Den Norske Forening

Romantikere og skandinavister, håndverkere og kunstnere

Skjebneåret 18I4 ble skjellsettende på lengre sikt både for det ytre og indre forhold mellem de to folk tom så lenge hadde vært fast sammenknyttet og nå var løst fra hverandre; men i første omgang var det som de løste ytre bånd førte til et inderligere indre forhold. Vi har før nevnt at i den fønte generasjon efter 1814 så de innflytelsesrikeste norske kretser hen til Danmark som sitt sanne åndelige hjemland og til Danmark som kulturlivets og særlig litteraturens sanne hovedstad. Og omvendt kom der i denne tids rike danske romantikk inn et sterkt drag av dyrkelse av Norge, av hvite fosser fra steile fjell, og av de minst like steile og stolte norske fjellbønder. Magister Erling Nielsen har i sin fortrinlige «citat-mosaik» i tiårsboken for Fondet for dansk-norsk samarbeide dokumentert dette danske svermeri for «Norge i vore hjerter», kjærligheten til et nordlig fabelland som man kjente bedre fra lengselens og drømmens blå blikk enn av selvsyn. Med J. L. Heiberg erklærer magister Nielsen at i det 18. århundre var det Holberg og den norske dikterskole som hadde representert klarheten: «når man betænker, at nordmanden Tullin, som ivrede mod fortyskningen af sprog og litteratur, sad i Kristiania, mens tyskeren Klopstock blev feteret i København, er der også tegn der tyder på at de (nordmennene) repræsenterer det nationale, ja man kunde fristes til at betragte nordmændenes indsats i det 18. århundrede som en fortsættelse af Tunsbergjarlen Alf Eriksens nyttige vikingetokter, hvorom folkevisen meddeler:

Alf han stander i fremmer stavn,
han ser de kogger for København.
   Kender I Alf?
Og sønden sejled de tyske mænd
både med mel og malt.
Men Alf han ligger i Øresund,
han tager det fra dem alt.-»

For ikke å falle i den fristelse å presse sannheten i denne sammenligning for sterkt kunne man naturligvis replisere at det uheldigvis var den norskfødte Heinrich Steffens som bar den tyske romantiske bølge inn over de danske sletter og løsnet begeistringen! rullende fonn, for øvrig med de smukkeste følger. Men tilbake dl magister Nielsen, som også vil se den annen hovedkomponent i dansk ånd ved siden av klarhet, nemlig inderlighet, i sammenheng med forholdet til Norge. «Om klarheden således kan føres tilbage til oplysningstidens nordmænd, kan inderligheden dateres til 1814. Den sans for lokalkolorit, som er et af romantismens programpunkter, er ikke blot en æstetisk doktrin, men spores som en almindelig tendens i tiden og må sees i forbindelse med adskillelsen fra Norge. Man rendyrker det idylliske Danmarksbillede, understreger det blide og lyse - det er nu landet bliver yndigt, og man koncentererer sig om det «lille» land, pointerer det stille og hyggelige ...» Og samtidig bygger man seg altså efter adskillelsen det klippesterke, ville og urnordiske Norge opp som en prektig og fjern kulisse til vel egnet bruk i Oehlenschlägers dramatiske diktning og Grundtvigs natur- og historiesyn. Mens den frie norske bonde, som hadde gitt Chr. Colbjørnsen et forbilde i hans «Nordmandsiver for Frihed og Ret», ble et romantisk ideal også i videre danske kretser.

Det ble hentet ned eller kopiert norske hus i passende danske omgivelser, som i Søndermarken, og man fikk Nordmandsdalen ved Fredensborg, hvor Johann Gottfred Grund fikk plass for sine sandstenfigurer og sin søyle. De store danske ånder så nu i ånden for seg hvordan de bundne, uløste krefter hvilte et sted i de norske dale og bare ventet på å få frigjort Norden åndelig talt. Grundtvig ser ut til å ha ventet seg det helt store endog av Kristiania:

Skal du til Kristiania!
kaldes Filadelfia, -
nu velan! I Jesu Navn!
Danmark! Roskild! Kjøbenhavn!

Romantikkens lengsel mot: Dort wo du nicht bist - gjaldt jo i minst like høy grad de norske romantiske brødre. De stundet til København. Endog en kjølig, sarkastisk ånd som advokat Bernhard Dunker lot seg av denne lengsel mot København legge i versets lenker, og lot det stå til på sangens vinger. Han nyter sin ferie på Møens klint og skriver i sin stambok et storkevers:

Til fremmede lande så drager og jeg;
hver sommer jeg kommer tilbage:
som storken jeg søger det venlige tag,
hvor jeg har mine solskinsdage.

Men om lengsel, savn og hengivenhet var grunnfølelser hos de danske romantikere og hos de norske «danomaner», så var det også andre og krasst motsatte følelser som fikk spillerom, ikke minst i årene umiddelbart efter 1814. En bitterhet mot Danmark kommer ofte til orde hos det norske slektledd fra 1814, og den ble næret av slikt som sporadisk dansk hån over det mislykkede norske felttog i 1814, av det hårde økonomiske oppgjør mellem de gamle unionsland og av «svenskepartiets» talsmenn. Typisk for de siste var grev Wedel i en tale høsten 1814: «Neppe kan noen nordmann for alvor nære tanken om gjenforening med Danmark, hvis politiske system er så stridende imot Norges interesse, hvis regjeringsform er den despotiske, hvor kongen er lovens begynnelse og ende, hvis beliggenhet forbyr all gjensidig hjelp, hvis forstyrrede finanser lenge har vært et ordsprog, hvis innviklede kollegialvesen dreper all ånd, hvis fordervelige karakterløshet altfor meget har smittet oss, hvis småhetsånd har efterlatt sig altfor mange spor hos oss...». Det var i sannhet en god munnfull lenge oppsamlet anti-danskhet.

I Norge som i Danmark hadde 1814 med andre ord skapt sterke brytninger i sinnene, lidenskapene var kommet i bevegelse. Wilhelm Keilhau skriver: «For temmelig mange hadde meddelelsen om at den danske konge ved Kieler-freden uten videre hadde skjøvet Norge fra sig, slått sår i sinnet som ikke lot sig læge. Sålenge Christian Frederik var konge, og stod i spissen for landets regjering, var han imidlertid et levende bindeledd med danskene ... Den sterke begeistring Christian Frederik hadde vakt ved å stille sig i spissen for den nasjonale reisning, dekket derfor over de følelser mot danskene som var begynt å ulme i sinnene. - Men da så Christian Frederik ikke var istand til å innfri de forhåpninger nordmennene hadde stillet til ham, og da hele hæren slo om i forakt for ham, blev den nye grunnstemning overfor Danmark plutselig avsløret. Den var helt igjennem fylt med bitterhet. Det var som om Christian Frederik den mørke kvelden da han rodde ut gjennem Christianiaf jorden, tok med sig det som var igjen av det norske folks kjærlighet til Danmark ... Det har sjelden vært så langt fra Norge til Danmark som i 1815.»

Men innenfor embedsstanden var det nok mange som med sorg så hvordan denne avstand oppstod, og som var stilt overfor et fryktelig valg. Bortsett fra de militære var det i 1814 i alt 156 danskfødte embedsmenn i Norge og 208 norskfødte i Danmark. Det er lett å forestille seg de mange konfliktsituasjoner som måtte oppstå for dem, men også for mange andre, for nordmenn som hadde hatt sin lykkeligste tid i studenterårenes København, kanskje funnet sin brud der, og nå skulle få avskåret disse kjære bånd som minner og tradisjoner hadde bundet. Alt umiddelbart efter Kielerfreden, den 5. februar 1814 kunngjorde det danske kanselli at alle danskfødte embedsmenn i Norge som ikke ønsket å forbli under det nye, forventede svenske regime, snarest skulle forlate sine stillinger og vende hjem til Danmark. 26 fulgte kallelsen og vendte tilbake til Danmark, 22 av de norske embedsmenn i Danmark vendte hjem. 181 ble igjen i Danmark, nå som rent danske tjenestemenn. Sammen med andre igjenblevne nordmenn skulle man tro at de ville utgjort kjernen i en fortsatt norsk koloni, med klubber og foreningsliv i Det norske Selskabs stil, men det synes ikke å ha vært tilfellet. Et siste livstegn fra det gamle norske Selskab kjennes fra 1815, ifølge Ludvig Daae ble det oppløst i København 3. august 1815. En del av de siste danske og norskfødte medlemmer stiftet som en slags fortsettelse, i grundtvigsk og romantisk nordisk ånd, en forening for «nordiske Oldskrifters Udbredelse». Her var Grundtvig selv medlem og norsk-patrioten Christen Pram.

Men noe virkelig foreningsliv ble det ikke til, selv om selskapet innlå seg fortjenester ved å få utgitt Grundtvigs Snorre-oversettelse.

Om studentene har vi hørt før. De aller fleste norske studenter i København kom seg hjemover mer eller mindre illegalt sommeren 1814, og de fortsatte siden å studere ved det unge universitet i Christiania. Men en mindre gruppe ble igjen i København for å fullføre sine studier der, og Wilhelm Keilhau forteller at København universitet viste dem en særlig gunst ved å holde egen eksamen i norsk rett.

Ved adskillelsen skjedde det som vi vet et meget vanskelig oppgjør når det gjaldt dobbeltmonarkiets felles eiendom - og gjeld. Mange nordmenn hadde i den forbindelse oppdrag i København. En av dem som vendte tilbake til København like efter adskillelsen i et slikt ærend, var professor Georg Sverdrup, men ifølge den ironiske Pavels i hans dagbok hadde professoren også et annet motiv: «Sverdrup reiser med første gunstige Vind til København for at hente Universitetsbibliotheket, men dog vidst ogsaa for at undgaa at blive valgt til Storthinget.»

Enkelte militære embedsmenn valgte å bli i Danmark eller å slå seg ned i Danmark efter 1814. Blant annet vet vi at en offiser, Broch, fulgte Christian Frederik til Danmark. Det samme gjorde prinsens kabinettssekretær Adler.

Men tross en viss norsk innvandring ble det som sagt ikke noen virkelig norsk koloni i København i denne tid. De dansk-norske forbindelser er mer preget av det nære vennskap og slektskap mellem mange danske og norske familier som var blitt inngiftet i hverandre i forenings tiden, og som holdt forbindelsene ved like. Men det er åpenbart at unge nordmenn på besøk i København nå mobiliserte større motstandsevne mot trangen til å knytte nye slike forbindelser, større enn nordmenn både før og efter vanligvis har hatt når det gjelder unge københavnerinner.

Den senere kjente historiker og jurist Jens Chr. Berg, som selv var født i København, som sønn av en norsk embedsmann, hadde studert der og vært ansatt ved det kgl. Bibliothek, er en av de norske som gjenså sin ungdoms elskede København kort tid efter adskillelsen, og nå skriver han: «De vil maaskee troe, at jeg har knyttet Forbindelse med nogen her; dog nei. Nei, aldrig har det faldet mig ind at stifte en saadan Forbindelse med nogen dansk Pige, stedse har det forekommet mig (det er sagt uden nogen de danske Pigers Fornærmelse) urimeligt at bringe dem til Norge, hvor de sjelden passe, og nu efter den lykkeligen ind trufne Skilsmisse 1814 er det uforsvarligt at bidrage til at forlænge de Baand, som hidtil have tjent til at sammenknytte dem, hvoriblandt Familie-Forbindelserne vel ikke er de svageste.» Vi tør trygt gjette på at den unge student Berg i København i 1790-årene ikke ville vedstått seg ett ord av dette, og like lite ville senere norske studenter i København kunne gjøre det. Men i 1814-stemning skriver den lærde Berg så antidansk at han anser det for «en halv Daarskab at bringe Hustruer fra Danmark til Norge» og spesielt i «denne Tid, da Rigernes Interesser er saa forskjellig, og denne let kunde have Ubehageligheder i Følge med sig i Huuslivet, anseer jeg det aldeles utilbørligt og blot tjenende til at forlænge de altfor langvarige Forbindelsers fatale Virkninger (1)».

Den norsknorske nordmanns bitterhet overfor Christian Frederik, hans falne ideal, kommer også til syne. Berg forteller at Frederik VI er syk, men håper det går over så han overlever tronfølgeren Christian Frederik: Thi denne Stymper burde ikke have den Fornøielse tiere at hilses Konge, og det kan jo være nok, at han de Maaneder var Regulus Norvegiae.»

Så meget om de døgnaktuelle bitre følelser. Så et glimt fra de mer konkrete forhold, fra båtforbindelsen mellem Christiania og København dengang. Denne forbindelse ble nå opprettholdt av en rekke småfartøyer som mer eller mindre regelmessig fraktet varer mellem de to byer. Berg har kjøpt møbler i København: «Man vil vist spørge mange Forliis efter de slemme Storme, som nu have rast i nogen Tid. Gid Trepka forinden var arriveret i Christiania Fjorden, da jeg havde sendt noget med til at møblere min Storstue med.» Denne Trepka var en kjent skipper og fraktemann som seilte nærmest i fast rute mellem de to hovedsteder, og som også tok med brev og besørget dem. I en annen nordmanns, U. V. Møllers «Optegnelser fra en Rejse i Danmark 1817», fortelles at han reiste til København med en annen fraktemann, ombord på «Juliane», ifølge med flere andre småfartøyer som også lå for anker utenfor Vækkerø og ventet på gunstig vind: «En Mængde andre Fartøier laa her for med føielig Vind at gaa til Danmark... 18.-22. August tilbragte jeg nu i det kjære København. Besøg aflagde jeg hos mine Venner, saa Prices Kunstberiderselskab og Casortis mesterlige Mimik som Pierrot, Tragædien Beverlei, hvor jeg atter havde Anledning til at see Ryges herlige Spil. Professor Ørsted lod mig besøge sig i Thotts Palais, hvor han viste mig alle de fysiske Apparater, blandt hvilke hans nye galvaniske især interesserede mig, ligesom det overhoved er en sand Fornøielse at tilbringe en Tid i denne Mands Selskab ...» U. V. Møller hadde i sannhet sans for de sanne gleder og de sanne severdigheter i det rike København, som ikke minst nettopp i disse år var rik på kunstnerisk skaperkraft og maktfulle personligheter.

Det var da også dette som i første rekke bandt norske sinn på nytt til København i de kommende par tiår, og Københavns kulturelle rikdom og gavmildhet måtte tre i så meget sterkere lys som vår egen hjemlige lille hovedstad ennå bare stod ved begynnelsen i sin utvikling av et selvstendig kulturliv. Ikke hadde Christiania akademier for å utdanne utøvere av de skjønne kunster, ikke musikkakademi, ikke et akademi for bildende kunst, ikke en gang et offentlig teater. Da byen omsider fikk det, ble det en dansk provinsscene. Og dikterne, bortsett fra den patriotiske rabulist Henrik Wergeland, stundet alle mot København som sitt Mekka, for i og omkring København levde hele skaren av de beundrede danske gullalderdiktere.

I den følgende tid ble det først og sist diktere og kunstnere som gjenopptok ferdene til København, og som elsket å være der.

Vår malerkunsts første mestre, Dahl og Fearnley, mottok rike inntrykk i København; våre begynnende billedhuggere studerte der, og ble opptatt i den store danske kunstnerkoloni i Rom, ved Thorvaldsens føtter. Musikere, som Bull, Kjerulf, Nordraak, Neupert, Grieg og Svendsen, opplevde musikk og skapte musikk i den danske hovedstad, og dikterne fikk i lange lider sin egentlige hovedstad der.

J. C. Dahls København-opphold fra 1811 av innleder denne norske kunstnervalfart til København i det 19. århundre. Han kom fra et steilt og karrig vestlandslandskap til det smilende, åpne danske landskap, han kom fra et håndverkermiljø og fikk oppleve verdenskunst i de rike danske samlinger, han gikk i lære på Kunstakademiet, han fikk den store Eckersberg som veileder og venn, og han fikk prins Christian Frederik som personlig velynder. Prinsen Ønsket å få den begavede bergenser knyttet til København som fremtidig professor, og han hjalp ham til Italia og til det avgjørende møte med italiensk kunst og natur.

De bildende kunstnere orienterte seg fra København videre ut mot de store europeiske kunstbyer, mot Dresden, Miinchen, Dusseldorf, Rom og Paris - musikerne orienterte seg efter hvert over København til Berlin og Leipzig, mens våre diktere og andre intellektuelle først og sist søkte til København.

De unge begavede embedsmannssønner som trådte frem i 1830-årene og utgjorde «Troppen», kjernen i det såkalte Intelligensparti - av Wergeland og de norsknasjonale gjerne kalt danomanene - hørte til dem. Selv hadde de studert i Christiania, men deres fedre hadde studert i København, og de hadde arvet deres kjærlighet til denne tapte hovedstad, samtidig som de i sin egen tid hadde opplevd med henrykkelse den danske gullalderdiktning. De søkte til København for å komme i levende kontakt med denne diktning, med dikterne selv og for å oppleve denne diktning i herlige tolkninger på teatret, det kongelige Theater, som samlet i en sum alt hva disse nordmenn elsket ved Danmark. Welhaven sa at han «paa en maaned i København vilde udrette mer for min udødelige Sjæl end ved 3 Aar i Christiania.»

Høsten 1835 foretok de to unge «troppister», J. S. Welhaven og Bernhard Dunker, en reise til København, en reise som gav bestemmende inntrykk til dem begge. Bl.a. ble de gode venner av Christian Winther, og Dunker kom senere til å føre en flittig og meget spirituell brevveksling med fru Winther. De og deres danomanervenner holdt livet ut fast ved kjærligheten til Danmark og København, også da den hjemlige norske nasjonalromantikk fikk makt over deres sinn. Siden lot de kjærligheten til Danmark innpasses i en videre følelse, den skandinaviske begeistring.

Karakteristisk er historikeren P. A. Munch, som riktignok aldri ble helhjertet skandinavist, men til gjengjeld som den naturligste ting av verden forenet norsk nasjonal selvbevissthet med glødende danskkjærlighet. «København var hans Mekka,» skriver John Sanness i sin bok om skandinavismen, «ikke bare på grunn av arkivene, men også på grunn av den gjestfriheten og elskverdigheten han aldri ble trett av å prise og overhodet på grunn av de større, rikere og friere forholdene der.»

Hans slektning, dikteren og redaktøren Andreas Munch, var kanskje den av slektleddet som var sterkest påvirket av dansk litteratur og personlig kom til å bli mest knyttet til København. Riktignok var han og Schweigaard og Collett de blant troppistene som ikke var helt ukritiske overfor danomanien. Andreas Munch skriver i sine erindringer, om faren, dikterpresten Johan Storm Munch, og hans bror, som «kom ligefra den ensomme Lands-Præstegaard til Kjøbenhavn, hvor deres haarde landske Dialekt og hjemmegjorte Klæder i Begyndelsen udsatte dem for adskillig Spot fra de danske Kammerater». Og som redaktør av «Den Constitutionelle» kunne Andreas Munch ofte komme med kritiske utfall mot ensidighet og begrensninger i dansk kultur, representert ved Heibergs estetikk og A. S. Ørsteds rettsfilosofi, som i virkeligheten var en støtte for det foreldede enevelde. Men som dikter og menneske kom Munch til å stå København og Danmark stadig nærmere, og da han var blitt en ensom mann hjemme, fant han et nytt hjem i sitt annet fedreland. Lenge ble hans diktning også påskjønnet i Danmark, men det var også der han fikk sin mest drepende dom, da Brandes skrev om helten i hans skuespill «Lord William Russel» at «han taber i Interesse, Alt hvad han vinder i Dydl» Munch giftet seg annen gang med en formuende dansk dame, Anna Maria Amalie Ra-ben, og slo seg siden ned i København, hvor deres vakre hjem i Kronprinsessegade ble et gjestfritt møtested for en stor krets av danske og norske fra 1860-årene av. Camilla Collett skildrer et sted en typisk aften i harmoni og skjønnhet ute hos Munchs - og røper samtidig hvordan hun, den evig forfulgte, har fått føle snerten av landsmenns ironi:

«Jeg var engang i en Soiré hos A. Munch i deres smukke, elegante Bolig i Kjøbenhavn. Udsøgt Selskab, Vert og Vertindes Elskværdighed, alt forenede sig til at give Aftenen et mere end sedvanligt Præg. Jeg følte mig meget oplivet. - Dagen efter gav en af vore hjemlige Psykologer, som ogsaa havde været der, en Skildring af Festen i et bekjendt Kjøbenhavnerblad. «Ogsaa Forfatterinden Fru C. var der med sit sedvanlige triste, misfornøiede Ansigt.»

Det hører med til historien at den ærlige og åpenhjertige, men ikke alltid selv så taktfulle fru Collett mange år senere, da Munch var død, skrev til enkefru Munch for å trøste henne, og kanskje befri henne for noe av den helgenglorie A. Munch hadde spunnet om sin første hustrus minne: «Tillad mig her at tale ret ud... Den romantiske Glorie, hvormed Munch har omgivet hendes Minde, skyldtes mere en digterisk Illusion . . . Den rette sande Lykke har De skjænket ham.» «Da jeg leste dette,» kommenterer Francis Bull, «syntes jeg det var temmelig sterkt å skrive slikt i et kondolansebrev. Men Camilla Collett hadde rett i å mene at bedre trøsteord kunne fru Amalie Munch ikke få.»

I hvert fall måtte et menneske som Camilla Collett naturnødvendig av og til støte an mot de forfinede københavnske konvensjoner, som tillater og tåler det meste - bare ikke for meget upolert norsk brask og bram. Vi kan jo ikke egentlig benekte at en og annen nordmann i København fra tid til annen kan ha geberdet seg noe mer høyrøstet og kanskje også noe mer ubehøvlet enn det ellers er den lokale skikk og bruk - men så har vi da også fått vårt pass påskrevet av eventyrdikteren over alle, H. C. Andersen, og det inntil flere ganger.

I «Laserne» er han ute efter oss, riktignok med tilføyet og avvæbnende selvironi over den danske «Las» i samme åndedrett, men især har han jo tatt storsleggen frem - unnskyld, en danske bruker ikke storslegge, men sin spisse penn - i «Elverhøj», hvor han gir en overdådig skildring av den norske Dovregubbes og hans to sønnlige lømlers besøk i den danske elverkonges haug. Der foregriper han endog den nålevende norske turists standardhån over Himmelbjerget: «Er det en Høj?» spurgte den mindste af Drengene og pegede paa Elverhøj. «Det kalde vi oppe i Norge for et Hul!» «Gutter», sagde den Gamle. «Hul gaar indad, Høj gaar opadl Har I ikke Øjne i Hovedet?»

«Elverhøj» er like storartet fra hvilket synspunkt man enn ser det (bare ikke fra norsk fjellklatrersynspunkt I) - det er poetisk, det eier dansk selvironi, det gir en konkret skildring av norsk adferd i København: «Deres Borddame kildrede de med Grankongler, som de havde med i Lommen (1), og saa tråk de deres Støvle af for at sidde mageligt...» eller: «de to smaa norske Trolde, de lagde Benene op paa Bordet, men de troede nu, at al ting klædte dem.»

Helst bør vi vel likevel se «Elverhøj» som en synsk allegori eller fabel eller parabel, hvor «den Gamle», Dovregubben, blir det diktede Norge, det Fjell-Noreg som danske diktere fra Grundtvig og Oehlenschläger til Bukdahl og Michael Tejn har dyrket og sett for seg i ånden - først i fornnordiske syner og senere ved selvsyn og natursyn, for Grundtvigs og Oehlenschlågers vedkommende riktignok først i alderdommens selvsyn. I ham møter vi både Eddaens Odin, sagaens gubbe Njål og Colbjørnsens frie fjellbonde. Og i de to uoppdragne småtroll må vi gjenkjenne Wergeland, som riktignok, dessverre, aldri kom til å besøke København, gid han hadde gjort det! Og Bjørnson, som til gjengjeld fikk sin annen hjemstavn i København, hvor meget han enn støtte an mot mangt og meget nettopp der.

Men den samme H. C. Andersen har heldigvis selv gitt beviset for at den fintfølende danske Genius også kan komme til å tråkke en norsk Nora på tærne. Det er Camilla Collett som forteller «Et gammelt Minde fra Kjøbenhavn»: «Men hvorfor. Hr. Andersen, har De aldrig i disse mange Aar været i Norge?» - Nej, det turde han ikke vove. Nordmændene var ham for stærke, dem gik han helst af Vejen for... «Jeg har engang i Udlandet truffet en Nordmand... - men Gud bevare mig!» - «Bevares, hvem var da det?» «Det var saamænd en af deres store Digtere, det var Welhaven.» Vi har ikke vanskelig for å forestille oss fru Camillas ansiktsuttrykk i det Øyeblikk, men før hun fikk sagt noe, ble det enda verre. «Der er ogsaa en anden Nordmand, endnu umuligere for mig, og som jeg neppe vilde kunnet undgaa under et Besøg oppe hos Dem ...» En værre endnu? Gud, hvem var da det? «Wergeland, mener jeg.» Og for de forbløffede Tilhørerinder fulgte nu et Par fyndige Træk af det velbekjendte, dengang gjængse Skræmmebillede af «den norske Udigter», saaledes som det paa Afstand havde formet sig for danske Øine. Henrik har som bekjendt aldrig været i Danmark. Fru Schmidt, der under Samtalen havde forholdt sig temmelig taus, dog under en synlig Bestræbelse paa at forblive alvorlig, forsøgte nu med et lidet raskt coup de main at standse den Vending, den truede med at tåge. Hun præsenterede mig med al Anstand som Wergelands Søster. - Situationen var jo lidt betænkelig. Den bedste Udvei havde jo været at tåge den fra den komiske Side - forene sig, alle Parter, til i al Gemytlighed at more sig over den. Jeg vilde netop give Stødet med et muntert: Det skal De ikke bryde Dem det mindste om, Hr. Andersen! dette var jo bare morsomt! - da han med et forskrækket Ansigt reiste sig og efter et Par skyndsomme Buk forsvandt bag Døren -.»

Om altså både norske Laser og norske småtroll og overfriske norske diktere fra Wergeland til Bjørnson vakte eventyrdikterens forskrekkelse og egget til fantasifull satire, så vakte Bjørnsons entré med brask og bram på den københavnske arena ellers adskillig beundrende oppsikt. Men den vakte også den ironiske smaksdommer J. L. Heibergs reserverte forargelse, som han uttrykte i de berømte linjer til Krieger: Han, Bjørnson, er «nu Dagens Løve for en kort Tid, og det uundværlige Requisit i Selskaber. Han har paa anden Haand giort nogle Attentater paa ogsaa at komme her, men jeg har været grusom og viist dem tilbage. Jeg holder ikke af, at man løber Hornene af sig i mine Værelser; det maa være giort iforveien og i andre Localer. Men at han, efter sit forrige Ophold her, endnu ikke er bleven færdig med Hornene, erfarer jeg blandt andet af den Beretning, at han i et Selskab hos Hammerichs ... har sagt til Hall (statsministeren), at han havde et sløvt Blik. Ved andres Mellemkomst skal han senere have giort Hall en Undskyldning, hvilket vel har kostet hans norske Samvittighed Meget, men til Belønning har Hall optaget ham i sin Omgangskreds og inviteret ham. Men Hall er, som bekjendt, «billig», og jeg er det, som bekjendt, ikke.»

Når disse aktive naturer fra et nyvaknet og derfor ungt naboland virket så foruroligende og endog frastøtende på de danske gullaldermenn, kom det sikkert av at de samme unge nordmenn ble enda en tanke norskere og mer høyrøstede i de formsikre og eleverte danske miljøer, i en slags ungdommelig opposisjon. Det gjaldt endog de meget danskvennlige troppister fra intelligenspartiet; derfor kunne Welhaven skremme ømfintlige H. C. Andersen.

Bernhard Dunker uttrykker i et brev til Julie Winther både denne kretsens og andre nordmenns fornemmelser: «Vi vide, at de danske oversee os, og denne Bevidsthed om at oversees af Eder er det, som gjør os saa norske, saa hovmodige, saa dumme nede hos Eder. Vi kjæmpe for Tilværelsen, vi kjæmpe for det tørre Brød, og derfor ere vi saa glade over de Smuler, vi kunne finde i vort eget Eie. Og naar vi saa gale som andre Haner over et lidet Byg- eller Havrekorn, som vi finde paa vor egen tørre Bakke, saa gjøre I os Uret, naar I troe, at vi see ned paa Eder. Sandheden er, at vi see op til Eder, og at vi kun gale og flaxe med Vingerne, for at I skulle lægge Mærke til, at vi ogsaa ere med. Og saa maae I ikke være saa strænge imod os, fordi vi en og anden Gang gale for høit over et lidet Korn, vi have fun-det i vor egen Jord, men holde os tilgode at vi gjøre altfor meget Væsen deraf. - Hvad mig selv angaaer og mine egne Hanegal, saa kjender jeg meget vel den Tilbøielighed, jeg har til i min Glæde og Lovprisning over noget at løbe altfor stærkt til og ikke tåge vedbørligt Hensyn til andres Fordringer. Da jeg ved de danske Studenters Møde i Christiania holdt en Tale for Danmark, strømmede min Tale saaledes over af Jubel, af «Glæde over Danmark», at de norske Nordmænd erklærede, at de havde følt sig ydmygede og krænkede paa deres Lands Vegne. Jeg havde ikke tænkt paa Norge, jeg tænkte kun paa Danmark, mit hele Hjerte var fuldt af Danmark...»

Dunker taler her på vegne av hele sin generasjon, og især på vegne av de danskorienterte tropp is ter - men vi gjtir vel i å merke oss at de mer politisk bevisste i det samme Intelligensparti, som Schweigaard, forenet dyp kjærlighet til dansk åndsliv med sterk kritikk av det danske enevelde og av hele den politiske indolens som de mente rådet i Danmark.

På det tidspunkt da de unge studenterdiktere Ibsen og Bjørnson første gang kom til København, i 1850-årene, hadde denne danomani smeltet sammen med både romantisk og politisk nasjonalisme - og med skandinavismen, særlig med den. I Norge kom den især til i prege studentene og studenterdikterne, mens den i Danmark nådde langt videre.

I 1836 skildret Andreas Munch i «Ephemærer» sine inntrykk fra København og Christiania, og dro sammenligninger. I København, påstod Munch, snakket alle mennesker om teater og teaterstykker, fordi kunsten der var blitt «et Surrogat for Livet, det færske, det ægte» - mens dette ferske liv og de nære ting til gjengjeld opptok vel meget av godtfolks sinn og sans hjemme i Norge: «der giver Folket sit eget Spil - paa Livets alvorlige Scene.» Munch stod uviss i valget mellem disse to motsetninger: «Gud veed, hvad der er det Bedste.»

Hans slektning og navnebror P. A. Munch stod i et lignende dilemma overfor Danmark. Han elsket København og landet inderlig og besøkte det gjerne og ofte. Samtidig hadde han forarget danskene grovt med sin berømte innvandringsteori, der han antydet at danskene var av en annen avstamning enn vi i Nord-Skandinavia, og at Danmark naturlig sognet til kontinentet og Tyskland.

I sin store minnetale over P. A. Munch i Rom 1865 kom Henrik Ibsen tilbake til dette, og tolket Munchs mening som en oppfordring og en utfordring til å bevise det motsatte, til å fri seg fra tyskeri og slutte seg helhjertet til Norden: «Ryd ud med ord og med åndelig dåd, ryd ud gjennem Jer kunst og Jer litteratur, ryd ud ved hele Eders made at leve og tænke og være på, det parti i Eders land, som med så forunderlig sympathetiske bånd føler sig draget nedover imod syd, det parti i Eders land, som gør al sin idræt med øjnene rettede derned, som om det der havde sit frændeland, sit stammeland...»

Disse sterke ord er saktens preget av årstallet 1865, året efter Dybbøl - men det er sentrale ord i skandinavismen, og det er typisk at de kommer fra en nordmann, for det var ofte nordmennene som slo hull på den skandinavistiske veltalenhets bobler. Hør igjen Ibsen: «Lad det - jeg siger dette til Jer Svenske, Danske og Norske, - dog endelig engang komme så vidt, at sandheden får magt i vort fælles samliv; vi har set hvor flosklene bærer hen. Vi har hidtil i vore nationale berøringer gået mellem hverandre som diplomater, vi har vekslet høflighedsnoter, vi har været delikate som en parfume, og det var først da den alvorlige del af festen skulde begynde, at vi fik åbne sanser til at erkende, hvad det hele væsen hidtil havde været - en duft...»

Slik fortonte det seg for Henrik Ibsen i tilbakeblikkets bitre ettertanke, da skandinavismen hadde lidd sitt sviende nederlag. Den hadde jo begynt i den grad med sang og spill og med vaiende faner, og han selv hadde vært ikke lite av en forsanger. Bevegelsens sentrum lå utvilsomt i København, og den hadde trukket unge nordmenn til København og gitt dem bestemmende opplevelser nettopp der. Det begynte for alvor med Uppsalastudentenes studentertog til Lund og København i 1845, der de norske studenter efter nølen og vakling omsider ble med, dvs. de som var bevisste «skandinaver». 53 norske studenter vedtok å leie dampskipet «Carl Johan» av grosserer Tofte på egen risiko, med Martin i us Nissen som leder, og snart var listen fulltegnet. «Carl Johan» dampet av sted med 122 mann, dvs, med proppfullt belegg, og en del som ikke fikk plass, kom seg av sted til København på egen hånd eller på egne ben. I alt 144 norske deltagere ble med på møtet, som varte i fire dager og dannet høydepunktet i 1840-årenes skandinavisme. Den storslagne rammen om festlighetene og utfoldelsen av dansk gjestfrihet - og dansk veltalenhet - på det beste, gjorde et dypt inntrykk på nordmennene. «Hele byen var på benene,» skriver Sanness, «det gode borgerskap sloss om å huse og beverte gjestene, og den ene festen avløste den andre. Det ble ikke spart på noe, punsjen og champagnen flommet, og time efter time ble det holdt begeistrede skandinaviske taler - en nordisk kappestrid i veltalenhet.» De danske aktivister som Carl Ploug og Orla Lehmann tok ledelsen, og Lehmanns praktfulle tale i Ridehuset utgjorde høydepunktet - mens Poulsen nok fikk det til å skurre i enkelte norske ører, når han talte om den smertelige skilsmisse i 1814, og sa: «Vi Danske og Norske behøve blot at see hinanden, og strax gjenkjende vi hinanden, og føle at vi ere Sønner af en og samme Moder...»

De norske hovedtalere var Eilert Sundt, som inviterte til det neste møte i Christiania, dernest Martinius Nissen og G. A. Krohg. I deres spor var det som nyfikne og begeistrede skandinaver at unge norske studenter kom til København. Henrik Ibsen kom der første gang i 1852, da var han teaterdikter i Bergen og reiste med et lite stipendium derfra, samt med anbefalelsesbrev til J. L. Heiberg. Og for denne mer stillferdige norske studenterdikter åpnet Heiberg de dører i Søkvæsthuset som han siden stengte si demonstrativt for den fremadstormende Bjørnson. Ibsen ble invitert til et intimt festmåltid hos de olympiske Heibergs - sammen med sine reisefeller, det unge skuespillerpar Johannes og Louise Brun. Alle tre var dypt takknemlige og forventningsfulle, Ibsen muligens ef terpa en tanke skuffet - verten hadde underholdt ham åndfullt - men om kulinariske finesser!

Ibsen ble imidlertid animert av denne fornemhet - han leide seg et værelse ved Kongens Nytorv som var avertert ledig for «en galant Herre», og prøvde efter beste evne å gjøre fy Idest for seg i denne rolle under sitt første Københavneropphold. Men de danske berømtheter, som Kierkegaard, Paludan-Miiller, nøyde han seg beskjedent med å beundre på avstand - bare H. C. Andersen våget han å oppsøke.

Bjørnson, som kom fire år senere første gang, på hjemvei fra studenter toget til Uppsala, var ikke hemmet av noen slik tilbakeholdenhet; han oppsøkte så mange han fikk tid til, og han reiste derfra med det «Forsæt, snart at see Danmark igjen og være der længer.» Som tenkt så gjort, og neste gang hadde han fort vunnet seg en stor bekjentskapskrets blant forfattere, studenter, teaterfolk, med stamkvarter på Bidstrups kafé. «Om Ettermiddagen saa man den stovte Nordmand gøre Touren op gennem Strøget,» sier Robert Neiiendam. «Hovedet sad kækt paa hans stærke Skikkelse, og Kvasten fra Studenterhuen hang flot ned paa Skulderen. Besøgte han den musikalske Familie Sanne, vilde han helst høre Beethoven. Men nægtes kunde det ikke, at «den norske Student», som han kaldtes, kunde virke noget udfordrende paa mere stilfærdige Naturer; hans Minespil røbede altid Lyst til Debat, under hvilken han gerne hørte sin egen Røst.» I sine erindringer har Sophus Schandorph gitt et levende bilde av den unge Bjørnson i København, lyrisk begeistret, veltalende, megettalende.

Bjørnson og København ble ellers gjennem årene til et så stort og broget kapitel at det er et stort tema for seg - hans ungdomsdiktning gjorde også et så sterkt inntrykk at hans sprog og lyriske stil ble et forbilde for danske poeter. Neiiendam sammenligner hans norske innflydelse her med Michael Rosings: «Kgl. Skuespiller Rosing gav Dansk en norsk Sprogtone, der ikke alene blev merkbar paa Scenen, men i Kirken og Retssalen, og Bjørnson Iigesom «luftede ud» med sine lyriske Billeder og sit friske Væsen.» Men H. C. Andersen ergret seg meget over denne strøm av bjørnsonske foss- og fjelluttrykk som flommet inn over slettelandet, og han skrev sin storartede parodi (med «Arnljot Gel-line» som tydelig skyteskive): «Norsk Stiil».

Tag mig tusende
Er dikke susende,
Er dikke knusende,
fygende, strygende,
Anlit lysende,
Gysende,
Sprogormer kuskende,
Reent ravruskende,
   (En Digterkjæmpe)
Bardebrag i Bersærkergang.
   (Paa Fladelands Vang)
Fra Landet med Kornet,
Heimdal støder i Hornet,
Et Storheds Skrat:
Klat!
Tiden vil Jærn og Staal,
Sutteblødt er Danskens Maal
Ynkelig klynkende
I Raadenskab synkende
Al dansk Poesi
Forbi
Er dikke? Er dikke? Dikke dikke
   dikke!

Det går en linje fra disse H. C. Andersens linjer til Henrik Pontoppidans ord over en generasjon senere, der han i «En Vinterrejse» vidner om hvordan det norske litteraturhegemoni i Danmark på Ibsens og Bjørnsons og deres fellers tid hadde virket noe knugende på de unge danske talenter, og hvordan den «norske Stiil» hadde virket avsporende på den spesielt danske sprogkunst, fordi «de smaa Aander, som danner sig i de stores Billede, oftere forgaber sig i deres Unoder end i deres Dyder, og anser sig selv for genialiske, naar de etterligner et Geni i hans Udskejeiser. Som Bjørnson med sin Stils Forvovenhed har skaffet Affektationen og Skaberiet Borgerret paa Parnasset.. . For os derhjemme har han været den ideelle Kamphane, der ved ethvert Besøg har sat Hønsegaarden paa den anden Ende.» Andre danske ville kanskje innvende mot Pontoppidan at det liv som Bjørnson ofte skapte i denne kjære hønsegård, ikke var helt av veien. Fred er ei alltid det beste.

Men tilbake til nordmennene selv, de unge skandinavister som gang på gang inntok København. For oss står Ibsen og Bjørnson som deres fremste. Ingen av dem inntok forresten byen uten kamp og motgang. Vi hørte om Bjørnson som rente pannen mot Heibergs stengte dør, og som ellers alltid i København kom i strid, som han riktignok alltid vakte selv. Toppmålet ble det for hans danske venner da han ved selve høvdingen Grundtvigs gravferd brukte anledningen i sin tale til å henstille til danskene å ta sitt forhold til Tyskland opp til overveielse og lege såret fra 1864.

Ibsen på sin side, som ble så gjestfritt mottatt hos Heiberg, hadde en kamp å bestå før hans dramaer vant innpass på den danske scene. Den samme Heiberg var meget avvisende overfor hans første skuespill: «Et norsk Theater vil neppe fremgaa af Laboratoriet for disse Experimenter - det danske trænger lykkeligvis ikke dertil,» skrev han syrlig efter lesningen av «Hærmændene paa Helgeland». Men her skulle Johanne Luise Heiberg siden gjøre gemalens urett god igjen, ved å innføre Ibsen for alvor på dansk scene. Og siden gikk hans skuespill et virkelig seierstog både over Det Kgl. Theaters og privatteatrenes scener. I takknemlighet skrev Ibsen, som europeisk berømthet, sitt skjønne hyldnings- og takkedikt til fru Heiberg, hvor han mintes - og kunne gi fulltonende uttrykk for - de sterke inntrykk han som ung, i stum beundring, hadde mottatt nettopp av hennes kunst, på Det Kgl. Theater. Det hørte sikkert til hans livs rikeste opplevelser. Ennå som meget gammel mann kunne han si til Helge Rode at han stadig lengtet efter å kunne komme ganske stille og ukjent til København en aften og liste seg hen til nettopp dette teater. I rimbrevet til fru Heiberg hylder Ibsen et slikt uforglemmelig minne fra København:

mindet om en skønhedsfyldig
   højtidsstund,
mindet om en rad af timer,
   langt tilbage,
da jeg så Dem sejrrig drage
smykket, gratie-fulgt og sand
gennem kunstens under-land...

Tilsvarende, om ikke i samme inspirerte ord, kunne gjenfortelles om de inntrykk neslen hele garden av vår første kunstnergenerasjon opplevde under København-opphold rundt midten av det forrige århundre og senere, Kjerulf og Grieg, Laura Svendsen og Lucie Johannessen, billedhuggere, diktere. Men andre, mer bjørnsonske naturer, hadde som fremste formål å gi inntrykk. Blant dem var hans slektning Rikard Nordraak. Han og Grieg traff hverandre første gang på spasertur i Tivoli. Da var de henholdsvis 20 og 21 år. «Nei, saa skal vi to store Mænd virkelig træffe hinanden!» sa den ennå uberømte Nordraak til den like uberømte Edvard Grieg.

Ole Bull, som var anti-skandinav fordi han var mot unionen med Sverige og i det hele tatt anti-svensk, hadde en forkjærlighet for København og gjestet gjerne og ofte og lenge ad gangen byen, men mindre for å hente inntrykk enn for å gjøre inntrykk. Og det lyktes for ham. Da han ble mottatt i audiens av den gamle enevoldskonge og siste unionskonge Frederik VI, og den gamle landsfader spurte ham vennlig om hvem han hadde lært å spille fiolin av, svarte Ole Bull med urnorsk fynd og klem: «Av Norges Fjelde, Deres Majestæt!» Majesteten ble så forskrekket at han hvisket til adjutanten at han måtte se å få det gale menneske ut. Ole Bull bodde på d'Angleterre, men vanket gjerne i danske hjem - særlig hos skuespilleren Rosenkilde i det nære Nyhavn. Bull og Rosenkilde opptrådte sammen, men ingen av dem hadde sans for de praktiske detaljer i livet. Efter en fællesopptreden var hele billettinntekten sporløst forsvunnet - inntil den kom i retur fra vaskeriet: Ole Bull hadde slengt sedlene fra seg innimellom skittentøyet. Hjemme hos Rosenkildes kunne Ole Bull sitte i timevis og improvisere. På samme hotell, d'Angleterre, bodde engang pianisten Døhler. Da han hadde fødselsdag, ble han oppvartet av Ole Bull og hans fiolinistkollega Ernst. Mens han ennå lå i sengen, kom de to uanmeldt inn, Bull med Ernst på skuldrene, og Ernst førte buen, mens Bull spilte venstrehånd. Så overrakte de sin gave: 12 hansker, for høyre hånd. Døhler var nemlig kjent for å spille en del klaverstykker for bare venstre hånd på sine konserter!

Et annet hjem som samlet mange norske i den tids Nyhavn, var Erik Bøghs. Han hadde fra sitt Norgesopphold omkring 1850 medbrakt til sitt fødeland en norsk hustru og en varm kjærlighet til Norge, selv om det var nettopp han som introduserte den komiske, parodierte nordmann, i typen Bjerkebæk, på dansk revyscene, som han var skaperen av. Bjerkebæk, norsk nordmann fra Norge, forekom i divertissementet «En Caprice», som ble oppført på Casino 1858. Siden ble hans navn et stående begrep både syd og nord for Kattegat. Det norske teater i Christiania, med Ibsen som sjef, var forresten overlegent nok til å oppføre capricen kort efter.

Det samme Casino teater i København fikk fra 1860 en norsk leder, idet regissøren M.W. Brun ble direktør. Som sin norske forgjenger i dette hasardiøse yrke, N. Krog Bredal i foregående århundre, var han en musenes elsker mot deres vilje. Det vil si, han hadde riktignok adskillig hell med sin teatervirksomhet i provinsen, men ikke i København. Men han innlå seg likevel fortjenester ved slike bedrifter som å få den store Wilhelm Wiehe tilbake til dansk teater og å være den første som spilte Ibsen i København. Han oppførte nemlig «Gildet på Solhoug» i 1861, mens fru Heiberg på Det Kgl. Theater først introduserte Ibsen i 1870.

M. W. Brun var fra Bergen, hvor han ble født i 1819, og hadde i ungdomsårene fart på verdenshavene som norsk sjømann og styrmann, til han 24 år gammel brøt overtvert og dro til København for å bli enten skuespiller eller dikter. Strengt tatt ble han vel ingen av delene, selv om han fikk skuespill oppført på Det Kgl. og selv spilte mange roller i livets løp. Heller ikke som teaterdirektør er han blitt berømmet, hverken i København eller Christiania. Men en energisk og ualmindelig teatermann var han likefullt, og hans to bind ungdomserindringer gir et levende bilde av ham selv og hans tid. Hans to sønner ble begge to knyttet til Det Kgl. Theater som dyktige og meget anvendte operasangere.

Enkelte andre nordmenn kan vi også lete oss frem til, på ett eller flere andre områder, i København i denne tid, mellem 1814 og 1864. Men de ser ut til 4 ha gått opp i sitt miljø og sitt nye fedreland og er blitt danske, de synes ikke å utgjøre noen norsk koloni i egentlig mening. Og de har heller ikke skapt seg noen norsk forening som kunne tjene som møtested og samlingspunkt. Riktignok ser vi at «endeel Nordmænd» samles «i et Selskab paa lille Ravnsborg» for å feire 17. mai midt i 1840-årene, og der må ha vært et tilløp til en slik forening, men det ble med tilløpet. I selskapets 17. mai-sang for 1844 heter det i en strofe:

Saa glade vi samles paa DANIAS Kyst,
For NORA en Kranas her at binde;
Af Glæde nu svulmer hver Normands
   Bryst,
Hans Læbe veed Ord ei at finde; -
Lad Alting forvandles, lad Alting for-
   gaae,
Men fast, som vort Dovre, vor Frihed
bestaae!

At nordmennene så glade samlet seg på Danias kyst, var iallfall meget treffende bemerket. Nordmennene strømmet til København, og det er deres kortere eller lengere besøk og opphold som kjennetegner denne perioden, mer enn de fastboende norskfødte. Og de gjestende nordmenn, studenter og kunstnere, var begeistrede Danmarkselskere, som de var begeistrede skandinaver - men politisk var de stadig kritisk innstilt overfor de danske tilstander, selv efter grunnloven av 1849. Men nye sterke bånd var knyttet mellem danske og norske nettopp i de år, i den slesvig-holstenske krig, hvor de tre nordmenn, Helgesen, Rye og Schleppegrell, ved sin innsats skapte en stor godvilje for Norge i Danmark, og for den skandinaviske idé over hele Norden.

Men nordmennene, med sin stadige opposisjon mot sin egen svensk-norske unionskonge, kunne fremdeles ikke avfinne seg med den danske ydmykhet overfor kongen, noe de så på som en levning fra enevoldstidens underdanighet. En norsk student skriver hjem til Illustreret Nyhedsblad fra studentertoget til København i 1856, da Bjørnson var med, og dessuten Welhaven og mange andre kjente nordmenn. Studentene var kongens gjester ved middagen på Eremitagen, og Welhaven utbrakte Hans Majestets skål. Siden utbrakte Hall en skål for Nordens universiteter, Madvig for Christiania universitet etc. etc - det ble skålt og drukket ustanselig: en dansk professor skålte for svenskene, «Nordens Franskmændl», en svenske for nordmennene, «Nordens Engelskmænd!», nordmannen G. A. Krohg for danskene - uten sammenligning - og professor Holst for dikterne, ved Welhaven og Hauch. «Men just som man holdt paa at tømme Skaal paa Skaal i den kongelige Champagne, kom Hs. danske Majestæt, i sin mørke Jagtdragt, selv tilstede, stillede sig i vor Kreds, fremførte en Hilsen til Nordmændene og udbragte en Skaal for sin kongelige Broder, Oscar, der ligesom han selv, sagde han, søgte sin Støtte i Folkets Kærlighed. Saa optraadte Carl Ploug med en liden skandinavisk Tale til Hs. Majestæt, og gav os derved et Begreb om den store Forskjel, der er og vel altid vil blive imellem en Danskers og en Nordmands Maade at staae for sin Konge paa. Den lige til Henkastelse grændsende undersaatlige Ydmyghed som Ploug udviste, vil ingen Nordmand kunne gjøre ham efter, hvormeget han end ærer og frygter sin Konge.» Og studenten gleder seg i sitt stille sinn over at den svenske taler i sin skåltale nettopp hadde kalt nordmennene «butte og stolte i sit Væsen. Heri have vi et natur-ligt Værn om Følelsen av vor egen Værdighed,» sier han - ikke uten følelse av egen verdighet. Den følelse varte sikkert utover hjemferden, på gode gamle damper «Ganger-Rolf».

Skandinavismen var en stigende bølge ut igjennem 1850-årenes urolige tid, som for Norges vedkommende var kjennetegnet ved økonomisk oppgang og en industriell startperiode, i ly av inntektene fra sjøfartens Krim-trafikk. Det nære slesvig-holstenske spørsmål lå ennå nordmennenes virkelighet fjernt.

Det var derfor noe luftig, noe himmelfluktaktig over den norske skandinaviske begeistring, den var løfterik - men ingen tok den mulighet riktig i betraktning at løftene en dag skulle innfries. Naturligvis, en og annen gjorde det, Henrik Ibsen gjorde det utvilsomt. Men selv da skyene ble truende mørke over Slesvig-Holstein i begynnelsen av 1860-årene, var det ingen, heller ikke han, som kunne forutsagt tragedien i 64. Dertil var den skandinaviske tro og optimisme for stor. Den skandinaviske bevegelse kulminerer i disse år. Det startes skandinaviske selskaper i de tre nordiske hovedsteder. I Christiania starter landets fremste kunstnere og diktere kort før også et nytt Norsk Selskab, som skal arbeide for en nasjonal kunst. Det kan kanskje være noe av forklaringen og grunnen til at man i 1863, i København, midt i skandinavismens gullalder, går bort og stifter en norsk forening, for å samle nordmenn i den danske hovedstad. Men en forklaring til kan være den at nettopp i 1863 virket det som det gikk en norsk allfarvei til København. Norges nye vittighetsblad Vikingen, som var startet det året, synes det er så tidstypisk at det fyller et av sine første numre for en stor del med et oppslag om «Flugten til Kjøbenhavn. En Tragedie af DHrr. Bjørnson, Ibsen, Hansen, Fru Thoresen oil.» Artikkelen forutsetter «at skulde man holde en Fest eller at En eller Anden af vore store Mænd døer, eller at en lignende Leilighed indtræffer, hvor er saa Leilighedspoeten, hvor er A. Munch, hvor er Ibsen?» Svaret kommer umiddelbart, og tragedien er denne: «Poeterne skrive en Comoedie eller Lignende, Folk finder den middelmaadig; Poeterne raabe: Miskjendelse! Adieu! og dermed rejse de til Danmark, som det staaer i Visen:

Nu rejse vi flux til Kjøbenhavn,
Og naar man saa er forlegen,
Hvor atter man faaer Poeter ifra,
Saa er de Poeter afveien.

Først reiste nu Bjørnson, som det staaer i Visen (med henspilling på at «Dølen» Vinje nettopp hadde slaktet Bjørnsons «Arne», og at Meidell var blitt uenig med sin medredaktør Bjørnson, samt at Bjørnson hadde gjort seg nokså umulig i politikken - slik at han fikk offentlig reises tipendium og drog av sted på en lengre utenlandsreise, som naturligvis startet med et opphold i København):

Af Dølen han havde faaet et Nul
For de første Nationalelementer;
Meidell havde skjendt for et uhyre
   Hul
i Listen paa Bladets Abonnenter.
Og Professor Monrad, som før var
   saa sød,
mod alle de unge Genier,
Den Krands som han først til
   Bjørnson bød,
Nu Henrik Ibsen han gi'er.
Nei, tankte han, det er for galt,
Langt Mere end jeg kan udholde!
Af Gyldendahl blir jeg langt bedre
   betalt;
vé dem, som mig dette forvolde!

Og nu gik det, som det fremdeles staaer i Visen, at den yngre Poet Hr. Olaf Hansen, Christianiapostens Theaterreferent

   - i Hast
Gav Slip paa sin Dommerbestilling,
Hvorved han i Posten skrev Løst
   og Fast
Og tjente sig mangen god Skilling.

Dette var vel Grunden til at han

Stod lidt stille og teenkte sig om;
Thi bitter var Afskedsstunden.

Derpaa spurgte han, hvorlangt det kunde være til Kjøbenhavn, og om han skulde bytte Støvler først, hvortil Bjørnson svarede:

Ja langer det er til Kjøbenhavn
Ænd fra Skolen til Critikuslogen;
Men nye Støvler gjør ingen Gavn;
Vi skal seile derned over Nord
   -sjøn.*)

*) Rimet er ikke godt; men man maa erindre, at dette aldrig har været Bjørnsons stærke Side.

Hertil føiede han nogle Bemærkninger om Danmarks Bøgeskove og Nattergale og fremhævede i Særdeleshed, at

For Monrad man Clemens Peder-
   sen seer,
For Morgenblad Fædrenelandet;
Med Roes og Beundring det hagler
   og sneer;
Med Efterlignelser bliver man van-
   det.

Hermed var da Hr. Olaf Hansen overmaade fornøiet, og de reiste. Og nu var da Reiselysten kommen over alle vore Digtere og Digterinder, og den Ene reiste eiter den Anden. Tilsidst fik A. Munch ogsaa Lyst til at reise; dog vakler han endnu, men da sagde han til sig selv, som det staaer i Visen:

Prøv at gaae, prøv at gaae
For dig selv i det fremmede Land!

Og dermed reiste han. - Nu siger Rygtet, at Henrik Ibsen ogsaa er paa Veien «til Roes og Magt», Veien til Kjøbenhavn, fordi han finder sig miskjendt heroppe. Derfor er det vor indstændige Anmodning til Publicum at de tåge Leiligheden iagt, naar «Kjærlighedens Comedie» gaaer: Klapper, klapper, saa Eders Handsker revner i tusinde Stykker, ellers bliver Landet aldeles uden Poeter!» - Som vi vet, det hjalp ikke med Vikingens oppfordring til klakørene. Ibsen reiste allerede neste år, men det skal være usagt om det var fordi det var mer ris enn ros over «Kjærlighedens Komedie»; det var iallfall også andre og dypere grunner til oppbruddet. Og en av de avgjørende var utvilsomt sjokket, skuffelsen, bitterheten over den fagre skandinaviske idealismes sammenbrudd, over at løftene fra studentermøtene og sangene og talene om samhold i Norden var blitt avslørt som illusjoner, og at realpolitikken seiret over hensynet til broderfolket i Danmark i skjebnetimen 1864. Dertil kom kanskje et samvittighetsnag: andre studenter, som Christopher Bruun, reiste dog til Danmark for å kjempe som frivillige. Hva gjorde de skandinaviske poeter?

Det er gripende å lese Ibsens tale på 70-årsdagen, som han feiret dacapo, efter først å ha blitt feiret hjemme, i København 1898. Da Ibsen skulle takke, måtte han svare professor Hansen, som hadde minnet om hans ungdomsopplevelser i denne by - og i farten glemte da den gamle Ibsen rent sine første besøk og sine første inntrykk av København. Han mintes bare det smertelige, uforglemmelige besøk i 1864, da han kom dit på gjennemreise, på vei til Italias sol - og med «Brand» og «Peer Gynt» som ufødte barn ved hjertet. Han sa: «Det er idag den 1. April. Samme dag i året 1864 kom jeg første gang til Kjøbenhavn. Det er nu 34 år siden. Husk på datoen og årstallet! Jeg reiste nedover, gennem Tyskland, Østerrige, og kom gennem Alpene den 9. Maj. Over de høie bjerge hængte skyerne som store, mørke forhæng, og ind under disse kørte vi gennem tunnellen og befandt os pludselig ved Miramare, hvor Sydens skønhed, et forunderligt lyst skær, skinnende som hvidt marmor pludselig åbenbarede sig for mig og prægede hele min senere produktion, selv om ikke alt i den var skønhed. - Denne følelse af at være sluppen fra mørket ud i lyset, fra tagerne gennem en tunnel ud i solskinnet, denne følelse har jeg havt nu, da jeg forgangen morgen så pålangs op gennem Øresund. Og dernæst fandt jeg her de danske trofaste øine. Jeg syntes, at de to rejser fik en indre sammenhæng...» Det var en knapp tale, og det var saktens ikke alle som forstod den, men selve den ting at Ibsen dro til København for å feires, har sikkert fortalt nok om hva denne by hadde betydd og betydde for ham og hele hans slektledd.

Studentene gikk i fakkeltog for ham, hele Kongens Nytorv var fylt av mennesker. Selv måtte han eskorteres av politi fra teatret over til hotel d'Angleterre. Siden måtte han frem på balkongen, og si noen få, men sikkert sanne ord. Han takket slik: «Det er en uforglemmelig Oplevelse for mig at modtage denne store Hyldest i en By, hvor jeg engang, fremmed og ukendt, høstet Belæring. Tusind Tak.»

« ... mindet om en skønhedsfyldig
   højtids-stund,
mindet om en rad af timer
   langt tilbage ...»

© 2008 - 2017 Den Norske Forening