst på Berninas trapp som førte steilt ned på det smale fortauet i det trange Vimmelskaftet, hvor store, tunge busser for forbi, og skuret han på baken hele trappen ned og fikk en fot under et av de knusende hjul, og trakk han, når folk kom styrtende til ulykkesstedet, foten til seg og satt og lo og sa gud fordundre min hamburgske hatt, og hinket den overkjørte opp trappen på ett ben mens folk korset seg over den hardføre nordmann - så var det ingen annen enn maleren Dørnberger. Før folk fikk vite at det var et gammelt treben han hadde knust under bussen, hadde han vært hjemme og skiftet på seg et nytt. Så kom han kjørende i drosje tilbake og satte seg inn i kafeen og skjøt et skarpt skudd med en pistol fra 30-årskrigen for å tilkalle kelnerne: «Fordundre min hatt, hvor er min ungeheure Ausleser!» ropte han. Han skapte et svare liv og drepte aldri noen, såvidt jeg vet.

Men det var også stillere stunder og fredeligere fester på Bernina om kvelden når dansker, svensker og nordmenn møttes der; da spilte Isaac Grunewald fiol og sang vakre hebraiske sanger og gud vet om ikke jeg leste dikt. Jeg husker de fikk Wigdehl til å holde tale, og den forhenværende fiskeren fra Gildeskål, som hadde tilhørt den norske garde i Stockholm under Karl den femtende, reiste seg og sa på klingende nordlandsk: «Han Wigdehl, han kan nu ikkje holde nokken tale, men han kan da takk' Danmark av et hjerte så stort som Norge og Sverige tilsammens!»

Byens skjønnhet, nettenes morskap, navnene på hyggelige steder ble musikk i sinnet - å, det var riktige forårs netter ...

Det gikk år innen jeg endelig et forår kom hit igjen og hadde Gisken med. Vi var nygifte og skulle til Paris og bli lenge borte, ti år, hadde vi tenkt. Men foråret i København fanget oss inn, og Pariserturen ble utsatt. Vi bodde langt ute i Valby og hørte «Nattergalen hulke i Søndermarkens Skove» når vi gikk hjem om kveldene fra ett eller annet teater eller en kro på Frederiksberg...

Gisken fant en liten leilighet på Amager, som dengang ikke var på langt nær så bebygget som det er i dag. Nr. 24 stod nesten alene, og raget opp i gaten som het Svinget. Vi bodde i første etasje, dvs. stuen, og hadde noen få kvadratmeter have utenfor, to syrinbusker og et blomsterbed og gjerde med grind ut mot gaten, det var idyllisk, og innenfor ble det fort hyggelig og hjemlig: Det var lett å bo i København, selv for en ung, ukjent dikter.»

© 2008 - 2017 Den Norske Forening