Den Norske Forening

Norske københavnere i foreningstiden

Nordmenn flest har fått det hovedinntrykk, hvor vi nå har fått det fra, at i den firehundreårige natten som foreningstiden efter vår mening var, gikk det en ensidig strøm av danskfødte embedsmenn til Norge. Vi hadde en dominerende overklasse av danske sivile og militære embedsmenn, både offiserer og prester og fogeder, mens det var vanskelig for nordmenn å nå særlig langt på embedsveien. Det hjelper lite at nyere historikere har pekt på de lysere sider som også fantes i den firehundreårige natten, og at de har hevdet at det sammenlagt for hele foreningstiden har vært minst like mange norskfødte embedsmenn i Danmark som danske i Norge. En overbevisning som en gang har festnet seg, er ikke så lett å rokke. Den støttes dessuten av det faktum at de norske teologer, jurister og offiserer som fikk embeder og stillinger i Danmark, nok sjeldnere nådde så høyt opp på rangsstigen som de danske kunne gjøre i Norge. Dertil kom den ting at mange av kongens ombudsmenn i Norge, f.eks. innenfor hær og flåte og innenfor bergverk og administrasjon slett ikke var danske, men tyske, enten de nå kom fra hertugdømmene og var kongelige undersåtter, eller de kom lenger sydfra og hadde gått i kongens tjeneste.

Enda et forhold gjør det ofte vanskelig å opprettholde et altfor skarpt skille mellem dansker og nordmenn i foreningstiden. Selve den nasjonale bevissthet og det nasjonale begrep var av en annen art i den tid enn senere, efter nasjonalromantikken i det 19. århundre. Vi får nok efter hvert mange utslag av gryende ny norsk nasjonalfølelse i foreningstiden, både i hjemlandet blant de bergenske humanister og i bondereisningene mot de danske futer og kanskje især blant norske studenter og norske sjøfolk i København. Men iallfall til langt inn i det 18. århundre ble nasjonalfølelsen holdt tilbake av en annen og sterk lojalitetsfølelse, lojaliteten overfor Kongen - slik den kommer ekte og troverdig til uttrykk i Vinjes «Store-gut». Bondesamfunnets århundregamle respekt og hengivenhet for det nasjonale kongedømme var blitt overført på unionskongedømmet, og den norske patriot såvel som den danske var først og sist den felles konges trofaste undersått - hva han enn kunne mene om kongens embetsmenn.

Endelig, når det gjelder disse samme embedsmenn, har vi den vanskelighet at embedsklassen efter hvert kom til å utgjøre langt på vei en fast enhet, en enhet som gikk ut over landegrenser og nasjonalitet. Det foregikk så meget av innbyrdes forbrødring gjennem inngifte og ved at embedsmennene periodevis tjenestegjorde i begge de to riker. Skal vi regne en mann som dansk eller norsk når hans far var danskfødt embedsmann i Norge og han selv var født i Norge - men kom til å virke i Danmark, eller når hans far og hans oppvekst var dansk, men han selv kom til i virke hele sitt liv i Norge, gifte seg der og bli stamfar til en norsk slekt? Spørsmålet kan ikke besvares kategorisk, og dette gjør at vi må ikke legge for meget vekt på denne siden av saken når vi betrakter iallfall de første tre hundre år av foreningstiden. I den første tid av unionen virker det sterke innslag av inngiftede danske adelsmenn i den norske stormannsklassen i samme retning. På den annen side skal vi ikke miste av syne den norsknasjonale patriotisme og den gryende drøm om et nytt fremtidig norsk selvstendig rike som gjør seg gjeldende fra tid til annen, og som kommer først til uttrykk i Absalon Pederssøn Beyers «Om Norges Rike». Den går lik en bølge over landet efter skottetoget og Hannibalsfeiden, og får næring ved Ivar Huitfeldts dåd og Tordenskiolds bedrifter under den store nordiske krig. Den peker frem mot studenterdikternes kraftpatriotisme i Det norske Selskab og mot 1814.

Bortsett fra de temmelig mange norske embedsmenn vi kan finne i foreningstidens København, og de langt færre norske håndverkere og kjøpmenn vi kan støte på, er det vesentlig to grupper nordmenn som gjør seg gjeldende i Kongens by, og som er såvidt tallrike at vi kan tale om tilløp til en koloni: studentene og sjøfolkene.

Helt inntil 1813 stod vårt land uten noe eget universitet, selv om det i en periode var spirer til et eget lærdomssete ved katedralskolen i Oslo. Følgen var at den norske latinskoleelev som ville fortsette de lærde studier for å gå embedsveien, alltid måtte ty til europeiske universitetsbyer. I den eldste tid, mot slutten av sagatiden, finner vi de første norske teologiske studenter ved det nygrunnede og berømte universitet i Paris, senere drar nordmennene gjerne til tyske universiteter. Slik var det også efter at København hadde fått sitt eget universitet. Mot slutten av det 15. århundre og i det 16. århundre gikk de norske studenters vei helst til Tyskland, særlig til Rostock. Denne tradisjon ble brutt for en tid under reformasjonstidens uro, men efter at reformasjonen var gjennemført også i Norge, dro de unge nordmenn igjen helst til Rostock for å studere, dessuten var det mange som drog til Melanchtons og Luthers universitetsby, Wittenberg. Det var sikkert disse universitetenes større ry som gjorde utslaget, men det kan vel også ha spilt inn et snev av den antidanskhet som kommer til uttrykk hos Peder Claussøn Friis, når han skriver omkring 1600 at der «altid i fordum Tid hafuer været imellem Danske oe Norske en medfød Had oe ond Forligelse, huilcket var indtil denne Dag udi Norske Folckes Hierter oe Natur, thi de endnu bedre lide oe fordrage Tydske, Suenske, Skoter oe andre Nationer oe Landskabs Fokk ... end de kunde lide Danske, oe besynderlig hafuer de en hemmelig oe medfødt Had til Jyderne.» En slik følelse må vi altså også regne med, selv om den gode prest generaliserer lovlig sterkt. Og vi vet at det å raljere over jydene, som innbegrepet av danskhet, siden ble en sport som norske studenter kunne drive langt - og endog med applaus fra københavnerne. De spor vi finner av norske studenter ved Københavns universitet i tiden fra dets opprettelse 1478 til 1600, er sporadiske og forteller ikke om noen egentlig norsk akademisk koloni. Da universitetet ble høytidelig innviet i juni 1479, foregikk den første innskrivning av de akademiske borgere, og det sies at «Kongens, Dronningens og Bispernes Kanslere, endel anseelige gejstlige og verdslige Mænd, graduerede Personer og studerende fra Danmark, Norge, Island, Tydskland og Nederlandene, ialt 79 Personer, lode sig indtegne i Universitetets Matrikkel». Vi kan fort regne ut at det kan ikke ha vært mange nordmenn.

Noen flere ble det dog efter reformasjonen. Kongen hadde før pålagt kapitlene og herreklostrene rundt i riket å holde et visst antall skikkede personer «til Studium», og denne oppfordring ble fornyet i 1557, med den tilføyelse at «kun saadanne Personer skulde sendes til Universitetet, som havde noget alvorligt isinde med deres Studeringer og vilde fortsætte dem i en Aarrække. - De norske Kapitler havde hidtil ikke haft nogen anden Forpligtelse til at understøtte Studenter end den, i Kapitelstatutter fra Middelalderen almindelig foreskrevne, at enkelte af vedkommende Kapitels yngre Medlemmer skulde holdes til Studium, en Forpligtelse, som neppe mere holdtes sønderlig i Hævd. Ogsaa dem blev det ved en kongelig Befaling af 15de Marts 1558 nu paalagt at sende et vist Antal (een eller to) bekvemme Personer fra vedkommende Stift hid til Universitetet i København og forsørge dem med Kost og Underholdning, saalænge de studerede. Der skulde vælges saadanne Personer, om hvilke der var Haab, at de kunde komme til at tjene Religionen enten som Læsemestere ved Domkirkerne eller paa anden Maade. Naar nogen drog hjem efter fuldendte Studeringer, skulde der strax sendes en anden i hans Sted». (Holger Rørdam i Kjøbenhavns Universitets Historie.) Kongebrevet var av 15. mars 1558 og lyder slik: «Capitlene over allt Norge tinge Brefv om Person att underholde hos Universitetet, saa lydendes: Christian etc. Vor synderlige Gunst tilforn. Vid, at Wi er kommen udi Erfaring, hvorledis at der udaf Norge Capitel ingen Studenter holdis hos noget Universitet, som det sig vel burde. Och ville vi derfore, att strags tiltencke, alletid deraf Capitelet att forskicke A. B. etc. Personer der af Stiftet eller annetsteds, hvori bequemme Personer bekomme kunde, hiid til Universitetet udi vor Kjøbstad Kiøpenhamn, och dennom forsørge med Kost och Underholding den Stund de studiere her hos Universitetet... Och naar de hafve nogen Aar her studieret, och nogre af dennem fange deris tilbørlig Kaldh did til Stiftet, att sidhen forskicke andre Personer udi det Sted, saa att alletid her efter holde A. B. etc. Personer her hos Universitetet, efter som forskreven staar.»

Til kapitlet i Trondhjem skrev den kjente teolog Peder Palladius samtidig et privat brev, der han går i forbønn for en norsk student derfra som hadde bodd hos ham i lengre tid, og som trengte hjelp for å kunne fortsette sine studier:

«Jeg skriver Eder til og giver venligen tilkjende at denne Brevviser, fromme og lærde Person Niels Michelsen, haver bort ved en to Aar været til Hus og Omgængelse hos mig og skikket sig vel i alle Maader, og er derfore hjemfaren nu at friste Slægt og Venner i sit Fædreneland om ydermere Trøst og Hjælp, paa det Haab at han kunde længere blive her udi Kjøbenhavn og forfremmes i sin Bog, Gud til Ære og Mennesken til Trøst og Undervisning udi Guds salige Ord.» Det er karakteristisk at det nettopp er Peder Palladius som her går i forbønn for en norsk student. Denne fremragende teologiske forfatter og professor tok seg stadig av trengende studenter, og ganske særlig av nordmenn og islendinger. Dette var han vel kjent for, og også spottet for. En av de norske akademikere som i flere år fikk bo i Petrus Palladius' hjem, var den kjente Bergenshumanist Absalon Pedersen Beyer, og han skriver om sine landsmenn: «Der disse studerede i Kjøbenhavn 1548, begav det sig, at de ingen Hjælp fik fra Norge, og der var Dyrtid i Kjøbenhavn; da beklagede sex af de norske Studenter sig for mig over deres store Trang og begjærede, at jeg vilde andrage deres Nød for Dr. Peder Palladius, hvilket jeg gjorde. Han var strax velvillig, fordi han var de norske Studenters Fader og deres Tilflugt, naar dem noget fejlede. Han gik strax op til Kong Christian den Tredie, med højlovlig og salig Ihukommelse, og gav Hs. Majestaet de fattige Studenters Nød tilkjende. Da befol Hs. Kgl. Majestaet, at Kansleren skulde strax antvorde Dr. Peder 60 Daler, hvilket og skete, og Dr. Peder bar dem hjem, gjorde en Bog og skrev derudi de sex Studenters Navne, og fik dem saa Pengene, efterhaanden som de trængte paa det, at de ikke unyttigen skulde fortære dem; og de maatte gjøre Regnskab og indskrive, hvad de vilde kjøbe for Pengene; blandt hvilke og var Hr. Lars Nielsen, som nu er Ærkedegn i Trondhjem, og Niels Organist, som da tjente Fru Ide paa Vallø...»

I Norge var det, som vi forstår, ennå ikke mange som søkte akademisk utdannelse. De fleste prester og lærere nøyde seg med den nødtørftige undervisning de hadde fått hjemme på skolene eller ved domkirkene. Overalt var der mangel på utlærte krefter. Geble Pederssøn i Bergen skriver at han «fornam dagligen en stor Defekt og Mangel paa Personer, som skulde tjene i Kirker og Skoler, saavel paa Bygden som i Byen». Dertil kom at folket ennå hang kjærlig ved den gamle katolske tid. Det nye var lite populært, og til det bidrog sterkt at de danske krefter som i den første tid efter reformasjonen ble sendt opp til Norge, neppe var av første sortering. Reformasjonen var lite forberedt i Norge og ble uklokt og brutalt gjennemført. De akademiske tradisjoner hos oss førte stadig til Rostock. Der hadde nordmennene hatt sin egen «Bursa» eller sitt eget kollegium, tilegnet St. Olav og kalt «Regentia S. Olavi». Om enn dette kollegium forsvant med reformasjonen, levde tradisjonen, og noen år efter reformasjonen begynte igjen norske studenter å fare til Rostock.

Men især altså takket være velynderen Peder Palladius dro også en del til København. I sine siste leveår påla kong Christian III de norske kapitler å underholde i alt åtte norske studenter, det høres ikke altfor fordringsfullt ut. Trondhjem, Bergen og Oslo kapitler skulle hver underholde to studenter, Stavanger og Hamar én hver. Men selv dette syntes enkelte av byene var for meget - Trondhjem kapitel skrev en lang besværing og bad seg fritatt.

I Frederik II's regjeringstid kom det nok en del flere norske studenter til København enn i Christian III.'s tid. Kongen overholdt strengt påbudet om at kapitlene tilsammen skulle «stille» åtte studenter. Lensmannen i Stavanger fikk f.eks. streng befaling om å undersøke hvor det var blitt av de rentepenger som kapitlet skulle ha for å underholde en student i København. Dessuten fikk prester, som ikke hadde universitetsutdannelse, lov til å forlate sine embeder hjemme i Norge for å studere i København. Men den tids studenter, og ikke minst de norske, var uhyre fattige, selv når de fikk den reglementerte støtte. Når de skulle reise til og fra København, måtte de ofte tigge seg frem - eller synge seg frem, slik som middelalderens farende studenter og vaganter og håndverkersvennene hadde gjort. Og noen av dem fikk saktens slik mersmak på vandrerlivet at de fortsatte å vandre, ut i den vide verden, eller iallfall ut i det vide Europa, hvor deres spor taper seg. I Danmark ble disse farende studenter noe av en plage for de gode prestemenn på prestegårdene, så bispene fant seg foranlediget til å sende ut rundskriv om at prestene ikke måtte føle noen plikt til å ta seg av dem med mindre studentene hadde brev med seg påtegnet av stiftets biskop. «Han hører ej til mit distrikt», for å si det med fogden i «Brand».

Studentene i København, de norske ikke unntatt, vant ellers ry for en annen velkjent utvei mot fattigdom: de pantsatte sine sorte kapper, eller de simpelthen stiftet gjeld - i tillit til den smule sosiale prestisje som akademikeren hadde. Det førte til ustanselige stevninger og gjeldsprosesser, som satte de arme professorer grå hår i hodet. Nok en plett på datidens studenters rulleblad, også de norskes, var den alminnelige beskyldning for drikk og «løse Sæder». Til alt overmål kom så de ustanselige slagsmål, der studentene ulykkeligvis måtte utkjempe tofrontsslag mot to hver på sin måte like mektige og sterke fiendtlige grupper: den ene var adelsmennene og de unge hoffmenn, den annen var «Baadsmænd», dvs. marinens matroser. Blant de siste befant det seg riktignok nordmenn, så vi må da gå ut fra at de norske studenter her stundom fikk hjelp av en vennligsinnet proper neve i et av de mange basketak. Ellers er rettsprotokollene og universitetsprotokollene fulle av beretninger om studenter i kamp med hoff-folk eller båtsmenn, om studenter i drukkenskapsarrest eller i gjeldsforviklinger. Alt dette er nok bakgrunnen for at Kongen i en streng forordning av 1597 innskrenket studentenes rettigheter, blant annet deres rett til å arve fars eller svigerfars prestekall. Særlig i den norske forordning begrunner Kongen dette skritt nærmere, med tydelig adresse til de norske studenters løsslupne og ulærde liv i København. Han sier at han med sorg har erfart hvordan stor uskikkelighet og mange misbruk har utviklet seg i Norge, gode prestemenn har i årevis holdt sine sønner ved universitetet, «hvor en Deel af dem unyttig har fortæret og forspildt deres Forældres Penge og store Bekostning, i Drukkenskab, Løsagtighed og andre utilbørlige Laster og Vellyst», slik at de bare får dem hjem igjen som unyttige døgenikter og drukkenbolter, «ikke uden stor Guds Fortørnelse og mange Menneskers Forargelse». Når man tenker på at dette var underskrevet av den livsglade og begersvingende konge Christian IV, må man spørre seg om innholdet i dette strenge brev skyldes hans egen fordømmelse av de norske studenter - eller om det er kansleren Christian Friis som her har luftet sin forargelse.

På grunn av at reformasjonen i Norge var gjennemført ovenfra med maktmidler og uten folkelig tilslutning, var det ikke mer enn naturlig at motreformasjonen og ikke minst jesuittenes virksomhet vant adskillig gjenklang blant unge norske studenter, særlig de som dro til kontinentets universiteter, «værendes udenlands for boglige Kunsters Skyld», som det heter i den norske teologen Laurits Nielsens, eller Kloster-Lasses sendebrev. Laurits var i sin studietid gått over til katolisismen, og han undertegnet seg i sine brev til landsmenn som «Laurits Nielssøn af Norrige». Han reiste også tilbake til Norden for å misjonere for sin tro, men ble stanset av kongens menn i Helsingør.

Eksamensprøven var i den tid ennå meget mild, i regelen var det nok for å bli prest at man ikke var beskyldt for slik papistisk vranglære som den Kloster-Lasse bekjente seg til, og at man hadde studert, eller iallfall oppholdt seg et par år ved universitetet. Men efter det strenge kongebrev av 1597 var man iallfall noe strengere når det gjaldt de arme prestesønner. Vi hører i 1619 at professorene fikk ordre til virkelig å eksaminere to norske studenter som ønsket å bli kapellaner hos sine fedre hjemme i Norge. De skulle ikke få dø i synden, unnlatelsessynden. Ellers var det nok for en embedssøker at han hadde attest, Testimonium, fra rektor med forsikring om at vedkommende hadde «ligget ved universitetet» så og så lenge. Om enn mange av de promoverede og hjemsendte teologer altså sikkert har vært noen halvstuderte røvere, behøvde jo ikke det i og for seg være så katastrofalt - bare de tok seg av sine sognebarn med sunn sans og sann gudsfrykt. Verre var det med halvstuderte leger - og aller verst at det fantes uhyre få, både halvstuderte og helstuderte. Rørdam har i sine undersøkelser funnet at Norge i 1600 bare hadde tre efter tidens krav fullt utdannede leger, de var alle tre i Bergen. Følgen av denne skrikende mangel på utdannede leger var at utlendinger, både velutdannede og bløffmakere, fant veien til Norden. I begynnelsen av det 17. århundre ble det hvert år immatrikulert ca. 120 nye studenter i København, men da studietiden dengang var så kort, kan vi regne med at det neppe har vært mer enn ca. 400 studenter ved universitetet samtidig. De fleste av dem var fra den danske provins og fra København, men utigjen-nem århundret er også tallet på nordmenn stigende. Og i Christian IVs tid fikk en nordmann for første gang et professorat. Det var teologen dr. Kort Aslakssøn. I København så man det da også som et oppsiktsvekkende faktum at en nordmann var utnevnt til universitetslærer. Den danske magister Niels Michelsen Aalborg skriver om ham i et dikt om «Theologisk og historisk Beskrivelse om den reformerede Religion» (!)

O Norge, det er dig stor Prijs
   Du saadann Mand os sendte
Fra Klippen groa, fra hviden Ijs,
   Hvo skuld' sligt derfra vente?

Samtidig med at Aslakssøn var professor, var to av de tre sogneprester i København nordmenn, Olaf Kock og Peder Skjelderup. En dansk bisp var nordmann (Niels Lauritsen Arctander) og rektor på det ansette Herlufsholm, Finn Sigurdssøn, likeså. «Altsammen», sier Rørdam, «Vidnesbyrd om, at større aandelige Kræfter nu vare tilstede i Folket end forhen, og at man nu var villig til at give disse en passende Anvendelse ogsaa udenfor deres Fædrelands Grændser i snævrere Forstand.» Hvis det da ikke er en enklere og mer nærliggende forklaring at reformasjonens brudd i vår kulturelle utvikling nå var overvunnet, iallfall delvis.

Men stadig hører vi klager over at de norske studenter som vender tilbake til sitt land, er «fordervede og uvidende». i Dette gjentas i 1604.

Og stadig er det klager over at «norbaggerne» er årsak til slagsmål og uro. Som eksempel kan vi dra frem en relegasjon fra universitetet i 1615, da student Caspar Erickssøn med tilnavnet Norbagge ble relegert fordi han hadde vært i blodig slagsmål med selveste kanslerens stallmester. Han og et par norske venner hadde vært borte og hilst på en nyankommen landsmann, og så hendte det. Sikkert har det ligget noe bak, vi hørte jo før om de ustanselige oppgjør mellem hoffets unge tjenestemenn og studentene: «Oe bekjender Caspar Erickssøn, at hand samme aften, siden hand haffde holden maaltid udi sin herberge, var udgangen til Johan de Willom, oe derfra gangen til en, som var kommen aff Norge, med hannem at tale, oe var siden derfra gangen oe kommen til Daniel Nielssøn og Erick Jenssøn paa deres kammers...» På hjemveien traff de da den ulykksalige stallmester, og kårdene kom frem. Forbudet mot å bære kårde virket bare som vann på gjess, dvs. på studentene.

Men noen nasjonal animositet fra de norske studentenes side vis å vis de danske kan vi ikke utlede av disse episodene, selv om det er nettopp på denne tid at Peder Claussøn Friis skriver sine harmdirrende patriotiske linjer, som vi før siterte.

Men nettopp på Peder Claussøn Friis' tid er det ellers at København blir den naturlige og nesten obligatoriske universitetsby for de unge norske akademikere. I det 17. århundre kan vi se hvordan tallet på norske studenter ved de utenlandske universiteter som Rostock og Leyden synker jevnt, mens tallet i København stiger. Tredveårskrigenes uro og omveltninger på kontinentet bidrog sitt til denne utviklingen.

Mens nordmennene i det forrige århundre, reformasjonsårhundret, ofte og med rette hadde følt at de ikke var likestilte partnere i dobbeltmonarkiet, og at det gamle norske rike ikke var likestilt med «hovedlandet» Danmark, medførte innføringen av eneveldet i 1660 en reell forbedring i så henseende. Den eneveldige kong Frederik III og hans rådgivere, og hans efterfølgere, hadde ikke noe imot å utnevne nordmenn til høye stillinger både i Danmark og Norge, når de ellers var kvalifisert til det. Fra tiden omkring 1600 skriver seg berømte og tradisjonsrike «kollegier» som er knyttet til Københavns universitet. Foruten den særlige stiftelse Regensen var det Valkendorfs og Borchs kollegier som fikk størst betydning. Studerer vi deres historie, finner vi snart at nordmennene efter hvert ble likestilt med danskene som alumner ved disse kollegiene. Ser vi nærmere på ett av dem, Valkendorfs kollegium, finner vi på dets gamle navnelister over alumnene mange norske navn. Kollegiet var blitt opprettet ved en storstilt gave fra den mektige statsmann Christopher Valkendorf, som i flere perioder av sitt liv hadde viktige verv i Norge, inntil han fra 1575 som Rentemester i virkeligheten ledet rikenes finanser og gjorde det med stor dyktighet. Selv hadde han følt savnet av boklig lærdom, og skjenket derfor store midler og stor omtanke til opprettelsen av et studenterkollegium, der de unge alumner skulle få bo i fem år av sin studietid og oppebære betydelige stipendier. Fundatsen krevde at det skulle opptas slike dyktige og interesserte elever «som ville vare deres Bog og Studering og ville komme i Hu hvorfore de ere bevilgede at bo i samme Hus». Med andre ord skulle fattige, men målbevisste studenter foretrekkes for lediggjengere og glade lakser. To ganger om året, ved påsketid og til mikkelsmesse, skulle de få utbetalt pengemidler.

Så tidlig i kollegiets historie som i 1604 finner vi nevnt en norsk student som bor på kollegiet, Paulus Norvegianus kaller han seg, og utigjennem århundret blir det flere og flere av hans landsmenn som kommer til å bo og studere på dette kollegium.

Men denne første norske gruppe i København har tydeligvis følt seg som gjester i det fremmede og har følt trang til å holde sammen og komme sammen. Derfor skapte de tidlig sitt eget norske kollegium - som riktignok ikke hadde slike donasjoner bak seg som de danske, og heller ikke ble så levedyktig. Professor Francis Bull skriver om dette: «Selv de nordmenn som får ansettelse i Danmark og aldri kommer hjem igjen til Norge, bevarer - såvidt man kan dømme efter deres litterære frembringelser - som oftest både et visst nasjonalt særpreg og en art norskhets-følelse. Og nettopp blant nordmennene i Danmark kom fornemmelsen av den nasjonale forskjell tidlig og åpenlyst til orde; lengsel efter hjemlandet og trang til å møte landsmenn drev de norske studenter ved Kjøbenhavns universitet til å slå seg sammen i en nordmannsforening, det norske kollegium, som alt i 1611 var organisert med eget vertskap og eget lokale - en forgjenger altså for det 18. århundres Norske Selskab og for senere tiders Norske Studentersamfund.

I den norske professor Kort Aslakssøn hadde de unge nordmenn en støtte ved universitetet, men efter hans død følte de seg brøstholdne.»

Dessverre har vi ingen skildringer av studenterlivet i denne første norske København-forening, men indirekte kan vi sikkert få et bilde av det ved å hitsette skildringer fra det samtidige Valkendorfs kollegium, hvor det også bodde nordmenn. Sannsynligvis har det mindre og fattigere norske kollegium snarere vært et selskapelig forum, ikke et fullt utviklet internat og college som de danske.

Tidlig om morgenen - klokken halv fem om sommeren, klokken halv seks om vinteren - trådte kollegiets inspektør ut av sitt kammer, låste opp den stengte gatedør og vé den som da ventet frysende utenfor og ikke hadde vært hjemme om natten! Inspector Collegii samlet så alumnene i auditoriet til morgensang og bønn, mens de fraværende høytidelig ble oppskrevet i hans bok. Så gikk de hver til sine studier, enten til Lectier, dvs. forelesninger på Universitetet, til lærde studier hjemme på kammerset, til privattime hjemme hos rike borgere for å tjene en ekstraskilling, eller til latinskole for å tjene penger som hørere for de små peblinger. En annen populær utvei til å tjene en ekstraskilling var å melde seg som likbærer. Dette var en forrettighet for studenter og hadde den fordel at man ikke bare fikk betaling, men også fikk være med og spise og drikke i det påfølgende sørgegilde. Politijournalene vidner om at enkelte - beklageligvis - også ellers hengav seg til timelige gleder og gikk på kneiper og vertshus, hvor de enkelte ganger ble blandet opp i historier som satte deres stilling på kollegiet i fare. Eller de simpelthen uteble om natten - hvilket var meget alvorlig. Det var Også lett gjort - for de skulle senest være tilbake til lovsang og bønn klokken ni om sommeren, klokken halv åtte om vinteren. Da ble gatedøren stengt, og alle skulle begi seg til sengs.

Disse strenge regler var naturligvis ikke lette å overholde, og de ble da også brutt eller omgått på alle tenkelige måter. Noen klatret ut og inn av vinduene, andre lurte seg til å bruke falske nøkler, og atter andre holdt landsmenn og venner boende hos seg skjult på rommet. Det siste så inspektøren ofte gjen-nem fingrene med, fordi det var så alminnelig - men om han oppdaget at noen av det annet kjønn hadde vært innom studerkammeret, var hundre og ett ute. Forbudet mot alt kvinnekjønn var kategorisk - den eneste unntagelse var kollegiets uunnværlige vaskekone og kokke, som imidlertid alltid ble valgt blant de allerærverdigste innen sitt kjønn og yrke. Men da de plikter som ble pålagt henne, oversteg et menneskes, iallfall et gammelt menneskes makt, måtte hun få en ung tjenestepike til å hjelpe seg, og dermed var igjen hundre og to ute, rett som det var.

Efter tysk forbilde i tredveårskrigenes tid begynte studentene å gå med kårder. Til å begynne med var det tillatt, senere strengt forbudt, men de gikk med sin kårde likefullt - hvilket førte til voldsomme opptrinn, som kan studeres i rettsprotokollene. Men det korn også en dag da studentene i sannhet fikk bruk for sine kårder, under Københavns beleiring i krigen 1658-59. Den dristige svenske konge Karl X. Gustav hadde gjort landgang ved Korsør i august 1658, og det ble da straks dannet et studenter-regiment, hvor alle studenter skulle innrulleres. Siden trakk svenskene seg tilbake fra byen, og studenterregimentet ble oppløst; mange av de danske, og kanskje noen av de norske studenter også, dro hjem. Men så fulgte Karl Gustavs annet, enda dristigere fremstøt mot København, da han ved juletid marsjerte over de islagte sund og belter. Da ble studenterregimentet reorganisert; nå var det imidlertid «saare faa Studenter i Staden». I alt var det dennegang 156 som meldte seg til tjeneste. Vi kan gå ut fra at det var mange norske blant dem som var blitt igjen, mange av dem hadde for lang hjemvei til å kunne forlate byen på det usikre. Under den svenske stormen på København 1659 spilte studenterregimentet en viktig rolle.

Innenfor regimentet ble det opprettet et eget «norsk Kompagni», og det synes som nordmennene virkelig organiserte seg og følte seg som en egen selvstendig gruppe. De krevde blant annet og oppnådde å få en egen norsk «Auditeur» ved det norske kompani. Og i studentenes store andragende til kongen fikk nordmennene føyet inn en passus som røbet utilfredshet med tilstandene ved Universitetet og dristige ønsker om sterkere nasjonal likestilling: «Eftersom Norge beviser lige Lydighed med Danmark, og Danske udi Norge forfremmes endog til de høieste Bestillinger, da begjærer norske Studenter, at af deres Nation maatte heretter nogle visse Professores konstitueres, som dem især kan patronicere og i Nød undsætte.» Dette krav virket sikkert både foruroligende og forargelig på høyeste hold. Professor Bull setter studentenes krav i København i sammenheng med borgernes krav i Christiania ved kongehyldningen efter at eneveldet var innført, der man søkte om å få opprettet et eget norsk universitet eller akademi hjemme i Norge, et krav som riktignok først ble oppfylt i forenings tidens ellevtt time, nøyaktig 150 år senere.

Holger Rørdam har i sin bok om «De danske og norske Studenters Deltagelse i Kjøbenhavns Forsvar mod Karl Gustav» gjengitt et gammelt dikt om «Studenternes meget Ondt og sildig Godt», skrevet få år efter 1659, av en av dem som selv var med. Og fra mange andre kilder vet vi også at de lærde Erasmus Montanus'er, som nok var lite vant med feltlivets strabadser og savn, led meget av frost og sult; de klaget da også flittig til Universitetet.

Istedenfor Apollos Kunst
   og Musers lærde Svenker
blev efterstrcebet Martis Gunst
   og trædske Ræverænker.
Vi lærte mange Gloser ny,
   til rechts, til links at svinge;
Og hvad det havde at bety
   med høir' og venstre Vinge,
nu tvers, nu langs, nu krum, nu ret
   og andre slige Lader,
Nu gik vi langt fra, dernæst tat,
   doublered vore Rader.

Man trækked ned os til den Vold
   med Fiber, Trom og Fane;
Ved Kongens Have stod en Stald,
   did monne man os mane.
Der os befalet blev en Post
   mod Fjenden at forsvare,
Den skulde vi i Tø og Frost
   med vaagent Øje vare.

Studentene har i ettertiden høstet stort ry for sitt bidrag til hovedstadens forsvar, og det med rette, men det hører til bildet at mange av dem fant beleiringstiden og vakttjenesten altfor lang og ofte tok seg fri fra sin vaktpost, så kongen måtte formane dem: «Eftersom vi kommer i Erfaring, at en Del af Studenterne sig ej flittig paa deres Poster paa Voldene indstille som vore andre tro Undersaatter, saa ville vi herved enhver af dem alvorlig formanet have, at ingen sig uden Officerernes Forlov derfra absenterer...» Når det virkelig foregikk noe, var iallfall studentene fullt og helt med, en del deltok bl.a. som frivillige i de dristige utfall den beleirede byens forsvarere foretok fra tid til annen, med store tap for svenskene, men også for forsvarerne. En dag i slutten av august rykket hele rytteriet ut under Gyldenløve, fulgt av 700 studenter, håndverkere og matroser og kom overraskende over svenskene, som arbeidet på sine løpegraver og nå ble drevet på flukt. Vi vet at flere studenter falt, men nærmere enkeltheter, Leks. om hvor mange norske det var blant dem, har vi ikke.

Som så ofte er det dessverre også her slik at kildene forteller mindre om trofast pliktfølelse og hederlig innsats enn om krangel og bråk og oppsetsighet og slagsmål - denslags kommer langt lettere inn i arkivenes dokumentsamlinger. F. eks. forteller de at den 23. august lot Major Sten Bilde en norsk student Lavrits Tordsen Gram innstevne. Han hadde kvelden før kommet på inspeksjonstur på vollen, og da «fandt han alle Norbaggerne i en Klynge, og der at være Klammeri mellem førnævnte Lavrits Gram og en Gefrejder, saa de vilde til at slaas. Og der han fornam, at Lavrits Gram brugte Munden saa meget, sagde han, at han skulde lægge sit Gevær ifra sig og gaa i Arrest. Da Gram ikke vilde gjøre det, drog han sin Kaarde mod ham og sagde, at hvis han ikke strax godvillig adlød, saa vilde han paa Stedet stikke ham derned. Saa gik han da i Arrest. Men nu begyndte Studenterne at blive oprørske og sagde at de var ikke Krigsret undergivne, men stod efter Kongl. Majestæts Brev under Professorum Jurisdiktion. Hertil svarede Majoren: Kan Hans Majestæt sætte en Prest paa Bremerholm, saa kan han og sætte en Student deri»

Er det ikke som vi hører Erasmus Montanus i diskusjon med majoren, og mon ikke Ludvig Holberg senere tok nettopp denne scenen til forbilde da han skrev sin komedie? Vi kan iallfall gå ut fra at opptrinnet, som så mange andre opptrinn under disse bevegede dager, lenge efterpå levde på folkemunne og studentermunne i København og hjemme i Norge. - Opptrinnet sluttet forresten ikke med dette. Kongen selv kom ridende forbi i det samme og fikk høre om de norske studentenes «opprør»; siden truet studentene med at de ville ta sin landsmann ut av arresten med makt, og da kongen kom tilbake igjen, ville han personlig skyte en av dem ned, men studenten fikk reddet seg inn i flokken og forsvant bak de andre. - Ellers var studentene trofaste og beundrende undersåtter av kongen, som vi hører i det samme studenterdikt fra 1665:

Jeg holdt det ud saa mang en Nat
   vel i tre stærke Stunde,
af Kuld' og Hunger saa format,
   at jeg «Wer da?» knap kunde.
Vild" jeg og efter Møde slig
   Mig lagge til at sove,
saa monne strax opvække mig
   en Torden af Kartove.

Her raabtes flux: «Bursch, Bursch,
   hieraus!
   Der Feind will uns besuchen! ...
Sie machten oft mein Kopfe kraus
   mit ihrem bosen Fluchen.
Mig ingenlunde dog fortred
   Hvad jeg her skulde tide;
Thi jeg end vilde til min Død
   For Fedrelandet stride,

Helst efterdi jeg  K o n g e n saa
   som Landets Fader milde,
han under aaben Himmel
   laa og sig ej skaane vilde.»

En norsk student som falt, får vi høre nærmere om, han var offiser i det norske kompani og ble drept av en av de fiendtlige kuler, siden begravet i Trinitatis kirke «med herlige Ceremonier».

Om de norske studenters aksjon for å få en leder, en «Auditeur» som de hadde tillit til, hører vi nærmere hos Rørdam. Aksjonen er viktig fordi den er en av de tidligste ytringer av en norsk koloni som opptrer samlet og med selvtillit hevder sin rett som nasjonal gruppe: «De norske Studenter, der, som forhen er bemærket, kom til at udgjøre et eget Kompani, vare lidet tilfredse med den Auditør, der var blevet dem og de andre Studenter beskikket; de paastode at han var valgt uden deres Samtykke, og at han ikke med Flid varetog sine Pligter, ikke indfandt sig hos dem og ikke sørgede for deres syge og kvæstede. De sagde at han i det hele manglede den Tillid, som var nødvendig, hvis han skulde kunne bilægge de forefaldende Stridigheder...» De foreslo derfor at en annen, riktignok dansk mann skulle bli deres auditør, en eldre student, magister Christen Sch joldborg, som de hadde særlig tillit til. Henvendelsen må ha gjort inntrykk på kongen, for kort efter beskikket han magister Schjoldborg som auditør ved det norske kompani.

Efter at studentene senere, da beleiringen i fønte omgang var hevet, ble permittert fra vakttjeneste på vollen, var den samme magister Schjoldborg med på å utarbeide det andragende til kongen hvor nordmennene fikk inn den betydningsfulle passus om at de måtte kunne kreve å få noen av sine landsmenn som professorer.

Ved juletid stod så igjen svenskene utenfor Københavns voller og porter, og nyttårsdag 1659 kalte kongen studentene på nytt under våpen, og de fleste av dem som ikke var reist fra byen, meldte seg til tjeneste, i første omgang 156:

Enhver sin Bøsse fejer op
Og sparer ikke Liv og Krop
   udi de Dager kolde.
Studenter tåge Lod og Krud
og gaar igjen fra Musis ud,
   Reservevagt at holde.

Under den strenge frost midtvinters og med faren for at svenskene kunne gå over isen allevegne, ble det dennegang en enda mer krevende og spennende vakttjeneste enn forrige gang. Og så kom det dramatiske høydepunkt da svenskene gikk til stormangrep natten mel lem 10. og 11. februar. Københavnerne hadde ventet dette øyeblikk og var forberedt på det, til overmål hadde to danske studenter gjort den bragd å oppsnappe en hel del av svenskenes planer, slik at forsvarerne var vel forberedt. Karl Gustavs tropper fikk en morderisk ild imot seg da de stormet frem. Siden bølget kampene under og på selve vollene, men angrepet mislyktes, og den svenske angriperhær måtte trekke seg tilbake. Selv om beleiringen fortsatte, på større avstand, var fiendtlighetene i det vesentlige forbi.

Ettertiden har i mange versjoner, i dikt og i sanger, i Rosenstands og Zahrtmanns malerier, lagt en romantisk glorie over studentenes innsats i 1658-59, mens en annen, minst like viktig gruppe, matrosene, er kommet mer i skyggen. For dem var kanskje krig og strabadser en mer vanlig opplevelse, og de hadde heller ikke innen sin midte så mange som kunne skrive om det. Folk, ikke minst akademikerne selv, var heftig og lenge opptatt av at de lærde Erasmus Montanuser hadde kunnet avlegge sin sorte kjole og svinge den kårde de ellers bare gikk rundt og flottet seg med til pynt - om de da ikke dro den under en duell på vertshuset. Det var «unge Folk, som Kærlighed til Fædrelandet og Leilighed til at øve Manddomsværk har kaldt ud af Skolens Støv og Skygge», som en gammel professor skrev. «Men med det samme», sa professor Vilhelm Andersen i sin berømte tale på 250-årsdagen for stormen på København i den danske Studenterforening, «ser vi Studenterne som Stand træde for Dagen. Et synligt Tegn derpaa er Kaarden, som Studenterne anlagde under Belejringen, og først 100 Aar senere ombyttede med Spadserestokken. Det var Forbudet imod at bære Vaaben, der især var Skyld i, at Studenterne af de andre Stænder betragtedes som Drenge... Nu fik Studenterne mod Konsistoriums Ønske Tilladelse til at bære Sværdet ogsaa efter Freden». Det var, mener Holberg, ikke ukjært for kongen under den vanskelige riksdagssesjon da eneveldet skulle gjennemtrumfes, å vite at han kunne regne med et stort og bevæbnet studenterkorps' takknemlige hengivenhet, om det skulle trenges. Og ganske særlig kunne han gjøre regning med nordmennene, som ikke hadde noen interesser til felles med den danske adel, og bare hadde forbedringer å håpe på fra et kongelig enevelde. Disse forhåpninger viste seg da også å holde stikk. I den følgende tid var det allikevel mange betenkelige følger av at studentene gikk med kårde, åpenlyst, og både professorer og pedeller hadde sin fulle hyre med å holde de fyrrige Minervasønner i ro. Vilhelm Andersen beskriver det slik:

«De første tydelige Udslag af Studenteraanden er de mange Slagsmaal med Hofkarle og Officerer: Stormen paa Regensen i 1719, som Holberg har gjort en Komedie af i «Jacob v. Thyboe», Slagsmaalet i det kongelige Theater og paa Kongens Nytorv 1772, som gav Ewald Emnet til «De brutale Klappere», Posthusfejden osv., indtil de mere idylliske Vægterfejder vi kjender fra Poul Møller og Hostrup. - Under en af disse Fejder fik Studenterne Tilbud om Hjælp fra deres gamle Allierede fra Volden, Baadsmændene. Dagen efter Slagsmaalet paa Kongens Nytorv indfandt nogle af Holmens Folk sig hos Regensprovsten med Tilbud at stille Mandskab til at «hjælpe de sorte med at pudse Stivstøvlerne». Hundred Aar før havde de været enige om at pudse Svenskerne. De Blaa (matrosene) og de Sorte (studentene) nævnes af Svenskerne som deres raskeste Modstandere.»

Fra universitetskvarteret begir vi oss her over til den annen eldste norske koloni i København, sjømennenes kvarter på Holmen og i Nyboder.

Fra langt tilbake er sikkert matrosene og båtsmennene den viktigste og største gruppe nordmenn i København. Dette vet vi, men ulykken er at vi ellers vet så lite om dem fra den eldre tid. De trer ikke frem fra historien som enkeltindivider og enkeltskjebner, simpelthen fordi ingen skrev om dem, og selv kunne de neppe skrive stort mer enn sitt navnetrekk. Urimelig nok har deres ferden og virken vært som skrift i sand eller snarere som kjølspor i vann - men deres betydning er ikke av den grunn mindre, og deres minne skal ikke gå i glemmeboken.

Holmen, dvs. Bremerholm, senere kalt Gammelholm, var en gammel holme i sundet mellem København og Amager, som på Christian III's tid ble landfast med byen, og hvor så kongens skipsverft ble anlagt. Allerede Frederik II hadde en stor flåte liggende der. Den store smie stod på den tomt hvor nå Holmens kirke ligger, og det store seilhus hvor nå Kongens Nytorv ligger. Det ble senere båtsmennenes sykehus. Bakenfor lå så den store reperbane, «Trunken». På Bremerholm anbraktes de forbrytere og forbryterinner fra begge riker som var dømt til straffarbeide. I Norge ble Bremerholm et begrep på linje med Akershus, og det var ingen liten norsk «koloni» som i årenes og århundrenes løp avtjente sin dom med straffarbeide på Bremerholm og på en del av Holmens anlegg, inntil Christian VI i 1741 av hensyn til flåtens og magasinenes sikkerhet nedla forbud mot at straff-fanger skulle arbeide på Holmen. Arbeidsstokken skulle fra nå av bare bestå av «fri Folk». Og den gamle, hvelvede bygning som til da hadde vært straffangenes arresthus, ble så tjæremagasin.

Om enn Holmen altså er langt eldre enn Christian IVs tid, står dog både Holmen i sin glanstid og enda mer Nyboder som denne store byggherres verk - og det er også i hans tid at det for alvor blir tale om et sterkt norsk innslag i Holmens faste stokk.

Det er ellers noe selvmotsigende i det faktum at nettopp Christian IV, som i den grad var interessert i sitt annet rike Norges fremvekst og anliggender, og som så ofte reiste heropp, ikke i noen nevneverdig grad hentet sine rådgivere og fremste embedsmenn blant nordmenn. I hans tid var det helt overveiende danske menn som ble satt til å styre, både i Danmark og Norge. Men i sjømilitær og landmilitær henseende baserte han sin politikk i høy grad på norske mannskaper, især lot han tilkalle norske matroser da han utbygget sine flåtebaser i København.

Siden hans tid er det gamle Bremer-holm totalt forandret, og kan ikke lenger fortelle noe om den gamle faste stokks liv og virke demte; det nåværende Holmen forteller en del om nordmenn i den dansk-norske marine fra slutten av det 17. og begynnelsen av det 18. århundre. Derimot er det bevart adskillig mer av det gamle Nyboder fra Christian IVs tid, selv om også Nyboder har fått temmelig hård medfart av tidens og utviklingens tann.

Kong Kristian den
   Fjerde har Nyboder rejst,
At Sømanden Hvile kan finde.
Paladser er sjunkne,
   dog Nybo'r har kneist.
De stande saa fast som hans Minde,

heter det i Ole Kaninstoks sang i Overskous kjente «Capricciosa». Men det er en sannhet med modifikasjoner. Også Nyboder er blitt adskillig redusert, hele kvartaler er revet. Og at Nyboder var noe utpreget «Hvile»-sted, må tilskrives den dikteriske fantasi; livet i Nyboder var nok snarere et hårdt arbeidsliv både for dem som tilhørte den faste arbeidsstokk på Holmen, og for dem som hørte til Holmens verftsarbeidere.

Men Christian IVs hensikt med å bygge det imponerende anlegg Nyboder var utvilsomt å skaffe sine mange matroser og verftsarbeidere et godt hjem og et trygt tilholdssted, og for sin tid var det et enestående lite bysamfunn i byen. Så lite var det forresten heller ikke. Da det nådde sin største utstrekning mot slutten av det 18. århundre, regner man med at Nyboder huset flere tusen mennesker, ingen liten by efter tidens forhold og et dominerende innslag i hovedstadens liv. Og mange av innbyggerne var norske eller norskættede. Hvor mange er det vanskelig å gjøre seg opp noen sikker mening om. To av Nyboders historieskrivere, Orla Alstrup og Charles Christensen, skriver i «Nyboderfolket» blomstrende, men uten detaljangivelser: «Holmens gamle, faste Stok, Stammen hvorfra Marv og Væsen trængte frem fra Slægtled til Slægtled, var Fiskere og Sømænd, paa Kongebud hvervede eller tvangsudskrevne fra danske Øer og Skaanes friske Strande, fra Jyllands fygende Klitter og i ganske særlig Grad fra Norges barske Skærgaarde.» Dette lyder jo for norske ører meget interessevekkende, og man venter spent på å høre noe nærmere om denne sterke norske kontingent - men det blir med blomstersproget. Man vil forgjeves søke efter nærmere opplysninger om nordmennene på Holmen og i Nyboder i den ganske store historiske faglitteratur. Men norske faghistorikere bør med tid og stunder fordype seg i emnet, som må være lokkende nok. For det er hevet over tvil at den norske rekruttering til verftet og til Nyboder-kolonien til tider må ha vært meget betydelig. I mellemtiden må vi nøye oss med mer generelle karakteristikker av Holmens faste stokk og av Nyboders innbyggere, hvori altså er innbefattet en hel del nordmenn:

«Det var primitive Folk, der saaledes hentedes ude fra Rigernes Kyster. Raa i dette Ords beste Betydning (!), altsaa ikke tarvelige, ringe Folk, men friske og stanke uden Kultursyge i Mar-ven (!)... Disse Søkarle mønstredes til Flaaden og gjorde den levende med deres medfødte Sømandskab ... En erklæret Fiende havde Søfolket i «Byen», indenfor de grønne Volde. København havde omkring 1630 ca. 25 000 Indbyggere, der trægt levede i deres lille Verden, hvori Sømændenes stridslystne og frygtløse Optræden ved enhver Leilighet! vakte Ængstelse hos Borgerne, der i deres Byalmue havde et mere frygtagtig Menneskemateriale ... Alt hvad der var af det Onde, betegnedes som «hos Baadsmændene i de Nye-Boder».

Nyboder var et samfunn for seg, med et eget slags stavnsbånd: hadde ens far hørt til matroskorpset, måtte sønnen bli matros, og tjene seg opp fra underbåtsmann til båtsmann og overbåtsmann, ja kanskje til skipper. Hadde faren vært båtbygger, ble man selv det samme. Til gjengjeld sørget staten for en like fra barndommen; når et nytt barn var født, fikk dets far tillegg i sitt brød. Seks år gammel begynte gutten i Nyboders skole, og det var også en egen Nyboderskole for pikene. Det kan være vanskelig å avgjøre hvor lenge sjøfolkene på Holmen og i Ny boder var nordmenn og når de gikk over til å bli danske; dessverre forsvinner de norske matroser og båtsmenn og verftsarbeidere for oss, vi kan ikke skimte de enkelte skikkelser og skjebner. Derfor blir det isteden enkelte sjøoffiserer med ry og helterang som i historiens billedbok må representere for oss den norske sjømannsstand i Kongens København. Det var riktignok sjelden at nordmenn gikk til topps i marinen, det var langt flere som tjenestegjorde som vanlige offiserer eller som matroser, men enkelte lysende navn skiller seg likevel ut.

Vi bør oppgi de forsøk som har vært gjort på å annektere sjøhelten Niels Juel som nordmann, selv om han var født i Norge - men hans tilfelle kan være nok en påminnelse for oss om hvor vanskelig og galt det kan være å sondre altfor strengt mellem danske og norske i det 17. århundre.

Men Cort Adeler, eller Curt Sivertsen, som var født i Brevik i 1622, bør vi holde på som nordmann. Han levde sine ungdomsår i venetiansk og hollandsk tjeneste, kom tilbake til Danmark i 1663, ble utnevnt til admiralitetsråd og admiral og siden opphøyet i adelsstanden. Han var ikke lite av en Peer Gynt-skikkelse, en europeisk eventyrer, han vant seg et ry som han ikke alltid hadde dekning for, og sørget samtidig for å skaffe seg store rikdommer og godser. I København kom han til å virke sammen med admiralene Henrik Bjelke, Niels Juel og Nikolai Helt. I den skånske krig skulle han lede flåten, men da den lå samlet i Køge bukt, ble han syk, og måtte overlate kommandoen til Niels Juel.

Ivar Huitfeldt nedstammet fra en dansk adelsslekt som også hadde forgreninger i Norge. Ivar Huitfeldts farfar hadde slått seg ned som eier av Throndstad i Hurum, og han ble norsk berghauptmann. Ivar Huitfeldt gikk som mange av sine samtidige i fremmed krigstjeneste, for som ung marineoffiser i fransk og hollandsk tjeneste og kom tilbake i 1690. Siden hadde han forskjellige høyere marinekommandoer, bl.a. var han en tid sjef for orlogsverftet i Christiansand. Ved utbruddet av den store nordiske krig fikk han kommandoen over et av flåtens prektigste linjeskip, «Dannebrog» på 82 kanoner, i Gyldenløves flåte, hvor pesten hadde herjet forferdelig. Sterkt redusert lå denne flåte til ankers i Kjøgebukt, da en svensk eskadre gikk til angrep. Det hersket stor forvirring i den dansk-norske flåte, men «Dannebrog», som var en av dens beste seilere, kom fort i kamp med det svenske admiralskip. Da utbrøt det brann ombord på «Dannebrog», antent av skipets egne kanoner. Ivar Huitfeldt lot ankeret falle og fortsatte skytingen så lenge det var mulig, istedenfor å falle av og komme i sikkerhet - det kunne ha brakt resten av flåten i fare for å bli antent. Klokken 4 sprang «Dannebrog» i luften, og alle omkom - unntagen to. Huitfeldts lik ble siden fisket opp og begravet ved Hurums kirke i hans fødeegn, mens kanoner, ankere og kuler fra vraket, senere ble brukt som materiale for et monument over sjøhelten ved Langelinie - reist 1888.

Samme år som Ivar Huitfeldt og hans menn så heroisk gikk i luften og i døden, meldte en ung sjøkadett seg til tjeneste i sjøkadettkompaniet. Det var Petter Wessel fra Trondhjem. Han hadde under kong Frederik III's besøk i byen i 1704 stukket hjemmefra og var blitt med i kongens følge sydover til Christiania og siden til København. «Med den store Freidighed, som han havde i Vuggegave, opsøgte han Faderens Ungdomsven, kgl. Hofpræst Peder Jespersen, der optog ham i hans Hus», skriver en av hans danske biografer, Th. Topsøe-Jensen. «Han var en typisk Nordmand, men tjente hele sitt Liv under Dannebrog i den dansk-norske Sømagt, til hvis mest straalende Skikkelser han hører.» Så diplomatisk og riktig kan man formulere det gamle og omstridte problem om Tordenskiold var norsk eller dansk. Vi lar det simpelthen ligge, igjen ut fra den fornemmelse at problemet neppe kan ha vært blant de mest påtrengende for Tordenskiold selv. Om hans liv i København vet vi ellers ikke altfor meget, bortsett fra at han stadig lå i strid med misunnere og baktalere, som så skjevt til ham på grunn av at kong Frederik HI protegerte ham og lot ham stige så raskt i gradene, like raskt som hans folkelige popularitet steg. Ellers var København bare en av hans mange havner, og som regel var han på farten mellem dem, ute på den gyngende sjø, som var hans rette hjemstavn og element.

Bittert er det at hans mange fiender synes å ha triumfert ved hans tidlige død efter duellen ved Hannover. Hans Uk ble transportert tilbake i all stillhet på et koffardiskip, ikke på et orlogsskip, og fordi han var falt i ulovlig duell, ble kisten senket i jorden uten jordpåkastelse og begravelseshøytideligheter under alteret i Holmens kirke. Først i 1819 skjedde den sene rettferdighet. Da lot Frederik VI liket flytte til Holmens Kirkes kapell, der så mange av de store sjøhelter er stedt til hvile, og hans jordiske levninger ble nedlagt i en marmorsarkofag med et portrettrelieff utført av N. Dajon.

Holmen hadde sin glanstid som sentrum for marinen og sjøfolkene i det 18. århundre, fra den store nordiske krig til 1790-årene. Alt på Christian Vs tid var flåten vokset til 77 krigsskip, og Bremerholm verft ble for lite, havnen likedan. Da ble Nyholm anlagt. Efter den store nordiske krig, særlig i kong Christian VI's regjeringstid, hadde Holmen sin glanstid og hørte til en av hovedstadens virkelige severdigheter, med over tusen mennesker i daglig virksomhet. Vi vet at mange av dem var norske. En del av deres barn fikk også sin skolegang ute på Holmen, fra 1743 var der en egen Drengeskole for sønner av tømmermenn og matroser. At det norske innslag i den dansk-norske marine og også i dansk sjøfart ellers var sterkt på denne tid, vidner enkelte norske sjømannsuttrykk om, som trengte inn i dansk sprogbruk, Leks. et uttrykk som å «baute». Et dansk leksikon oppfører «Bovt» med følgende kommentar: Bovt (norsk) er uden Nødvendighed optaget i Dansk, hvori det fra gammel Tid heder «Slag».

Holmens og dermed også Nyboders glanstid fikk en brå ende i Napoleons-tiden, først ved den ulykkelige brann på Holmen i 1795, da hovedmagasinet ble luenes rov, og nesten 1 000 hus i nærheten samtidig strøk med. Men verre var naturligvis det slag som rammet Holmen og den dansk-norske krigsflåte ved engelskmennenes angrep i 1807. Efter kapitulasjonen ble som vi vet flåten bortført, Bremerholm, Nyholm og Kastellet besatt og plyndret, og alt som ikke kunne bortføres, som uferdige skip på beddingene, ble brent og ødelagt.

Dermed var det i virkeligheten slutt på Holmens storhetstid, og i særlig grad slutt for den norske koloni der. Få år efter kom Kielerfreden og oppløsningen av unionen. Men både i 1801 og 1807 kjempet norske matroser aktivt med ved siden av de danske mot de angripende engelskmenn.

Det er synd at vi ikke kan påvise noen kontakt mellem de norske sjøfolks mest glansfulle navn Tordenskjold og den mest berømte blant de samtidige norske akademikere i hovedstaden, Ludvig Holberg. Holberg skriver flere ganger om sin landsmann, men det er ingenting som tyder på at de har vært personlig kjente.

Om vi skal gjøre en liten digresjon, er det samme tilfellet når det gjelder en tredje berømt nordmann i København omkring 1700, en mann som hadde vunnet sitt ry og sin rang innenfor et tredje, helt forskjellig område: kunsthåndverket. Det var Magnus Berg. Han var fra Hedemarken, og hadde som ung lovende håndverkersvenn vakt stattholderens oppmerksomhet i Christiania. Han fikk hjelp til å komme seg ut, først til København og senere med kongelig proteksjon til Italia og Frankrike. Magnus Berg ble en av sin tids ledende skulptører i Norden og innenfor sitt spesiale, elfenbenminiatyrer, en europeisk berømthet. Men han var en ytterst ensom mann, mistenksom og sky, slik vi får inntrykk av i hans selvbiografi, en grublende ånd. Vi kan neppe tro at han har hatt synderlig omgang med sine landsmenn i hovedstaden, endog ikke med den lærde professor Holberg, enda de to vitterlig bodde i samme kvarter. I siste halvdel av det 17. århundre kom det også andre betydelige kunsthåndverkere fra Norge til København, blant dem Peder Andersen Nordmand og de to brødre von Haven. Av dem var det særlig arkitekten og maleren Lambert von Haven som kom til å spille en viktig rolle i hovedstaden, især for de kongelige slottsbygg og andre monumentale byggverker. Brødrene von Havens far var egentlig innvandret hollender. Han hadde slått seg ned i Bergen, hvor sønnene vokste opp og fikk sin opplæring. Senere kom også faren til København. Lambert von Haven forestod bl.a. Vor Frelsers kirke i Christianshavn og var kongens fullmektig ved innkjøp av fremmed kunst. Flere ganger reiste han til Italia med kongelige oppdrag, og på sin tredje romerferd hadde han som reisefelle Peder Andersen Nordmand. Deres skisser og kopitegninger fra studiene i Italia hører til de eldste og betydningsfulleste Italia-inntrykk i dansknorsk kunst. Den kongelige revisor gjorde en del opphevelser over de to nordmenns pengeforbruk på reisen - da kom Christian V med sin «i Sandhed kongelige» påtegning: «Jeg vil icke reine det saa nøie med Lambert. I kan ickun gjøre ham klar, for naar han faar det som hand vil, saa græder han icke.»

Men deroppe i Festsalen Tordenskjold slaar
paa sit Glas, og han ser langs ad Bordet:
«Jeg er Herre og Vært i min Gaard! -»
Og Kanonerne tar ham paa Ordet;
og han haver i Haanden Pokalen, -
der er dybt til dens Band,
der er Fest om hans Mund,
han er prægtig at se, Admiralen, -
og han drikker af Hjertens Grund.

Senere, i det 17. århundre, finner vi nok ellers en og annen ung norsk kunsthåndverker som finner veien til København og bosetter seg der, men for øvrig er det først efter århundreskiftet og delvis efter adskillelsen i 1814 at våre første norske bildende kunstnere søker til København for å gå i lære på akademiet. Fremfor alt var det en viktig begivenhet at grunnleggeren av vår nyere malerkunst, J. C. Dahl fra Bergen, i unge dager kom til Kongens By - som for ham ble en mellemstasjon på veien ut i den vide verden, den vei som for ham endte i Dresden.

Avgjørende for Københavns stilling i norsk kulturliv i enevoldstiden var det jo at den eneveldige konge grunnla og utbygget i København alle de institusjoner som skulle gi faglig utdannelse og virkeplass for unge talenter i begge riker.

Det 17. århundre hadde vært en stor tid for Københavns universitetet, og de norske studenter har sikkert tatt sterke inntrykk derfra, men som vi forstod av deres andragende til kongen i 1660, savnet de norske lærekrefter ved lærdoms-setet. Nordmennene gjorde seg ikke særlig gjeldende som universitetslærere i dette århundre. «Blant Kjøbenhavner-universitetets lærere var der i hele århundret bare to norskfødte menn», skriver Francis Bull «og ingen av dem hører til de store navn. Bergenseren Kort Aslagssøn nød visstnok som før nevnt ikke liten anseelse i sin egen levetid, men efter hans død 1624 sank hans gjerning og verker snart i glemsel, og de store forventninger som en tid senere knyttet seg til Mourits Pedersen Køning, gikk aldri i oppfyllelse.» Århundret fødte imidlertid andre lærde norske menn, som efter sin studietid i København virket hjemme i Norge. Den lærdeste latiner blant dem var Anders Iverssøn Borch, som levde i annen halvdel av det 17. århundre. Han kom fra Romsdalen og bodde i studietiden hos den berømte danske professor Oluf Borch, som også var hans lærer, og av ham fikk han endog sitt efternavn «foræret til Amindelse».

Københavns universitet hadde opprinnelig og især efter reformasjonen vært i overveiende og ensidig grad et presteseminar, en utdannelsesanstalt for teologer, men fra 1620-årene av ble dets område stadig utvidet, slik at alle embedsmenn kunne få sin utdannelse der. Også som videnskapelig institusjon tok universitetet nå sikte på å kunne måle seg med de store europeiske universiteter. Dette medvirket til at flere og flere nordmenn la sin studietid til København, og det ble færre som drog til kontinentets universiteter. Vi kan følge denne utviklingen på Valkendorfs kollegium, som huser et stigende antall nordmenn i siste del av det 17. og i det 18. århundre.

Samtidig får vi, ved å se nærmere på noen av disse alumners livsløp, et innblikk i hvor vanskelig det er å skjelne skarpt mellem norske og danske akademikere i de tider. Ta den danskfødte Arnoldus de Fine - som i parentes bemerket ble straffet fordi han gjorde noe som var høyst alminnelig: å bli borte fra kollegiet og universitetet en lang tid efter at han hadde fått sitt halvårlige stipendium. Tross dette fikk han en bra eksamen og ble så rektor i Bergen 1647. Siden fikk han løfte fra regjeringen om å få det første ledige bispekall i Norge såfremt han i mellemtiden skrev en Norges Krønike. Han arbeidet da i mange år utrettelig på en Norgeshistorie, men som den samvittighetsfulle mann han var, fikk han den aldri ferdig - derimot fikk han, allikevel, et bispekall: i 1672 ble han biskop i Trondhjem. Peder Griffenfeld - som selv skulle havne så forsmedelig i Trondhjem - skrev de treffende ord at «Fine scripsit librum sine fine» dvs. Fine skrev en bok uten finale. Vårt spørsmål her blir: Var vår venn Fine dansk eller norsk? Med omvendt fortegn stiller vi jo det samme spørsmål angående Holberg. Det eneste sikre svar er at for dem selv har det neppe vært noe alvorlig spørsmål.

Alumnene på kollegiet drev sine studier og fordrev sin tid i høy grad - i samme høye grad som Holbergs Erasmus Montanus - med å holde lærde disputaser om høyst merkverdige og høyst likegyldige temaer. En av de flittigste og mest produktive på området var en nordmann, Hans Been, som for alt hva vi vet godt kan ha vært det direkte forbilde for Holbergs satire. Denne utrettelige disputator var født i Christiansand 1646 og efter endt studentereksamen i 1667 lå han en årrekke ved universitetet, ble en av de evige studenter, som aldri ble trett av å studere og ta nye akademiske grader. Først bodde han en rekke år på Regensen, siden på Valkendorfs kollegium. Dette var naturligvis direkte imot meningen og fundatsen for kollegiene, og ved en opprydning i 1708 - altså i Holbergs tid - fikk han påbud om å flytte fra Valkendorf, som jo unektelig var grunnlagt for å gi husly for unge studenter. Dette overvant den evige student ikke - han var på det tidspunkt 62 år. Han fikk slag og døde på kollegiet samme år, før han fikk summet seg til å flytte derfra. Hvilken grandios Erasmus Montanus han har vært, kan vi best bedømme ut fra listen med de temaer vi ser at han har disputert over, de var hentet såvel fra filosofien som fra logikken og fysikken. I 1695 holdt han f.eks. en disputas over de stoiske filosofers begrep «Apatheia», et annet år om det å trekke slutninger i første figur ut fra rent negative premisser og om umuligheten av atomenes eksistens. Han kunne jo for den saks skyld like gjerne ha disputert over problemet: Kan en sten flyve?

At studenterviddet, også før Holberg eller samtidig med ham, har hatt et åpent øye for det glade vanvidd i å vie sitt liv til slikt, finner vi dokumentert i noen yngre studenters muntre gravskrift over den samme Hans Been - der de tar sitt utgangspunkt i et studentikost ordspill over en bibelsk tekst: Josva 24, vers 32: «Og de begrove Hans Been udi Sichem, efter at de havde ført hannem fra Egypten»:

Her ligger Hans Been,
saa død som en Sten
og piller ej længer
philosophiske Been;
Gudindernes Ten
forvoldte den Men.
Han hastede langsom
og var dog ej sen;
hvor finder man een
som levde saa ren
fra Cypridis
   (kjærlighetsgudinnens)
Lue og A braham Lehn!
   (kjent og beryktet vertshusholder)
Derfore skal tegnes
paa Træ og paa Gren
til Evigheds Minde
med Pen og med Pren:
Her Ugger den gamle
Magister Hans Been.
......

Psal. 34, v. 21: «.Herren bevare Hans Been.»

Ak! Jammer og Nød,
Hans Been er nu død,
som lagde sin Hjerne
saa trolig i Blød.
Paa Kloster (dvs. kollegiet)
han nød sit daglige Brød
og dertil hver Aftens
velsmagende Grød.
Philosophus fød,
Theologus død ...
Hos Abraham Lehn
kun lidet han nød,
men lædskes nu stedse
i Abrahams Skød.

Om Hans Been selv var en forløper for Holbergs Erasmus Montanus, må forfatteren av ovenstående ha vært en forløper for selveste Wessel.

Av andre norske københavnske akademikere fra det 17. århundre som det er grunn til å merke seg, er medisineren og juristen Peder Alfssøn, som senere først ble medicus i Christiania - med plikt til å «læse philosophiam for Ungdommen i Skolen» - senere lagmann i Trondhjem. I sin Christianiatid var han en av de tre professorer ved latinskolen der. At en norsk lærd skole kunne få lærere av så høy rang, hang sammen med den utvikling vi nevnte ved København-universitetet, overgangen fra et regelrett presteseminar til et virkelig universitet. Dette forutsatte og forlangte bedre formdannelse ved de lærde skoler som dimitterte sine elever til dette universitet - og regjeringen bestemte derfor at det skulle opprettes 5 stiftsskoler eller gymnasier, fire i Danmark - ett i Norge. Opprinnelig var det meningen å legge det norske til Trondhjem, men Christian IV foretrakk sitt kjære Christiania. Her skulle det nå være et universitet en miniature, hvor tre professorer skulle motta viderekomne elever og utdanne dem i teologi, filosofi, fysikk, matematikk osv.

Christiania-gymnasiet av 1637 var virkelig et tilløp til et norsk universitet, men tilløpet døde stillferdig hen bare en menneskealder senere.

Den samme Peder Alfssøns og hans barns lir og skjebne forteller for Øvrig i all sin knapphet meget om det å være dansk eller norsk i de tider. Selv var han altså født i Norge, utdannet i København, virket i Christiania og Trondhjem, sist som lagmann der under Jens Bjelke. En av hans sønner ble rektor i Trondhjem, en annen prest i Ringsaker, sønnesønnen - rektorens sønn - Claus Andersen, ble prest på Fyn og utfoldet der en hel serie av talenter og interesser, oppfant blant annet en ny kanontype. Når vi nevnte at Peder Alfssøn i Trondhjem kom i Jens Bjelkes tjeneste, er det riktig å komme noe nærmere inn på slekten Bjelkes rolle i denne forbindelse - denne stormannsslektens medlemmer er også beviser på hvor komplisert det dansk-norske spørsmål på denne tid er. Det eneste treffende er saktens å si at slekten Bjelke i utpreget grad var norsk-dansk, men dessuten er det viktig å understreke at flere av dens mektige medlemmer gjorde særlig meget for å hjelpe frem unge nordmenn i København.

Den første Jens Bjelke hadde giftet seg med fru Ingers datter Lucie og ble senere herre til Østråt. Hans sønnesønn var Jens Aagessøn Bjelke, som levde 1580-1659, og som efter studier i utlandet ble ansatt i det danske kanselli. Så kom han i 1609 tilbake til Norge, ble ved arv, giftermål og kjøp landets største jordeier og rikeste mann. Han hadde store militære kommandoposter, og var fra 1614 til sin død i 1659 rikets kansler.

Hans tre sønner Ove, Henrik og Jørgen Bjelke, kom alle til å spille viktige roller i Danmark og Norge.

Ove Bjelke studerte først i Sorø, så i utlandet, var en tid i kanselliet i København, fikk i 1648 Bergenhus len, ble siden befalingsmann i Trondhjems len og arvet kanslerverdigheten efter sin far. Han var særlig interessert i kunst og videnskap og hjalp frem flere av sine norske landsmenn på disse områder.

Henrik Bjelke slo inn på den militære løpebane, tjenestegjorde i utlandet og kom så hjem i 1644, kom til Norge som oberst og deltok i Hannibal Sehesteds felttog mot Sverige. I 1648 kom han efter nytt utenlandsopphold tilbake til Danmark, ble så lensmann på Island, derefter marineoffiser, riksviceadmiral, medlem av admiralitetet og i 1660 riksråd - han skal ha vært en av de ivrigste og mektigste som støttet kongen ved innførelsen av eneveldet i det året. Han beholdt sin høye stilling til sin død, stod høyt i hoffets gunst, men var samtidig så uredd og uavhengig at han dyrket et nært vennskap med den landflyktige Corfitz Ulfeldt og hans ulykkelige hustru Leonora Christina. Henrik Bjelke var kanskje den blant tidens stormenn som mest og oftest tok seg av unge nordmenn i København.

Den tredje bror var Jørgen Bjelke, som efter mange år i fremmed krigstjeneste kom hjem og gikk i sin konges tjeneste, som diplomat og som lensherre i Norge. På sine eldre dager, særlig under Griffenfeld betjente han flere av rikets høyeste embeder - men var like fullt lite velsett ved hoffet, simpelthen fordi han hadde lånt kongen for mange penger. Hans frue ble forvist fra hovedstaden, og selv ble han fratatt flere av sine embeder, bl.a. stillingen som overkommandant i København. Som sin bror Henrik var han ofte en interessert hjelper av unge nordmenn i København,

Bjelke'ne kunne i kraft av sin politiske og økonomiske makt bety en virkelig støtte når de protegerte unge nordmenn, både når det gjaldt å komme inn i embedsverket og når det gjaldt lærde studier eller annen utdannelse. Innenfor de siste områder hadde nordmennene i København også en god støtte hos fremstående norske geistlige i hovedstaden, som gikk i den danske Peder Palladius' fotspor. Vi har alt hørt om Peter Wessel som fortrøstningsfullt oppsøkte sin fars venn Peter Jespersen da han kom til København første gang uten annet utstyr enn sin ungdom. Den samme Peter Jespersen var en fetter og nær venn av Petter Dass. Vår berømmelige hr. Petter selv hadde også studert i København, men hadde hatt en vanskelig og trang tid der. Han var blitt immatrikulert i 1666, men «de få studieår han tilbrakte i Kjøbenhavn», skriver Francis Bull, «var hårde å komme igjennem; der nede fantes det ingen slektninger som tok sig av ham, pengeløs og ensom satt han på sin fattige hybel, måtte låne sig frem fra måned til måned, og var aldri i stand til å kjøpe noen av de bøker som han lengtet efter å kaste sig over:

«Altid var tomt i Lommen,
   Sorrig var i min Hu,
En Skilling var kjærkommen,
   Ja, som en Daler nu.»

Denne erfaring fra studietiden har den gode Petter Dass hatt felles med mange, kanskje også med sin venn Peter Jespersen, som altså kom til å leve en stor del av sitt voksne liv i København og i den tid kunne være til hjelp for unge nordmenn. Han var likesom sin venn Petter Dass nordlending, fra Helgeland. Enda han var en sprenglærd teolog som elsket å krydre sine prekener med uendelige sitater, vant han stort ry som predikant i hovedstaden. Fra 1688 Ul sin død i 1714 var han kongelig konfesjonarius. En del av hans store offisielle begravelsesprekener er trykt, blant dem talen over sjøhelten Niels Juel, som er på hele 411 sider, med over 2 000 bibelsitater - vi synes vi ser den høytidelige forsamling sitte og lytte i timevis. Men vi må huske at barokktiden hadde en glupsk appetitt, både på mat, seremonier og svulmende prekener, ikke minst likprekener. Og Peter Jespersen fant rammende uttrykk som kunne karakterisere sjøhelten. «Hand havde et bevæbnet Sind med Arbeyde og Orlag, stod heller paa sin Vagt i Storm og Uveyr end hvilede paa de bløde Bolster, hørte heller Bulderet af de store Kanoner end af fulde Pokaler... » Her er det nok den sløvante helgelending som taler. Synd at han ikke kom til å holde minnetalen over Tordenskjold - men den ble jo riktignok holdt først et århundre senere, av grunner vi kjenner.

En annen nordmann som omtrent samtidig var en kjent geistlig i København, var trønderen Johan Brunsmand, som først var rektor for Herlufsholm, siden prest ved Vartov. Han var langt mer tilbaketrukket, bade på grunn av sykdom og religiøse grublerier. Mest kjent er han for det skrift hvor han uttrykker og helt ut deler tidens overtro og djevlefrykt, «Et forfærdeligt Huuskaart i Kjøge». Brunsmand var skråsikker på at det var djevelen selv og hans tjenende ånder som hadde vært på ferde i det fredelige Køge, og skrev nidkjært om det for å advare de ugudelige, men samtidig var han omhyggelig, ja direkte videnskapelig i sin innsamling av opplysninger og forklaringer, slik at hans bok blir et merkelig tidsdokument. Med hans generasjon kommer djevlefrykten og hekseforfølgelsen inn i sin sluttfase, iallfall blant samfunnets opplyste og lærde. I neste generasjon, med Ludvig Holberg og opplysningstiden, kommer rasjonalistene med voldsomme og satiriske angrep på overtro og fordommer.

Enda en kjent norsk prest i København må vi nevne, sunnmøringen Iver Brinch, som hadde hatt den rystende opplevelse i sin studietid at hans forlovede omkom ved den store teaterbrannen på Amalienborg i 1689. Selv slapp han bare så vidt fra det med livet. Fra 1702 var han sogneprest i hovedstaden.

Også senere i det 18. århundre, iallfall inntil 1770, har vi så mange eksempler på at nordmenn ble utnevnt til høye geistlige og verdslige embeder i Danmark at vi tør hevde at nordmenn og dansker i dette tidsrom ble behandlet noenlunde likt, de møttes snarest i en felles uvilje mot de mange tyskere som ble foretrukket av hoffet. Og flere av Danmarks ledende menn var bevisste forkjempere for norske interesser og for nordmenns interesser. Francis Bull nevner som eksempler Tyge Rothe og P. F. Suhm. Omvendt var det i det 18. århundre fremstående nordmenn i København, rikmenn uten livsarvinger, som testamenterte sin eiendom til beste for begge rikers innbyggere. Det gjorde både Holberg og Classen. Med Holbergs ord: til beste for «sine Landsmænd, det er Danske og Norske». «En overfladisk betrakter kunde således få inntrykk av,» skriver Francis Bull, «at nordmennene på Ludvig Holbergs tid holdt på å gå over til å godta hels tåten som sitt rette fedreland, men ved nøyere eftersyn oppdager man snart at naturen ofte gikk over opptuktelsen. Allerhyppigst forekom dette selvfølgelig blandt de norske studenter i Kjøbenhavn; ethvert nytt kull av nordmenn opplevde der den samme følelse av å være hensatt i et fremmed miljø og i deres daglige liv forefalt alskens små og store begivenheter som atter og atter minnet dem om at deres egen nasjonalkarakter var noe helt annet enn den danske. Der var utvilsomt enkelte nordmenn som blev i noen grad fordansket under oppholdet i Kjøbehavn, men oftere synes studietiden å ha skjerpet nordmennenes følelse av sin nasjonale egenart, og deres steile selvhevdelse gav sig mangen gang voldsomme utslag, både i ord og handling. Feidene på universitetstrappen mellem danske og norske studenter var i slutningen av århundret en helt regulær og årviss foreteelse; men også i Ludvig Holbergs ungdom hendte det av og til at motsetningene mellem det norske skryt og det danske grin førte til heftige slagsmål på universitetets grunn. Det er naturligvis ikke verdt å ta disse ungdommelige stridigheter høytidelig; men de viser dog at typiske representanter for de to folk hadde lett for å irritere, men vanskelig for å forstå hverandre. Historien, den omgivende natur og selve livsvilkårene hadde gjort nordmenn og dansker altfor ulike til at de kunne smelte sammen i en varig helstat.»

La oss høre to røster - en norsk og en dansk - fra tiden selv, som illustrerer og bekrefter dette. Trønderen P. L. Hersleb, som først hadde studert i København og siden vært sogneprest på Sjælland i 24 år, skrev i sin selvbiografi etter at han var kommet tilbake til Trondhjem: «Jeg nægter ikke, at jeg som en Nordmand har haft store Umage ved at finde mig udi dette Lands (i. e.: Danmarks) Indbyggeres Sindelag og Omgjængelse, da de ganske ikke plages af Ærlighed, som de Danske selv tillaegger de Norske som et Proprium Nationis, og falder det ofte en ærlig Nordmand forunderligt, at han for sin Ærlighed bliver beleet af Sjællandsfarer, ja med al sin Ærlighed og Godhed bliver agtet for en Tosse.»

Med andre ord: nordmannen roser seg selv og sine landsmenn for ærlighet og godhet. Og hans danske samtidige tar naturligvis dette som nok et bevis for sin oppfatning: at nordmannen er en skrythals. Hør hva den lærde historiker Hans Gram, Holbergs samtidige kollega, skriver om våre landsmenn, ut fra de inntrykk han har fått av de norske studenter i København: En av deres hovedfeil er, sier han, den «indgroede Vanité og altfor gode Opinion om sig selv og deres Nation. Et Vitium, som jeg, i al min Tid, har observeret hos deres Ungdom, som her nedkommer (faa undtagne), hvoriblandt naar der end Ondet gode Hoveder, som der kun de blive excellente Godt af, saa kommer det dog næppe til Maturitet, eller til den Nytte, som det burde. Thi deres Vanité (forfengelighet) kan ikke beståa med den Patience, der udkræves, til at blive grundig og tilgavns lærd... Det lange Arbeide gjennem alle Classes i et retskaffent Studio, er ikke af deres Gout. De derimod effleurere kun Alting, hoppe og springe i Videnskaberne, lære en heel Hob Sprog, og faares, reise udenlands med slette Fundamenter, disputere og præke, og lade sig saaledes admirere af deres Kammerater, mesurerende sig altid med deres egne Landsmænd, som i deres Tanker, have bragt det til det Højeste. Saaledes er deres Genie, og man kan ikke faa dem til, at see paa retskafne modelles af veritables Savants, eller til at følge peregrina exempla i deres Studeringer; men det synes ligesom at Naturen havde borneret dem til noget Mindre, og augustius quid, til at brillere iblandt Bønder i deres eget Land.»

Denne grusomme salve rammer ikke uten en viss treffsikkerhet oss alle norske København-farere, den rammer endog Ludvig Holberg - som dog selv kjente sin nasjonalkarakter så godt at han kunne legge selvironi inn i «Erasmus Montanus», den rammer Ibsen - som dog kjente sin Peer Gynt - og den rammer Bjørnson, som ikke riktig hadde samme grad av selvironi. Men selvfølgelig, Hans Grams skuddsmål rammer også hans landsmenn selv i form av en boomerang, den kan være uttrykk for den begrensning i dansk kultur som f.eks. kom til uttrykk senere i J. L. Heibergs avvisende holdning overfor de unge genier Ibsen og Bjørnson.

En langt senere professorkollega av Hans Gram, den mangfoldige Vilhelm Andersen, satte engang i 1890-årene fingeren på dette punkt: «Hvad det danske Temperament fra et norsk Synspunkt mangler, er for en rum Tid siden sagt af en Nordmand saa fyndigt og træffende, at jeg gjør mig en bitter Glæde af at citere hans Ord. Eigi er hugr i Donum (det fins ikke hug i danskene), sagde Olav Tryggvason ved Svolder, da han fik Øje paa de danske Skibe. Der er ingen «Hu» i de Danske - er det ikke, kort fattet, hvad Nordmændene altid har ment om os? Hvad Holberg mente, den Dag han kom sejlende herned fra Bergen, og senere har udtrykt paa det Sted i «Danmarks og Norges Beskrivelse», hvor han giver den danske Nation den tørre Berømmelse at den «sjelden falder udi Extremiteter», men bliver ganske hed i Hovedet ved Omtalen af sine norske Landsmænds «Courage»; fremdeles hvad de unge Nord-mænd i København paa det norske Selskabs Tid almindeligvis mente om de danske Brødre. Wessel f.eks., naar han med stærke Forbehold priser «den vakre Danske», for at han viser Beskedenhed, og endelig hvad man endnu, især nu, mener om os i Norge: at vi er vakre og kvikke Folk, men uden Fremfærd, uden Hu. Eigi er hugr i Donum...»

Generelt kan vi nok i dag til alle disse generaliseringer si at det finnes neppe to nærbeslektede folkeslag som har og har hatt så kategoriske og så gjentatte oppfatninger av hverandre som nordmenn og dansker, og vel må det bety at det er adskillig sant i disse karakteristikker når det gjelder forskjell i lynne, i folkekultur og adferdsmønster - men like fullt må det være opplagt at det er farlig og misvisende å generalisere slik. Det skulle jo bety at folk som de danske brushoder og ekstremister Ewald, Kierkegaard, Grundtvig, P. L. Møller, Drachmann strengt tatt var av norsk natur, mens Holberg, Wessel, Welhaven og Wildenvey snarest var danske. Hvilket viser at vi skal ta de vanlige generaliseringer som en pekepinn, men med en klype salt.

Og eksemplet Ludvig Holberg viser at en person i den dansk-norske fellesstat godt kunne samle og representere flere av de gode egenskaper som dels er blitt tillagt danske, dels norske.

Ludvig Holbergs første to besøk i København var korte visitter, den første sommeren 1702 for å ta studentereksamen, den annen våren 1704 for å ta philosophicum og theologicum. Med hans evner og hans dårlige råd behøvdes det ikke lengere tid til det. Først efter sitt Englandsopphold slo han seg ned i København 1708, og avbrutt av nye reiser ble København senere hans bosted og hjemstavn. Innimellem reisene foreleste han her «om udenlandske Rariteter», bl. a. virket han som huslærer i admiral Gjeddes gård i Store Kannikestræde og var hovmester for admiralens sønner, som «vare lærvillige nok, men sloges idelig» - vi aner at den unge og spede bergenser har hatt vanskeligheter med disiplinen. Men sommeren 1709 fikk han så tilhold og stipendium i nabobygningen, på Borchs kollegium, og der ble han boende i nesten fem år. Et par år senere konkurrerte han med Hans Gram om et professorat. Gram vant, men likevel bevarte de to igjennem størsteparten av livet et godt vennskap. Som stipendiat dro Holberg på nytt på reiser, i 1716 var han hjemme igjen og gikk utålmodig og ventet på en professorstilling. Omsider døde en av universitetets professorer, og Holberg ble utnevnt til hans etterfølger. Ulykkeligvis hadde den døde vært lærer i det fag Holberg visste minst om og som lå ham fjernest: metafysikkl Men det spilte mindre rolle - han holdt iallfall en tiltredelsesforelesning, som riktignok efter hva han selv sier var en liktale over hele faget. Tre år senere ble han professor i latinsk veltalenhet, også det et noe kunstig fag for en mann som hadde satt seg som livsmål å hevde morsmålets rett, men allikevel en forbedring. Og det var nettopp i årene 1719 til 1725 at Holberg hadde sin store «poetiske Raptus», da innfallene ynglet både på vers og i dramatisk form. Han hadde også selv en og annen dramatisk opplevelse. Blant annet hadde han den opplevelse som er vanlig - ja, obligatorisk for nordmenn i Danmark - å bli tatt for svensk. Holberg var alltid en pasjonert fotvandrer, på sine reiser hadde han ofte kommet seg frem til fots, og hjemme i Danmark gav han seg ofte ut på lange vandringer gjennem Sjælland. Til overflod var han efter sin siste reise sykelig, søvnløs og nervøs og lite arbeidsdyktig - økonomiske bekymringer og spenningen før professorutnevnelsen gjorde sikkert sitt. Iallfall lot han i denne tid gjerne bøkene ligge og vandret av sted. Her lærte han det sjællandske bondesamfunn å kjenne - «Jeppe paa Bjerget»! - her lærte han borgerne i de små byer og landsbyer å kjenne, og han iakttok med særlig skarphet fordi han var utlending, nordmann fra Bergen. Men han ble også selv iakttatt. Det var jo krigstid, den store nordiske krig, og folk var på vakt overfor mistenkelige personer. En mann som vandret omkring bare for å se og høre, en iakttager uten påviselig formål, og som attpå til ikke talte dansk - det måtte være en svensk spion! Vedkommende myndighet ble varslet, Ludvig Holberg ble arrestert - men riktignok snart sluppet ut igjen. Hvem i verden er så høflige og beklagende som dansker som har tatt en nordmann for å være svensk?

Ludvig Holberg følte seg ennå bevisst som nordmann i denne tiden, han undertegnet seg bl.a. i et debattinnlegg som Olaus Petri Norvagus - med andre ord som Ola Nordmann. Men så ble hans neste pseudonym Hans Mickelsen, «Borger og Indvaaner i Callundborg». For forfatteren av «Peder Paars» og komediene har neppe problemet dansk eller norsk vært av noen betydning. Riktignok avbryter Holberg et sted i «Peder Paars» og sier til leseren: «Jeg fød i Norge er, er Paarses Landsmand ei», men det er en digresjon. I innledningskapitlet til «Danmarks og Norges Beskrivelse», det kapitel som heter «Om den Danske Nations Art og Egenskab», og som er fra samme tid, kommer han oftere inn på «mine egne Landsmænd, de Norske» og forsvarer dem varmt: «At de Norske ere saa meget paastaaende paa deres Meeninger, trær jeg hos de fleeste at være en Ærlighed, hvilken Dyd er bemeldte Nations rette Character og Kiendemerke, som alle Fremmede, der omgaaes med dem, tilstaae.» Men Holberg kjenner sitt eget hissige temperament og sin og sine landsmenns hang til «at falle udi Extremiteter», derfor beundrer han så mange danske egenskaper og bestreber seg selv på å lære av dem å holde seg til «det store Medium» og følge «den Dyd og Middelvej, som den Danske Nation udi mange Ting gaaer, saa at den sjelden falder udi Extremiteter ... Hvorudover blandt alle de Folk jeg kjender, incommoderer (dvs. plager, generer) mig de Danskes Omgiengelse mindst». Det er gyldne ord, som hver norsk Danmarksvenn kan underskrive.

Holbergs komedier og øvrige senere forfatterskap er for velkjent og ville føre oss for vidt - det berører bare vårt emne forsåvidt han der en og annen sjelden gang gir glimt av seg selv som nordmann i København, eller av nordmenn i København. Vi har ment å kunne finne slike drag skjult i hans skildring av Rasmus Berg alias Erasmus Montanus, men de er ellers ikke noe sentralt i hans komedier. Heller ikke kan vi påvise noen norske medarbeidere i hans praktiske teatervirksomhet for Grønnegadeteatret, men det er naturligvis mulig at han har trukket de norske studenter dit. Det var ellers strikt imot universitetsprofessorenes ønske - de så med svært skjeve øyne på at deres kollega gav seg av med denslags uverdige spillopper, og at studentene var så levende med i foretagendet. Vi vet at en hel del av teatrets skuespillere i den første tid var unge studenter. En av dem hadde vært særlig ivrig, og særlig talentfull, især i biroller som Arv eller Jacob Skomager. Han het Jens Høberg og bodde på Valkendorfs kollegium. Han ble strengt irettesatt av rector magnificus, som foreholdt ham «hvorledes det i ingen Maade kunde forsvares eller tillades hannem at være en Comediant og dagligen at lade sig se paa et Theatro» - og det samme mente nok den verdige rector om sin professor med den poetiske raptus. Men denne raptus ebbet ut, samtidig kom teatret snart i de vanskeligheter som alle teatre får før eller senere, og til overmål døde den livsglade og teaterglade Frederik IV og ble efterfulgt av pietisten Christian V, som avskydde teater og alt til faget hørende, og sørget for at denslags ikke trivdes under hans regime. Samtidig ble Holberg professor i historie, et fag han virkelig dyrket og elsket. Holberg skriver i de kommende år sine historiske og «moralske» skrifter, utgir sine komedier i bokform, tjener mange penger, setter dem i faste eiendommer - først i København, senere på landet, blir godseier og endog baron, og forblir stadig peppersvenn, selv om han innrømmer at han trives bra i fruentimmerselskap. Noen selskapsbror var han ellers ikke, hverken overfor landsmenn eller danske. Hans Gram skriver at «Mand siger her ved Universitetet, at blant Holbergs hans Colleges er jeg for Tiden dend, som haver den største Platz i hans Hjerte; Jeg tør ikke sige Ney, men det er vist. Gud bedre det, ikkuns en ganske liden Platz». Men Holberg dyrket én hobby lidenskapelig, musikken, og var ivrig med i en musikalsk Societet. Og han kunne i musikken slippe seg løs og dyrke musikalske barndomsminner fra Bergenskanten. Hans Gram forteller at Holberg gav seg til å spille «das untererdische Klippenkonzert in Norwegen» - det må ha vært et «griegsk» trolltog over hundre år før Grieg, kanskje en vestlandsslått som han husket. Gram sier at Holberg var jo «Landsmand med disse underjordiske Musici», altså med tussefolket. Og han forble bergenser, preget av den by hvorom J.N. Brun sier at der «kjøber, der sælger, der handler hver Mand». Holberg forla og solgte gjerne sine bøker selv. Endog da han lå hjemme syk og gammel, hadde han opplag av sine bøker liggende nær sengen så han kunne selge til besøkende kunder.

Ensom hadde han vært i storparten av sitt liv, også i forholdet til landsmenn, og ensom døde han - og dog ble han samlingsmerket for de kommende generasjoner av nordmenn i København. Leter vi flittig, kan vi nok finne en og annen kontakt han i sin levetid har hatt med norske - f.eks. når vi leser i et brev fra Holberg i 1724: «Det er en stor ulycke for Republica literaria at Munch er død, thi han drack bøger i sig som jorden dricker vand ... » Denne hans venn bokdrikker Munch må ha vært assessor Johan Henrik Munch fra Trondhjem, som døde det året. Men noen norsk vennekrets om Holberg har neppe eksistert, den kom først lenge efter hans død, i Det norske Selskab.

Også i Holbergs modne år var det en hel rekke norske geistlige i København, og flere av dem stod oppe i de heftige oppgjør i den kirkelige leir omkring pietismen og pietistene på denne tiden, en strid som også Holberg ytret seg i - riktignok diplomatisk og forsiktig. Vi har før nevnt Peder Hersleb, som til slutt ble biskop for Sjælland. En annen fremstående norsk geistlig i hovedstaden var hoffpredikanten Johan Frauen, som lik Peter Jespersen ble kongelig konfesjonarius. De to nordmenn Eiler Kaasbøl og Niels Dorph ble sogneprester i København. Alle fire synes de i unge år å ha vært begeistrede tilhengere av den pietistiske retning, senere gled de alle tilbake til statskirkens sikrere grunn.

De norske studenters krav fra 1659 om også å få norske universitetslærere var blitt innrømmet av tiden. På Holbergs tid var det utenom ham selv norske professorer i flere fag, Joachim Fr. Ramm i matematikk, og Caspar Fr. Munthe i gresk, mens den lovende meteorolog Mathias Grøn og rettshistorikeren Chr. Stub tidlig forlot universitetet for å gå over i praktisk virksomhet. Jens Vilhelm Bing fra Trondhjem var en uhyre lovende medisiner, men valgte likedan den praktiske livsvei - til gjengjeld ble han en av Københavns mest fremstående og brukte leger.

De norske studenters dyrkelse av Holberg hadde begynt i hans egen levetid, især var det vanlig at de, når de kom til København for å begynne sitt studium, valgte Holberg som privatpræceptor. En av de mange norske som gjorde det, var «fedrelandsmannen» Gerhard Schøning, en av grunnleggerne i vår historieskrivning. Hans studietid i København ble for ham en fordypelse i det norsk-nasjonale, han ble innviet og modnet her til sin livsoppgave som nasjonal historiker, sier Francis Bull. Senere, efter at han i mange år hadde arbeidet sammen med sin danske venn og fagfelle P. F. Suhm i Trondhjem, overtok Schøning et professorat ved akademiet i Sorø, som var blitt opprettet efter Holbergs store donasjon, og hit søkte i 1760-70-årene flere norske studenter.

En tredje mann fra den aktive krets av forskere i Trondhjem, biskop Gunnerus, ble i 1771 kalt til København for å tilrettelegge en reform ved Universitetet - men hans virkelige motiv og idé var å legge grunnen til et eget norsk universitet, som skulle bygge på det nystartede glansfulle Videnskabsselskab i Trondhjem. Men en så dristig tanke var de styrende i Danmark ikke mottagelige for, ennå.

I 1775 ble professor Schøning utnevnt til geheimearkivar og flyttet til København. Det var en stilling har var usedvanlig godt rustet for, og han kastet seg med veldig energi inn i sitt arbeide og i ny forskning, men pådro seg i de uoppvarmede arkivrommene en farlig sykdom, og døde i 1780. Med sitt ufulllførte storverk «Norges Riiges Historie» hadde han likevel rukket å utføre et grunnleggende arbeide, og forberede den nasjonalpatriotiske norske bevegelse som først kom klart til uttrykk blant de unge norske studenterdiktere i Det norske Selskab i Schønings siste København-år.

Kravet om et eget norsk universitet ble snart hovedpunktet på deres og mange andre nordmenns program.

I mellemtiden øket tallet på norske studenter stadig, slik det hadde gjort siden begynnelsen av århundret. Vi kan vel se det delvis som et resultat av den jevne veksten i norsk næringsliv, særlig eksporthandelen og skipsfarten i det 18. århundre. Denne handel knyttet Norge direkte til flere av Europas land, især England, Frankrike og Holland, og de norske skuter brakte også adskillige fremmede varer med tilbake.

Men importhandelen var ellers fremdeles knyttet til København og gikk via dens storkjøpmenn, foruten at Norge fortsatt var avhengig av matvareimport fra Danmark. Omvendt utskipet Norge store mengder jern og jernvarer, andre metaller og en del fisk og store mengder tømmer til København. Denne store vareutveksling mellem Danmark og Norge ser ikke ut til å ha ført til at mange nordmenn kom med i det københavnske forretningsliv. Københavnerne og de innvandrede tyske kjøpmenn hadde så langt eldre tradisjoner og så fast hånd, særlig om importhandelen, at de fortsatt kunne dominere den, og når det gjelder handelen på Norge, skulle de fortsatt gjøre det også langt ut i det neste århundre. Men en og annen norsk handelsmann klarte likevel å slå seg ned og slå seg igjennem i København. Om vi ikke kan påvise noen stor gruppe av norske næringsdrivende i denne by i det 18. århundre, som var studentenes og studenterdikternes århundre i den norske koloni, så er det iallfall én stor norskfødt finans- og forretningsmann som skiller seg ut, Johan Frederik Classen. Han arbeidet seg opp til å bli en av de virkelig store i dansk næringsliv, en finanskonge av nesten samme format og betydning som Bernt Anker hjemme i Norge. Organistsønnen Classen var født i Christiania 1725 og gikk på latinskolen der, ble student i 1741 og få år senere teologisk kandidat fra Københavns universitet. Men så var det også slutt med de lærde studier og teologi. Classen gikk til såvidt motsatte ytterligheter som å være kommisjonær for kanonstøperier og i det hele tatt agent og leverandør for krigsartikler. Blant annet fikk han det utsøkte og meget innbringende oppdrag å levere de «Presenter» som Danmark-Norge på den tid, i likhet med andre europeiske land, betalte til sjørøverstaten Algerie - mot at deres skipsfart skulle få seile i fred forbi Nord-Afrika. Disse «Presenter» til sjørøverstatene skulle leveres årlig og bestod i kuler, krutt, tauverk og tømmer. Classen røpet stor dyktighet i denne leveranse og skaffet sjørøverne de beste varer fra Norge og Danmark. Det banet veien for hans karriere hos enevoldskongen, og han hadde hele tiden senere de beste forbindelser ved hoffet og i kongens omgivelser, både under Frederik V og under skiftende regimer i den sinnssyke Christian VII's regjeringstid. Med sterk støtte fra regjeringen bygget han opp en stor virksomhet med krutt og kanoner i Frederiksværk, som for alvor la grunnen til hans rikdom. Denne rikdom brukte han senere til å kjøpe landeiendommer, og han interesserte seg levende for utviklingen av jordbruket. Han endte sitt liv som en høyt respektert og rik borger, med titel av generalmajor og med Storkors av Dannebrog. Siden 1783 hadde han rett til å bære titelen Excellense.

Ved sin død opprettet han i sitt testamente det store classenske fideikommis - også her er han et motstykke til sin landsmann Bernt Anker hjemme i Norge. Hans store eiendommer skulle nyttes til beste for et fond «til at danne nyttige Mennesker til Statens Bedste til at understøtte og befordre Vindskibelighed og Arbejdsomhed i de nødvendigste Dele for Landets Vel og til at hjælpe og lindre Fattigdom og Elendighed». Dette storslåtte testamente vidner om en uegennyttig borgerånd som ikke alltid i samme grad hadde preget ham i hans egen levetid - hans behandling av bøndene f.eks. var langt fra preget av den liberale ånd som hans landsmann Colbjørnsen arbeidet i for å frigjøre den danske bonde. Classen beviste dog at han var en stor borger av det dansknorske dobbeltmonarki. Hans navn lever videre ikke bare ved det store fideikommis, men også i stedsnavn som Classens have og Classens Gade.

En annen kjent norsk næringsdrivende - riktignok mer kjent for andre sider ved sin virksomhet - begynte også med å studere teologi i København og ta theologicum der, for så å gå over til mer praktisk virksomhet med fabrikkdrift og handel. Det var den begavede Christian Braunman Tullin fra Christiania, som hadde uhyre allsidige talenter for sprog, musikk, litteratur, og som efter studietiden ble det feterte midtpunkt som leilighetsdikter innenfor Christiania-borgernes patriciat, og Norges store dikter i perioden mellem Holberg og Det norske Selskab. Hva vi vet om ham fra Københavnertiden, er at han hverken bekymret seg synderlig om teologien eller næringslivet. På grunn av sin svake helse kunne han heller ikke dyrke det glade studenterliv på kneipene, mén han tegnet, studerte sprog, musiserte og poetiserte, og vant ferdigheter som gjør ham til Norges eneste rokokkodikter av betydning. Men før han for alvor hadde kunnet vise hva der bodde i ham, ble han revet bort.

Andre notable norske studenter i København fra dette århundre er blant andre Frederik Nannestad fra Eidsberg, som ble magister i 1718 og senere prost på Regensen, stiftsprost i Aarhus og så biskop i Trondhjem og Christiania. En annen er Peder Holm, som ble professor i teologi i 1738 og virket ved Universitetet i førti år. Han tok seg faderlig, men bestemt av sine studenter, ikke minst de norske, og spilte en stor rolle for stipendieutdelingen på Universitetet. C. Fr. Rumohr, som ble sogneprest i Sogndal, var berømt for sine veldige krefter, som han trenet opp i stadige slåsskamper med offiserer og adelige hoffolk under en glad studentertid. Niels Hertzberg, den senere så kjente prest og prost i Hardanger, studerte i København fra 1778 og var et kjent medlem av Valkendorfs kollegium, likeså Matthias B. Krogh og Arent Nicolai Aasheim fra Bergen, som ble professor i fysikk og en avholdt lærer ved universitetet i København. Et fast møtested i København for nordmenn på den tid var «Det norske agende Post-Expeditions-Contoir», hvor posten avgikk én gang i måneden; efter 1787 dog noe oftere, men til uregelmessig tid. Fra en av de mange norske studenter ved midten av århundret og de følgende år har vi en skildring skrevet i memoarsform, en skildring av det kjære København slik det fortonet seg for den gamle akademiker mange, mange år senere, da foreningen var oppløst og hans egen ungdomstid lå langt, langt tilbake i tiden. Skildringen, som er skrevet av en ikke navngitt norsk «Sognepræst og Professor Theologiae» og står gjengitt i Nordisk Penning-Magazin for 1849, gir glimt av hovedstadslivet i tiden 1752-1786. Vi sakser enkelte linjer derfra for å vise hvordan København dengang virket på en ung norsk student, hva han noterte seg og særlig la merke til: «Naar man til forskjellige Tider kommer til en stor Stad, som man nøje kjender, saa er det i Sandhed lærerigt, at anstille en Sammenligning... Desuden har det for mig været særdeles rørende, ved hver ny Ankomst at gjensee de Huse, hvori jeg selv har boet og dvælet; de vare vel mestendeels endnu de samme, men deres tidligere Beboere, som havde været mine Venner eller Bekjendte, vare nu flyttede ud af disse Huse, ja Mange af dem endog over i en anden Verden. Andre Venner og tidligere Omgangsbrødre mødte jeg i Gaderne saa forandrede i Klædedragt og med Hensyn til deres Udseende saaledes medtagne af Aarene, af Arbejde og Lykkens Omskiftelser, at de nu vare som ganske andre Mennesker.

Da jeg første Gang kom til Kjøbenhavn, nemlig i Aaret 1752, opholdt jeg mig der i 4 Aar. Priserne paa Levnedsmidler vare dengang endnu ringe og Levemaaden ingetogen, dog skulde alle bære Kaarde. Om Vinteren var der kun een Gang i Ugen offentlig Comedie, her fandtes da ikke en Tiendedeel af de Selskaber, der senere opkom, og man kjendte ikke engang Clubber af Navn. I Aarene 1758 og 59 opholdt jeg mig atter i Kjøbenhavn. Da var her dyrere Tid... Da jeg i Aaret 1766 paany besøgte Kjøbenhavn, skulde Alle dandse, og Enhver vilde paa Masquerade. Ti Aar senere dandsede man her sjældnere, men læste Mere, fornemmelig danske Skrifter, thi hidtil havde de udenlandske Sprog næsten fortrængt det Danske. Patriotisme krydrede Conversationen og man begyndte at føle sig selv.

I Aaret 1786 saae jeg her Virkningerne af en umaadelig Handel, som desværre kun havde varet i en kortere Tid. Luxus ytrede sig overalt... Der var nu fremstaaet en talrig Mængde med Selskaber, nogle for Lærdom, andre for selskabelig Omgang, nogle blot for Fornøielser og Andre igjen for Noget af Alt. Hvert fornemt Hus skulde nu holde Husdoctor ... Jeg vil ei tale om de Clubber, som fornemmelig ere Drikkelag, hvor en Bacchipræst øser hele Glæden ene af Punchebollen, der nu fremkalder Sange om Viin og Piger, og Piger og Viin igjen. Vel skriger man da ogsaa om broderligt Venskab og Patriotisme, men hint bestaaer egentlig kun i Bekjendt-skab og Overbærelse med hverandres Skrøbeligheder, og denne ofte kun i et Hurra.»

Det er lett å forstå hvilke klubber - eller rettere sagt hvilken klubb - den ærverdige sogneprest og professor theologiae her sikter til. Det er sikkert flere landsmenn enn han som i sin studietid i København er blitt forskrekket og forarget over selskapsbrødrene i Sværtegade, Det norske Selskabs krets, over deres glede rundt punsjebollen og deres lovsanger til Bacchus, som stod dem nær, og til Venus, som de dyrket mer på avstand, nesten platonisk - iallfall kun på vers, innen selskapet. Blant andre nordmenn som tok del i denne forargelse, var prestesønnen Edvard Storm fra Vågå, som efter studiene ble værende og boende i København, bl.a. som en elsket og aktet lærer på Efterslægtsselskabets Skole, hvor den unge Adam Oehlenschläger ble hans hengivne elev.

Edvard Storm stod Det norske Selskabs vesen og program meget fjernt, han delte ikke deres fransk-klassiske idealer, han stod den danske krets om Ewald nærmere, og fremfor alt tok han avstand fra sine landsmenns bacchantiske livsglede og den satiriske spott som trivdes på kneipen.

Men på ett punkt skulle man tro han møttes med dem, i det nasjonale. Over hele den norske koloni av studenter og studenterdiktere fra 1770 - ligger et nytt, mer bevisst norsk-nasjonalt preg. Hva Holger Hanssøn Arctander på sin studenterhybel på Regensen hadde tilstreb t 150 år før, å skrive en poetisk høysang til det kjære hjemland som studenten, akk, var så fjernt borte fra, dette ble en naturlig og lokkende oppgave for unge diktere - enten de vendte seg mot historien, som Johan Nordahl Brun, eller mot kystnaturen og folkelivet, som brødrene Frimann. Bare Wessel holdt seg unna så store temaer og de store ord, han hadde nok innenfor sitt lille område.

Den nasjonale strømning kom blant annet til uttrykk i de gjentatte slagsmål på universitetstrappen mellem norske studenter og danske - eller «jydene», som nordmennene helst ville kalle dem, uten å gjøre smålig forskjell på jyde og Øboer i kampens hete.

Og i denne selvhevdelse på tørre never hadde studentene fått en mektig impuls fra sine gamle venner og landsmenn på Holmen. De barkede karer derute hadde ved et par anledninger opptrådt så resolutt av det gav et støkk i københavnerne. Først var det de to tusen norske matroser som hadde marsjert i samlet tropp ut til Hirschholms slott og nærmest tvunget den allmektige minister Struensee til å gå med på krav om bedre lønninger og arbeidsforhold, en ganske enestående demonstrasjon for den tid. Siden kom nok en norsk episode under Struensee, som satte landsmenns følelser i kok. Denne gang gjaldt det den kongelige garde, som gjennem flere år var blitt overveiende rekruttert av nordmenn, kfr. Vinjes ord som han legger i kongens munn: «Eg til lands eller vanns slike herm enn ei fann.»

Struensee Ønsket imidlertid å oppløse fotgarden og fordele dens norske mannskaper på forskjellige andre regimenter. Da ble det opprør i garden. Gardistene protesterte voldsomt og forlangte å få sin avskjed, slik at Struensee fant å måtte bøye seg for deres krav om at garden skulle opprettholdes. Dette utspilte seg på julaften 1771 og vakte naturligvis stor ny oppsikt, ikke minst blant de norske studenter, og økte deres selvtillit. Det viste seg både i studenter-slagsmålene, i de stadig mer høylydte krav om et eget norsk universitet og i studenterdikternes verker, især i Nordahl Bruns. Samtidig virket Gerhard Schønings nyutkomne verk om Norges historie som en spore for den våknende nasjonalisme.

Omtrent samtidig med julaftenfeiden mellem de norske gardister og Struensee skrev student Johan Nordahl Brun sin kraftfulle fedrelandssang, som fort ble uhyre populær blant hans landsmenn i København, og som tolket all den nasjonale begeistring og kraftpatriotisme som nå grep studentene - og som danskene grinet av - og som sikkert også Wessel smilte litt av, om han enn sang med:

For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal vil tømme,
Og naar vi først faae Blod paa Tand,
Vi sødt om Frihed drømme.
Dog vaagne vi vel op engang
Og bryde Lanker, Baand og Tvang;
For Norge, Kjæmpers Fødeland
Vi denne Skaal udtømme!

Det er sterke ord for høye stemmer, og de vakte sterk gjenklang - men også sterk dansk reaksjon. Det er endog blitt fortalt at Brun bare ble reddet fra arresten «ved en hurtig Retirade hjem» efter at sangen var blitt sunget i en forsamling av norske første gang, men det er neppe sant. Sangen ble imidlertid ansett for «rebelsk», den ble beslaglagt av politiet, og Brun turde ikke vedkjenne seg den offentlig. Men alle i Det norske Selskab visste at han var forfatteren. Og hvem ellers skulle det være? Kanskje har det sammenheng med den samme kraftpatriotisme hos den unge teolog at hans sterkt nasjonale drama om «Einer Tambarskjelver» ble returnert fra teatret - angivelig fordi forfatteren med fedrelandet altfor ofte og tydelig hadde ment bare Norge. Det er iallfall ikke å undres over at den danske kritikk og det danske grin måtte reagere på denne norsk-norskhet, og for det nedarvede danske syn på visse norske karaktersvakheter ble det naturligvis vann på møllen. Typisk er det hva en dansk kritiker skriver om et litterært produkt av Ove Gjerløw Meyer i 1771: «Koldsindighed er ikke denne Forfatters Dyd. Han behøver ikke sige os at det er en Normand; man bliver det altfor meget våer», skriver han i Kritisk Journal. Han kunne ha skrevet det samme om Johan Nordahl Brun.

Og la oss høre hva en dansk student skriver fra samme tid om sine norske medstuderende i København med deres «Hjemmelyst og Hjemmestolthed», som han sier. Hans navn var Frederik Stoud, og han skriver om de håpløse norske studenter, som kaster penger ut av vinduet ved å reise hjem i feriene av lutter hjemlengsel, istedenfor å bli i København og ha det hyggelig på Regensen og spare reisepengene, kort sagt oppføre seg fornuftig:

«De vil jeg skal fortælle Dem noget om Deres Landsmænd? Men om jeg nu fortalte ondt om dem, vilde De da høre mig? Jeg vil giøre et par Prøver. Smidt forlader sin Huuscondition (80 Rdl årlig samt Kloster og Regentz) for at komme til Norge. Dette er den ene Nyhed, og den anden: forleden Dag talte jeg med Misleth (Michelet!), og hans egne Ord ere disse: jeg maae reise hjem, for jeg kan ikke udholde at leve i den Luft hernede! - At elske sit Fædreneland er en Dyd, at helst ville være der, at ville tjene det, det er ogsaa ærefulde Dyder; men ikke at kunne drage Aanden uden paa sit Fædrelands Klipper, at sukke efter at see dem igien, denne Hjemmelyst eller Hjemmestolthed vilde jeg vel tilgive, om jeg fandt den hos en Livvagtskarl, der er en født norsk Bonde... og der rettest og bedst var bleven hjemme ved sin Fødestavn (!!! er det reaksjonen efter gardistenes «opprør»?), men en besynderlig Daarlighed er det at høre sligt af Studentere, der burde være Weltburgere. Lad de gode Nordmænd høiagte deres Fædreland, det er ædelt tænkt; jeg vilde endog ønske, at vi Danske noget efterlignede dem deri, vi skulde da begaa færre tyske og franske Daarligheder; men denne Agt selv bliver anstødelig, undertiden latterlig, naar den ydes paa et andet Lands Bekostning. Er Dannemark slet, fordi det ikke er Norge?»

Men litt overbærende dansk grin og irritasjon var som vann på de norsk-nasjonale gasser som i 1770-årene svulmet av patriotisme, vakt ved Schønings historiske verk, ved studenterslagsmålene og først og sist ved ideen om et eget norsk universitet. Dertil kom begivenheter på teatret, og alt dette sveiset en hel gruppe begeistrede og delvis meget begavede nordmenn sammen og skapte Det norske Selskab. Nordahl Bruns «Einer Tamberskjelver», som ikke ble oppført, pirret de nasjonale instinkter, både ved sitt innhold og fordi det ble nektet oppført. Hans neste drama, som ble oppført, «Zarine», pirret til gjengjeld Wessels ertelyst og satiriske geni, og han skrev parodien «Kierlighed uden Strømper», noe vennen Brun tok med relativt godt humør. Heldigvis kunne han se at det var andre forbilder og andre skyteskiver for spotten, ikke minst landsmannen Bredals «Tronfølgen i Sidon». Niels Krog Bredal var trønder, og ble i 1771 direktør for Det kongelige Theater. Både som teaterdikter og som teaterdirektør kom han ut i hårdt vær, og da han skrev et efterspill som skulle være et svar på kritikken, ble det stor pipekonsert og tumulter i teatret - hvor studenter og journalister demonstrerte mot Bredal, mens offiserer og hoffolk var lojale mot direksjonen og trakk sine kårder. Kampen gikk løs med never og spanskrør og blanke våpen, så damer besvimte og huset knaket, inntil studentene ble kastet ut av overmakten. Her hadde nordmennene vært i kattepine, deres sympatier var med studentene, men samtidig likte de sin vennlige landsmann i direktørstolen og kviet seg for å demonstrere mot ham. Referatene nevner dem ikke, antagelig har de «stemt blankt», dvs, holdt seg borte.

For det var den samme Bredal som på en måte hadde fått samlet sine landsmenn og innført dem i Madam Juels kaffehus. Noen stifter av klubben kunne han likevel ikke bli, stifteren var ildsjelen Ove Gierløw Meyer, den ivrigste forkjemper for et norsk universitet og en aktiv skribent i datidens debatt. Han tordnet mot de danske kritikere når de ikke roste hans venner, særlig Nordahl Brun, nok, og hevdet at et folk som fostret sønner som Holberg og Brun, saktens fortjente et universitet.

At nasjonale og kulturelle spørsmål, som universitetssaken og teaterspørsmål, diskutertes så livlig med ett, kom ikke bare av at Struensee innførte trykkefrihet, men også av at kaffehusene i denne tid skjøt opp som paddehatter, og at København begynte å få et storby preg og et kafémiljø, der slike debatter forberedtes og standpunktene ble utformet. Ove Gierløw Meyer var en ivrig kafégjenger og klubbdebattant, og han satte seg fore å skape en egen norsk klubb. Et av de mest populære små kaffehus var Niels Juel og frues i Læderstræde, som i 1774 flyttet til Regnegade, den senere Sværtegade. Her ble madam Juel den respekterte vertinne. «Hun var varmhjertet og moderlig,» sier A. H. Winsnes i boken om «Det norske Selskab», «utstyrt med et rikt sinn og et veid av godt humør. For de norske studenter som, siden Bredal i slutten av 60-årene «opdaget» henne, i stadig større utstrekning søkte til kroen, blev hun rent som en mor. Til slutt, i 1792, tok også en av dem, Tobias Bernhoft, henne med hjem til Norge. Hun døde i Thomas Angells hus i Trondhjem 1808. I Juels kaffehus var også «den vakre Karen Bach», opvartningspiken, munter og snild, hun bøtte deres klædesplagg, smilte og spøkte og sa ikke nei til et glass med de lettlivete unge studenter.» For disse kåte og hjemlengtende unge hybelboere må samlivet hos den kloke, moderlige madam Juel og den livsglade, rappfotede og sikkert rappmunnede og sikkert butte og blide Karen Bach ha vært møtet med Danmark i dets mest charmerende versjon, kvinneligheten, og dertil i to stadier, som minner meget om det kvinnelige danske innslag i kollegiene. «For nordmennene kom kafeen snart til å bety noe mer enn et almindelig vertshus. Den blev deres faste møtested, en slags studenterklubb hvor dagens litterære, nasjonale og politiske spørsmål blev drøftet. Hit kom de fra sine kamre på Regensen, fra sine små hybler ute i byen, fra teatret og universitetet, våkne og interesserte, levende opptatt av hvad de leste, hørte og så, enkelte kanskje også trykket av dump hjemve. Men i madam Juels hyggelige stue, som gjenlød av norsk tale, og hvor det oste av tobakk, kaffe og punsj, svant mismotet og gav hos dem alle plass for munterhet og åpenhet i sinnet.» Den første store aften var efter førsteoppførelsen av Nordahl Bruns «Zarine» - da var ennu Edvard Storm også med, for det er han som omhyggelig noterer i sin regnskapsbok at han hadde vært med og spist «Tragediemad» hos madam Juel. Han noterer også utlegget, og det var ikke lite for en hybelboer: 11 skilling. Det skulle slåes stort på, for dette var en stor dag, og Brun selv var høyt oppe, som hans natur og situasjonen tilsa det. Kanskje har prestesønnen Wessel sittet og hørt på med et indre smil som siden skulle slå ut i den strømpeløse kjærlighetens boblende latter. Hvorom allting er, «Zarine» hadde denne aften samlet nordmennene. Siden fikk de sitt eget rom ovenpå hos madam Juel, for å kunne være for seg selv og ha sitt eget klubbrom. Værelset var ikke stort, med tre vinduer mot gaten, men foreløpig var de bare en 20-30 stykker, så det klarte seg. 30. april 1772 var selskapet første gang samlet ovenpå, og enda to år senere ble klubben mer formelt organisert som Det norske Litteraire Selskab. Men da var noen av de første forgrunnsfigurer som Bredal og Meyer glidd mer i bakgrunnen, og Brun var reist hjem til Bergen - i de kommende år var det Wessel og Vibe som ble førstefiolinister, især Wessel, kalt selskapets «Blomst og Krone».

Samtidig var madam Juel flyttet til Regnegade 201, nå Sværtegade 7, hvor Wessels Kro stadig minner om fortidens glansperiode.

Vi har bare bevart avskrifter av selskapets versprotokoll og vet slett ikke om den er fullstendig, i de første år ble det dessuten neppe ført noen slik protokoll. I hvert fall gir protokollen bare et gjenskjær av det sprudlende liv i denne klubb, hvor skarpe og vittige hoder kappedes i idéinnfall og i formuleringer. Oet er mulig at det har hindret enkelte av dem i å utføre større dikteriske arbeider, som Wessel og Vibe, men det har isteden gitt en tumleplass og en stimulans for deres improvisasjonstalent, som ble utviklet til det virtuose. Efter hvert som selskapets ry vokste i København, spredtes de siste epigrammer av Wessel, Vibe og Fasting utover byen nesten med det samme de var unnfanget og nedtegnet rundt tolvskillingsbollen. Ridderen med skarpest sverd i denne muntre turnering var Johan Herman Wessel, hans småvers og epigrammer og komiske gravskrifter ble fra første stund oppfattet som de gullkorn de var og er. Inneholdt de ironi over andre, var de også i høy grad selvironiske og selvkarakteriserende:

Han syntes fød til Bagateller,
og noget stort han blev ej heller.

Men han trivdes så storartet med disse bagateller, som han formet som små perler, hans formsans og stilsans og sans for poenget var så høyt utviklet at man generte seg for å avlevere et dårlig vers i hans nærvær. Dog ikke hans bror, som var aldeles upoetisk, men likefullt ville gi sitt besyv med - han skrev nemlig følgende rim i verseprotokollen:

Mit Ønske er forvist
at blive Copist.   J. Wessel.

Johan Herman Wessel grep rødmende pennen og føyet til under:

Fadaisen, som nok hver formoder,
er skreven af min eeldste Broder.

Hans begeistring omfattet fransk formfullendt diktning, vennskapet og samværet, punsjebollen og vittige innfall skapt av den. Derimot hadde han bare et skjevt smil til overs for den begeistrede høystemte diktning som med Ewald hadde fått sin tolk i Danmark, og for den romantiske strømning som begynte å gjøre seg gjeldende, med svermeri for naturen og for uoppnåelig kjærlighet. Wessel var bymann fra fotsålen til pisken på sin parykk, gatene og kroen og til nød hjemmet var hans verden. I «Foraaret» har han skildret parodisk ett enkelt forsøk på å gå ut i naturen utenfor vollene, nærmere bestemt Østerport. Han ventet å møte den milde, besungne vestenvind Zephyr, men fikk bare støv i øynene, og marken, hvordan var den? Han

«saae den grønne Mark; den var,
   ja Herre Gud!
Man veed, hvordan en Mark,
   naar den er grøn, seer ud.
Den meest nysgierrige, hvor lidt
   han end har Stunder
Sig dog i Tide kan see mæt paa
   det Vidunder."»

Nei, da var den joviale gud Bacchus noe annet. Venus ble også spøkefullt hyldet, men uten lidenskap, man spøkte litt med henne, f.eks. overfor madam Juel, som strengt tatt var en smule ut over den alder. Allikevel var det et stående motiv ved fødselsdagsrim o.l. å ønske denne «vittigste blandt Danmarks Piger» at

«dette Aar gid dig berige
med det lille spade Tøy,
som til hver dig kalder Pige,
skriiger: hører dut du løy;
Og, naar du ej meer er Pige,
Gid da alle maatte sige,
Naar de see dit Elskovs Pant:
Der er Secretair iblandt.»

Dette er skrevet av Vibe, som på det tidspunkt var sekretær i selskapet. Han var så mangt, men ble aldri riktig noe, annet enn selskapsbror, begersvinger og anakreontisk dikter. Hver gang han skulle begynne på noe nytt, skrev han et avskjedsdikt til Det norske Selskab, og det ble flere efter hvert, men hans eneste faste havn var det samme selskap, og dit vendte han tilbake. Som vennene i selskapet dyrket han og hyldet han teatrets vakre unge primadonna, Caroline Walther, ja, mer enn de andre; bysladderen påstod han var hennes elsker. Hvorom allting var, hun var kretsens utkårede på scenen og i verseprotokollen, men det var likevel ikke den feirede primadonna, men lille vakre Karen Bach, som stakk så mangt et mødig sting for å bøte Wessels frakk, som fikk det skjønneste hyldningsdikt fra Sværtegade.

De første ti år av klubbens liv var dens gullalder, til begynnelsen av 1780-årene. Efter Bredal, Brun og Meyer ble det Wessel, Vibe, Monrad («Søren Latiner») og Claus Fasting som ble forgrunnsfigurene. Men der var mange andre kjente medlemmer, filosofen Niels Treschow, som senere ble professor først i København og siden ved vårt nye universitet i Christiania, B. D. Prahl, kalt Pilen-Palen, brødrene Frimann og brødrene Colbjørnsen og brødrene Coldevin, Arbin, Brown, Meldahl, Meincke og flere til. Medlemstallet var likevel ikke stort over tyve da selskapet stod på sin høyde. I 1785, da både Wessel og Vibe var gått bort, sier de trykte lover at selskapet skal bestå av 120 medlemmer. Nå ville alle nordmenn være med, bortsett fra Edvard Storm og noen få andre. Men gradvis kom også ikke-nordmenn inn. Den mektige, nesten diktatoriske minister Guldberg hadde et skjevt øye til de mange klubber som var dukket opp i Struensee-tidens frie forhold; de avfødte efter hans landsfaderlige og strenge mening bare drikk og tidsspille og politisk snakk som kunne være skadelig for offentlig ro og orden. Og dette selskap var direkte suspekt, siden det bare omfattet nordmenn. Kunne det være en separatistisk sammensvergelse mot staten og foreningen?

Han påla iallfall selskapet å oppta også danske medlemmer, og en del kom inn, blant dem som kom noe senere var Knud Lyhne Rahbek. Han hadde før tilhørt motstandernes leir i det danske litterære selskap «Drejers Klub», som mest bestod av Ewald-dyrkere. Edvard Storm stod den kretsen nær, og også den store helteskuespiller fra Trøndelag, Michael Rosing, var medlem av Drejers Klub. Men Rosing var nær venn av flere av nordmennene i Det norske Selskab; når han hittil hadde holdt seg utenfor, var det nok ikke bare fordi han med hele sin legning og sitt gemytt var utrustet som den store romantiske skuespiller, og derfor sympatiserte mer med den lidenskapelige Ewald enn med den lune, ironiske Wessel. Det var kanskje også den rent praktiske grunn at han som fremadstrebende skuespiller på Det kongelige Theater ville holde seg mest mulig borte fra norsk påvirkning og rendyrke sin danske uttale. Men det gikk som da mannen vilte fra nissen flytte. Vel dyrket og finpusset han sitt dansk, men likefullt ble der igjen et eget norsk preg, i konsonantenes hårdere klangbunn. Og teaterhistorikere har ment å kunne påvise at denne norske egenhet hos den store beundrede skuespiller - som senere i mange år ble lærer for teatrets elever, mens han selv satt lenket av leddgikt til sin stol - har påvirket dansk scenesprog og gjennem det også prestelig og annen offentlig talekunst like til i våre dager.

Den store, også legemsstore, Rosing og den småvokste Rahbek var blitt venner tidlig i studenterdagene, som de opplevde samtidig på den tid da slagsmålene mellem norske og danske studenter raste som verst, altså mot midten av 70-årene.

De to grupper rivaliserte sterkt om hvem som skulle ta ledelsen hver gang det nye universitetssemester begynte, og nordmennene rustet seg da til å hive «Jydene» ned fra universitets trappen og selv marsjere først inn i de hellige Minerva-haller. Særlig voldsomt gikk det for seg i 1775, det året da både Rahbek og Rosing ble immatrikulert som studenter. Den av partene som klarte å holde Øverste del av trappen besatt, tvang så de andre til å passere spissrotsgang, og de måtte pent ta hatten av for å få lov til å passere. Det er ikke å undres over at «de københavnske Drenge» både ble forarget og spotske over dette overgrep fra disse nordlige barbarer som ville vise seg som slike kraftkarer, og altså for anledningen virkelig var det. Det var naturligvis nytt vann på den danske mølle om skrythalsene fra klippelandet. Den danske teologiske studenten Lorentz Bynch skrev da et komisk spottedikt over de norske studenter-berserker, i formen som et gammelt episk heltedikt, «Trappiaden». Der heter det om disse skrytende og overmodige København-farere:

Som ved September Tid man ser
   en Mængde Fluer
paa Gaden sværme om, men mest
   i Vertshus-Stuer,
......
I skaber Liv og Lyst i alle Byens
   Gader,
kun Avind siger, at Heltene de
   sprader.
Bør ei slig Helt ha Kjol og blanke
   Støvler paa?
Betag ham dem og hans Kokarde,
   hvad er han saa?

I sin bok om «Trønderen Michael Rosing», forteller Eli Ansteinsson fornøyelig om hvordan de to nære fremtidige venner Rosing og Rahbek traff hverandre i hine opprivende dager efter slaget på universitets trappen: «Dette har vel gjort den unge, fysisk overlegne Michael Rosing ikke så lite overmodig, - en dag han kom litt for sent til en forelesning, og auditoriets første benker er besatt, får han se en liten rødhåret tufs av en pebling sittende på første benk. Så sandelig var det ikke den vesle jyden som forleden leste studentenes takketale på latinske vers! Som om der ikke var andre og verdigere til det. Hadde han ikke selv for et helt år siden holdt lang latinsk tale de secta Pharisærorum? I selveste Trondhjems stad? Og nå skulle denne peblingen få sitte og breie seg på første benk! Første benk, som er for de voksne, de med skjegg på haken! Og med ett tak tar han og kaster gutten ned av benken og setter seg ganske rolig på den «ledige» plassen.» Denne lille pebling var nettopp Rahbek, som ble Rosings nærmeste venn hete livet, hvilket på bakgrunn av vennskapets hardhendte innledning må sies å vidne om dansk klok overbærenhet mot visse norske kraftkarer som ikke alltid viser seg fra sin beste side i første omgang.

«Ned til Axelstad han iled,
i Thalias Thempel smiled,
Kjærlighed med Rosenkind»,

skriver Oehlenschläger i sitt store minnedikt over Michael Rosing. Han sikter der til at mens Rosing gikk og nølte med å ta spranget fra den akademiske løpebane og over til scenens, et dypt og fatalt fall efter datidens oppfatning, forelsket han seg i den unge Johanna Cathrine Olsen, datter av en norsk murer, som siden var blitt vekter i København. Hun var en av de unge skuespillerinner ved teatret, med en særlig vakker sangstemme. Rosing forelsket seg dypt i henne, det gjorde Rahbek også, men igjen ble det Rosing som gikk av med seieren. Men igjen vidner det om dybden og utholdenheten i det danske vennesinn, at deres vennskap bare ble styrket ved det. Rahbek vanket trofast i Rosings hjem, likesom Rosing, senere, vanket i Rahbeks og fru Kammas Bakkehus. Men Rahbek fortsatte å dyrke den inntagende fru Rosing på en ærbødig, men romantisk glødende måte som nok til tider har vært noe plagsom for Rosing - nå ble det hans tur til å vise at en nordmann også kan være overbærende!

Meget mot fru Rosings vilje kom også Rosing til sist med i Det norske Selskab, og senere altså også Rahbek. Og denne joviale vennligsinnede danske Norgesvenn ble en av hovedskikkelsene i selskapet i «sølvalderen», selskapets annen epoke, da medlemstallet saktens var stort, men glansen ikke så stor som den hadde vært i «gullalderen». Blant medlemmene fra denne første tid må vi ikke glemme brødrene Colbjørnsen. Bare den ene av dem, Edvard, var i noen grad dikter, men alle var litterært interesserte, foruten at de tilførte selskapet sterke nasjonale og politiske interesser og store kunnskaper. Edvard Colbjørnsens «Foraaret» stod i selskapets trykte diktsamling fra 1775, og da skrev Claus Fasting at «det synes afgiort, at alt hvad der bær Navn af Colbjørnsen, er født for at giøre sit Fædreneland Ære». Han tenkte nok her både på de berømte brødrene Colbjørnsen i Haldens forsvar og på Anna Colbjørnsdatter, deres berømte søster, men også på brødrene i selskapet, som allerede syntes utpekt til en glimrende karriere.

De var oppvokset på Romerike og gikk på Katedralskolen i Christiania fra 1758. Siden kom de til København for å studere. De hadde dårlig råd, deres mor satt igjen som enke, men takket være sitt glimrende hode fikk de alle tre stipendier. Den mest nøkterne og strengt videnskapelige begavelse var Jacob Edvard, som ble professor i rettsvidenskap i København bare 28 år gammel, i 1772. Han ble en dyktig universitetslærer, men ingen skapende, produktiv fagmann. Hans drøm var å bli professor ved det vordende norske akademi hjemme, som han og alle andre medlemmer i selskapet drømte så stort om.

Da Jacob Edvard ventet å bli professor, tilbød han sin yngre bror Edvard å «have sit Kammer, Kost, Brænde, Lys, Opvartning og alle Ting» hos seg, da han nå skulle tjene så godt. Derfor kunne Edvard, som var blitt student 1767, men ikke hadde hatt råd til å begynne studiene, nå komme til København. Han skrev det ene store dikt som bevarer hans dikternavn, men siden skilte hans livsbane seg meget fra de andres. I 1779 ble han nemlig skifteforvalter i den danske koloni St. Croix og steg siden i forvaltningen, til han døde derute 1793. Professor Jacob Edvard hadde gjerne villet ta til seg også broren Christian «dersom jeg ey havde vidst, at han var en slet Huusholder, og at det ey var mig muligt endnu, at fournere saa meget som det han vilde depensere». Men Christian Colbjørnsen var det ingen nød med. Han fikk riktignok ikke tatt studentereksamen før han var 24 år, i 177$, men da hadde han til gjengjeld i mel-lemtiden studert så meget på egen hånd at han kunne gå opp til juridisk embedseksamen to dager efter artium. Og bare tre måneder efter fikk han bestalling som høyesterettsadvokat! Han var ikke så lærd som sin eldre bror, men til gjengjeld utstyrt med et praktisk grep på tingene og fylt av tidens liberale ideer og virketrang. Han gjorde seg ikke så meget gjeldende i Det norske Selskab, blant annet av den rent praktiske grunn at han ikke tålte så meget rangel. Men han tok preg av selskapets ånd og tenkemåte, selv om hans interessefelter var andre.

På sitt område hører han til de store nordmenn i København, en jevnbyrdig med Holberg, de to WesseVer, Classen. Som sosial og politisk tenker og ved sitt arbeide for den danske bondefrigjøring har han satt varige spor efter seg i det danske samfunn. I yngre år var han en radikal ånd, men efter å ha sett virkningene av den franske revolusjon ble han på eldre dager mer reaksjonær. «Allikevel», skriver A. H. Winsnes, «for det norske Selskabs krets vedblev han å stå som den store reformator, bondefrigjøreren, mønstret på den gode patriot. Christen Pram tilegnet ham en årgang av sitt tidsskrift Minerva. Jonas Rein hyldet ham i et langt didaktisk poem. Rahbek fant - efter sin vane - den antikke parallell og kalte ham Gracchus Colbjørnsen».

Christen Pram, Jonas Rein, Rahbek - der har vi på ett brett noen av de viktigste navn fra Det norske Selskabs «sølvalder» i 1790-årene. Christen Pram var den glødende norske patriot, universi-tetssakens talsmann, opplysningsmannen, tidsskriftredaktøren og poeten, og den - akk, skrøpelige - dramatiker. Men han var en stor patriot - enda han bare hadde bodd sine barneår i Norge, i Gudbrandsdalen. Hele hans livsoppgave var å hylde Norge i høysang, både i prosa og poesi. Men han var en nokså ubalansert natur. Hver gang han selv led en skuffelse, så han det i raseri som en ny urett, en ny krenkelse - mot Norge og nordmennene I

Hans livs store skuffelse var nok at dette Norge som han hadde kjempet og stridd og talt og skrevet for i så mange år, rett og slett glemte ham i 1814. Han søkte den nye, frie stat om en beskjeden stilling hvor han kunne gjøre bruk av sine store kunnskaper og sitt store kjennskap til norske forhold, ikke minst de økonomiske - men han fikk aldri noe svar. Som gammel, dypt skuffet mann reiste han som tollforvalter til den danske koloni St. Thomas og døde der.

Først Henrik Wergeland forsøkte, ved å hylde ham i sin diktning, å gjøre uretten god igjen.

Det ville føre for langt om vi her skildret alle dem, eller bare de viktigste blant dem som utgjorde Det norske Selskab eller kretsen omkring det, diktere som Thomas Rosing de Stockfleth og Andreas Bull i den eldre tid, de to brødre Frimann, Peter Harboe og Claus, trubaduren Jens Zetlitz, klubbsangeren som i sølv alder en kunne gjenskape noe av det Wessel og Vibe hadde evnet dikterpresten Jonas Rein og Lyder Sagen, Carl Fr. Dichmann og Fr. Schmidt, Gerhard Faye, Niels Treschow, Georg Sverdrup, Wilhelm Christie ... Mange av dem ble sitt lands fremste talsmenn og ledere efter 1814. Andre, som Frimann og Zetlitz, kunne for alvor forløse sin dikteråre da studentertiden i København var forbi og de satt hjemme under eget tak, i sitt folks midte.

I 1790-årene nådde selskapets sølvalder sin topp, og samtidig tok dets virksomhet til å stilne av. 20-årsjubileet i 1792 ble samtidig en avskjedsfest for madam Juel, som skulle få sitt otium hos en av selskapsbrødrene i Norge, hos Tobias Bernhoft, en av de mange som følte en sønnlig takknemlighetsgjeld overfor henne. Det var en skjønn minnefest, forteller Rahbek, men mer «en kiærlig Afskeed med det Forbigangne, end en glædelig Velkomst til det Tilkommende». På en måte var selskapet fra å være et ungt, livsfriskt forum blitt en bakevje, som surret videre på temaet om Bacchus og punsjebollen - mens tidens nye ungdom var levende opptatt av den uro revolusj ons tiden hadde vakt, og den bevegede, svermeriske åndsretning som den norskfødte Heinrich Steffens snart skulle forkynne i København: romantikkens forvarsel. Steffens, som romantikerne flest, valgte Ewald som forbilde fremfor Wessel.

Den godslige Knud Lyhne Rahbek forsøkte å forene motsetningene ute i «Bakkehuset», hvor han og fru Kamma holdt sin salong. Han forsøkte å holde levende tradisjonene fra Det norske Selskab, mens hun samlet de unge nye diktere i sine stuer. De siste fra kretsen i Sværtegade vanket ofte og gjerne i Bakkehuset. Også andre nordmenn kom der, blant dem en ung håndverkersvenn udi malerkunsten som Lyder Sagen hadde hjulpet til å få ut i verden for å studere, J. C. Dahl, som skulle bli vår malerkunsts store stamfar.

Efter århundreskiftet førte Det ærverdige norske Selskab en nokså hensyknende tilværelse, men det eksisterte stadig, selv om det nå var en ren selskapsklubb for studentene og for de gamle medlemmer som bodde i København eller besøkte byen. Rahbek må med sorg konstatere at det er kommet «en aldeles ny Slegt» og «en aldeles ny, og intet mindre end litterair Tone i Selskabet». Slik hanglet klubben seg igjennem de bevegede år under Napoleonskrigen, fra det dramatiske år 1801 til bombardementet av København i 1807. Ved begge anledninger var mange nordmenn med, som de hadde vært det i 1659 og 1700.

I 1811 ble det bestemt av kongen at Norge skulle få sitt eget universitet, og året efter ble det innkalt til generalforsamling i Det norske Selskab for å «vedtage dets Ophævelse» og bestemme hva som skulle gjøres med dets «litterairiske Efterladenskab». Det ble vedtatt å oversende arkiv og bibliotek til det nye norske universitet, og overbringelsen ble overlatt en av selskapsbrødrene som var blant de først utnevnte professorer ved dette universitet, Niels Treschow. Men arkivet ble borte på veien. Noen har ment at det gikk ned med en norsk skute som forliste i Kattegat, men ingen vet det med sikkerhet. Men det var fremdeles bruk for en norsk forening for de mange nordmenn som var i København, også efter 1812, både embedsmenn og studenter. «Det norske Selskab», sier Winsnes, «var såvidt seiglivet at det på en slags vis har vedblitt å bestå efterat det officielt var opløst. Nordmennene var vant til klubben i Sværtegade og har muligvis fortsatt å ferdes i de gamle lokaler». Det kan godt hende at gjenværende nordmenn har fortsatt å vanke der også efter 1814, nå som et sted fra en svunnen tid, med mange kjære minner.

Da ryktene om Kielerfreden ble kjent i København, ble det naturlig nok stor uro innen den norske koloni, både blant dem som var der som matroser og soldater i kongens tjeneste, og blant embedsmenn og studenter. Christiania hadde riktignok fått sitt universitet, som var åpnet året før, men det var ennå så sped en begynnelse at mange embedsmannsfamilier foretrakk å sende sine sønner til den gamle læreanstalt i København, som før. Det fortsatte også i flere år efter 1814.

Alexander Lange forteller i sin dagbok om et besøk i Sværtegade da han hadde hørt om at Norge var avstått til Sverige uten kamp, og følte trang til å treffe landsmenn. Han kom inn i Det norske Selskabs gamle sal og fant «nogle faa Personer siddende nedslagne ved nogle døsige Lys, og her holdt jeg min første og sidste Tale, hvori jeg skammede dem ud for, at de kunde tro sligt Rygte om Norge».

Siden tok Christen Pram initiativet til å stifte en ny norsk forening i København. Oet var på den tid da han gikk og ventet på svar fra Norge på sin ansøkning om en stilling. Sammen med patriotene Jonas Anton Hielm og brødrene Peter og J. H. Vogt startet Pram «Nordmandsforeningen», hvor nordmenn skulle samles for å høre nytt om og fra Norge og være forberedt på alt, på «Statsborgerpligtens Opfyldelse til det Land, som siden Traktaten af 14.de Januar (Kielertraktaten) ene er deres sande og rette Fædreland.»

De begeistrede blant de unge nordmenn, blant dem Pram, tenkte sikkert på Det norske Selskabs første tid, da man sang Nordahl Bruns linjer

Saa vaagne vi vel op en Gang
og bryde Lanker, Baand og Tvang.

Var det øyeblikk nå kommet? Henrik Wergeland skrev senere i sin Norges Konstitutions Historie: cl disse Linjer var der en Efterklang, som sitrede Nordmændene gjennem Hjerterne og den danske Regjering gjennem Samvittigheden. Denne Sang, en Profeti om Befrielsen i 1814, en norsk Marseillaise, besprængt med Vin, om ikke med Blod, skreven af en norsk Student for sine Landsmænd ved Kjøbenhavns Universitet, slog an hos enhver Nordmand... Den er som et Fakkelglimt, der pludselig viser Hvælvingen opfyldt med formummede, bevæbnede Mænd.»

Henrik Wergeland skriver samme sted om den store interesse arveprinsen Christian Frederik i de siste år av foreningen hadde vist de norske i København, særlig på den store fest til ære for det nye norske universitet, som ble holdt i 1811: «Ved Hovedfestligheden om Dagen havde han (prinsen), i Egenskab af Præses for det trondhjemske Videnskabers Selskab hilset den nye beslæg-tede Stiftelse med en Tiltale til Kongen; men om Aftenen, medens de norske Familier illuminerede, havde de norske, særlig Medlemmerne af Selskabet for Norges Vel, samlet sig til et Gilde, hvor Økonomien var indrettet paa at gjøre sig lystig; og did lod Christian Frederik sig det være angelegent at komme. Han erholdt ogsaa Adgang, og var overordentlig fidel. Det var ogsaa ret et Lag i det gamle «norske Selskabs» Aand og Stil fra Wessels Dage - denne interessante Forening, der lige siden 1773 havde ydet den norske Nationalitet et Tilflugtssted i Kjøbenhavn, bragt den saamange Triumfer ... og inden hvis Vægge saamangt et Ord var sjunget og talt, der vidnede om, at den norske Uafhængighedsaand . .. ogsaa der var at finde i sin fulde, hjemlige Kvikhed. Der sad da Prindsen, med sit smukke, godlidende Ansigt illumineret af de mange «Glædskabspokaler», mellem de høistemte Nordmænd, Side om Side med Professorene Sverdrup og Treschow, der præsiderede i Gildet... Dagen var for Norge, og ingen viede det, som det lod til, Norge den fyldigere end Prindsen. - Siden hin muntre Dag søgte Prindsen megen Omgang med Nordmænd. De Begivenheder var heller ikke langt borte, som skulde knytte ham til Norge selv.»

Arveprinsen forstod, som kongehuset og regjeringen for øvrig, at Napoleons-krigenes belastninger på foreningen hadde vært farlig store, og at et 1814 kunne tenkes å komme. Under nøytralitetspolitikken i 1790-årene hadde norske interesser vært godt ivaretatt ved regjeringens politikk, og det var gyldne år for norsk næringsliv under licensfarten, men med krigen mot England og Sverige og med uår og blokade i tillegg, var både norske interesser dypt skadelidende, og folket simpelthen sultet. Å holde provianteringsforbindelsen fra Danmark var livsviktig for det korn-fattige Norge, men livsfarlig for dem som prøvde å komme igjennem blokaden. Situasjonen kan for den saks skyld minne meget om krigsårene 1940-45. Mange nordmenn var det begge ganger i Syd-Norge som takket være danske forsendelser hadde nærende mat på bordet. Men den kunne ikke spres til alle, og i 1812 var det mange som måtte ete barkebrød istedenfor dansk korn. Dessuten fantes det ikke i 1812 noen norsk damekomité i København, og om den hadde eksistert, ville den ikke hatt de praktiske muligheter. Hasardiøse seilinger med små rasktseilende skuter var eneste mulighet. Mange nordmenn, i høy og lav stilling, fra grev Wedel og verkseier Jacob Aall til sjøfolk av Terje Vigen» type besøkte i de tider Danmark, mens de fastboende nordmenn hadde få utveier til å kunne utrette noe. Og ingenting er så enerverende som følelse av avmakt.

I 1814 var det som den norske koloni befridde seg for denne følelse, nå gjorde den seg klar til å ta del i dramaet hjemme. Og i Norske Intelligentssedler i Christiania - «dengang det frieste Meningsorgan hjemme», sier Wergeland, stod det den 8. april 1814 en inntrengende henstilling til nordmenn i Danmark om å vende hjem for å yde fedrelandet sin tjeneste. Det gjaldt også norskfødte embedsmenn som var ansatt i Danmark. En kjent norsk vise som dengang ble sunget av nordmennene i København, lød slik:

«Norge! Din Favn
snart dine Sønner modtage!
Selv deres gladeste Dage
føle dit Savn.

Norge, din Skaal!
Stedse at fremme din Ære,
det skal urokkelig være
Brødrenes Maal!»

Men kong Frederik VI og regjeringen, som var under hårdt press av Kielertraktatens bestemmelser og de svenske forhandlere, var tvunget til å legge hindringer i veien for de nordmenn som ville hjem for å støtte «den norske revolusjon», slik Sverige yndet å fremstille begivenhetene i Norge. Først den 11. og siden den 28. mai ble det oppslått dystre plakater i København for å meddele at intet pass inntil videre kunne utstedes til Norge, ingen tilførsler fra Danmark måtte føres dit, ikke noen form for brevskrivning eller annet samkvem med Norge var tillatt. Den som forbrøt seg mot disse bestemmelser, skulle straffes med fengsel eller straffarbeide, og den som forsøkte å komme seg til Norge på annen måte enn gjennem Sverige (I), ville få den allerstrengeste straff og kunne miste livet.

I «Nordmændene i Kjøbenhavn» har Henrik Wergeland gitt en patetisk skildring av de norskes situasjon i København dengang: «Hjem, hjem gik, efter de grusomme Plakater af Ilte og 28de Mai, den aabnede Vei kun gjen-nem Sverige, og da under Aaget af en Ed til en Herre, som ingen Nordmand havde erkjendt og det var for Nordmændene at være aldeles afskaarne Veien, indtil Vinteren gav sig og Vesterhavet blev farbart: da gik der en hemmelig Vei over Nordpynten af Jylland i aabne Baade over det voldsomme, kaperfyldte Hav. Da - bag i disse Baade, halvt nedgravet i Korn, med Pjækkerten opslaaet om Halsen, Piben i Munden, det livlige spændte Øie speidende udover den maalløse Flade eller anstrængende sig for at kløve den sendrægtige Havtaage, sad mangen ung Mand, mangt et par Venner med bankende Hjerter; men ikke for Døden, thi «skjærp Seil, skjærp Seil!» hedte det, men efter at faa se de første Landtoninger af Norge ... Men nu var det den høie Vinter. Der kom Sneflokker fra Norden, men ingen Breve med Underretning om Fædrenelandets Beslutning, ingen med kjærlige Ord og Understøttelse til Sønnerne i den fremmede By. Men Nordmændene i Kjøbenhavn vidste i sine Hjerter, hvad det Folk vilde beslutte, hvis stolte og varme Blod de følte i sine Aarer, og idet de enkelte imellem dem, der besad mere Formue eller Ind-flydelse, besluttede at forene sig for at hjælpe de Landsmænd, som befandt sig i Forlegenhed, paatog Broderkjærligheden sig at erstatte Savnet af Fædrenelandet og af Frændskabet. At være Fædrenelandet og Landsmænd i Danmark tilnytte paa hvad Maade bedst ske kunde, med Raad og Daad og Ef terretninger derfra og didhen, var Øiemedet for den saakaldte

Det var den dag da Kielerfreden stod offentliggjort i Statstidende i København: «Det var en Lørdag Aften, Tiden for Professor Olufssens statsøkonomiske Forelæsninger, der især besøgtes af yngre og ældre Embedsmænd, hvorimellem flere norske. Dagens Etterretning gav da Emne til de livligste Samtaler mellem nogle af de tilstedeværende; og tre norskfødte Embedsmænd, nemlig Gudbrandsdølen, Digteren, Etatsraad Kristen Henriksen Pram, daværende Overauditeur og Høiesteretsadvokat Jonas Anton Hielm, vor berømte Nationalrepræsentant, samt Kontorchef under Generalpostdirektionen Peter Vogt, kom overens om, til næste Morgen hver for sig at overveie, hvad der burde gjøres af Nordmændene i Danmark for Fædrelandet og for de i Forlegenhed stedte Landsmænd imellem dem. Til denne Sammenkomst havde Hielm, det rastløse Hjul, færdig et Udkast til en Sammenkaldelse af samtlige i Kjøbenhavn værende Nordmænd.» Sammen med Vogts bror, daværende assessor i Finans-Kassedirektionen i København, Jørgen Herman Vogt, drog så de tre opphavsmenn på byen for å finne landsmenn, og innkalte dem til det første møte dagen efter, mandag 7. februar i Læderstræde nr. 29, 1. sal. Innkallelsen lød slik:

«Forbindelsen mellem Norge og Danmark samlede mange af Norges Sønner til Kjøbenhavn. Den væsentligste Grund til deres Nærværelse her - at tjene Fædrenelandet tilligemed sig selv som de bedst kan - er nu hævet. Alle elsker de dette Fædreneland. Alle føler de Smerten af det Slag, som saa særdeles haardt tilføiedes det. Med Forbauselse ser de hinanden, som halvt landflygtige, paa engang hensatte i et fremmed Land, neppe vidende, om de engang tør spørge: Hvordan ser det ud i det kjære Hjem? Hvad tjr, hvad feør, hvad kan vi gjøre? Og dog maa selv Slaget, som rammede, have forenet Brødrene af den felles Moder end ytterligere. - En Nordmand spørger derfor: Skulde det ikke være ret og tjenligt og ønskeligt, at Norges Sønner valgte sig en Samlingsplads, hvor de fortrolig og aabenhjertig, som Fødelandets Stilling fordrer det, kan til visse Tider komme sammen, meddele hinanden hvad de bag Begivenhedernes tætte Slør maatte skimte, byggende derpaa fæl les Overlæg, aftale hvad de, hver for sig, eller samlede, tør og bør gjøre med Hensyn til Fødelandet, den Stat ukrænket, i hvilken deres Personer og Eiendomme nyder Beskyttelse og Sikkerhed. Enhver Landsmand, som besvarer dette Spørgsmaal med ja, tegner sit Navn derhos. Det videre skal da foranstaltes.» Noen få eldre embedsmenn, som forlengst hadde slått rot i Danmark, og under enhver omstendighet ville fortsette å bli værende i København, avslo av forsiktighetshensyn å møte. Ellers møtte alle de nordmenn stifterne fikk tak i, i alt 23 mann. Og de konstituerte sin «Nordmandsforening» ved å undertegne statutter, hvor det bl.a. het at de skulle møtes regelmessig, ikke foreta seg noe som stred mot landets, dvs. Danmarks lover og politivedtekter (f.eks. ved å spre falske rykter) de skulle informere hverandre om nytt fra Norge og hjelpe nødlidende landsmenn i byen. Blant stifterne av «Nordmands-foreningen» finner vi utenom Pram, Hielm og brødrene Vogt, student S. A. W. Sørensen, senere stortingsmann, og løytnant J. H. Rye, senere høyesteretts-assessor, og professor i medisin Mikael Skjelderup. I løpet av de neste par møter steg medlemstallet til 129 og neste gang til 143. Blant de nye finner vi student Jens L. Arup, senere stortingsmann, og kand. Poul Holst, senere høyesterettsassessor, lektor Christopher Hansteen, den senere så berømte astronom, «vort Universitets klareste Stjerne», skriver Wergeland. Videre «Nationalsangens Digter» Henrik Anker Bjerregaard. Politiet hadde ingenting å innvende mot foreningsstiftelsen, eftersom så høye embedsmenn var med i den, og så kunne man skride til valg på bestyrelse: Pram, Vogt og Hielm ble valgt. Og vedtektene begynte slik: «Hovedformaal for denne Forening er, at i Danmark sig opholdende valgte og velsindede Nordmænd kan, under Fædrelandets nærværende Stilling, yde hinanden og andre deres herværende Landsmænd den broderlige Bistand i Raad og Daad, som de ellers maatte savne, samt Opmuntring og Veiledning til det Sindelag og Forhold, som sikrer dem baade mod at vildledes og at mistydes. - Et underordnet Formaal er selskabeligt Samkvem af Foreningens Medlemmer.» Det måtte bli medlemmenes helligste plikt «at bevise sig Nordmandsnavnets Hæder værdig, ved i ingen Handling eller Ytring at overtræde nogen af de Pligter, hvilke de, som opholdende sig i Danmark, og saalænge og forsaavidt Medborgere i denne Stat, og denne Suveræns Undersaatter, skylder deres hidtil værende, og fremdeles saalænge de her lever stedse vedblivende Medborgere, og Danmarks Konge, til hvilken de, idetmindste saalænge, fremdeles er bundne med de selvsamme Forpligtelser som hidindtil». Vi forstår av den kronglete formulering hvordan de gode nordmenn har kviet seg og vridd seg for å finne en diplomatisk utformning av dette vanskelige punkt!

Da var det lettere å definere hvem som kunne være medlem: «Foreningens Lemmer skal være Nordmænd, det er, Mænd, som enten er fødte eller opdragne i Norge, og der har Embede eller Bopæl.» Så helt enkelt var jo heller ikke dette punkt, når vi tenker på de innviklede forhold innenfor embedsmannsslektene, hvor man hadde flyttet frem og tilbake mellem de to riker i flere århundrer. En viss taushetsplikt ble pålagt medlemmene, og man avkrevde endog foreningens bud, som var en traust gudbrandsdøl, et høytidelig taushetsløfte.

Fordi navnet «Nordmandsforeningen» hadde vakt stor offentlig oppsikt og også en del forargelse på dansk hold, vedtok bestyrelsen dessuten å bruke bare et tegn på innkallelser og plakater herefter, nemlig et stort «N», månedens navn med det bokstav som tilsvarte dens tallnummer, dag og time ved brøker. Det ble den rene frimurerkode, og det spørs om det ikke snarere pirret den offentlige nysgjerrighet istedenfor å avverge den. Noe som gjorde sitt til at den danske offentlighet var forarget, var at det sirkulerte i København et dristig og bittert dikt «Fra Nor til Dana», som var skrevet av student Caspar Boye og ble spredt anonymt. Politiet fikk fatt i en avskrift, og ble så forarget over den hatske tone mot Danmark at det ble satt opp en premie for den som kunne oppgi forfatterens navn - heldigvis ble forfatteren imidlertid ikke angitt.

Forsiktighetsforholdsreglene var ikke overflødige, det visste man. Den svenske befullmektigede Tawast, som skulle overvåke at Danmark lojalt fulgte Kielertraktatens bestemmelser, lot forespørre hos regjeringen om hvilken «Nordmandsforening» det var som man leste kunngjøringer fra i avisene, og erklærte den svenske regjerings misnøye med at slikt kunne foregå rett for øynene på den danske regjering. Foreningens bestyrelse ble straks innkalt for å gi en redegjørelse, og politiet sikret seg et eksemplar av vedtektene. Snart efter meddelte kansellipresidenten til Pram at foreningens formål «var af Gesandtskabet for et fremmed Hof misbilliget paa en for Staten og dens Formaal ubehagelig Maade» - kort sagt, foreningen burde nedlegges, men det burde skje efter opphavsmennenes eget ønske! Efter et langt møte den 4. mars vedtok foreningens medlemmer å oppløse sin ferske sammenslutning - Pram talte - Hielm talte - alle sverget å holde fast ved den ånd som hadde skapt foreningen, selv om de måtte adskilles: «Som Samfundets sidste forenede Handling nedbad han, i dets Navn, til Slutning Himlens Velsignelse over det elskede Norge.»

Den påtenkte innstiftelsesfest ble nå isteden en avskjedsfest - med utallige skåltaler for det «Gamle Norge» - men også en for «Vore skjulte Ønsker». Som alltid, når man lever og taler illegalt, ble hvert ord, hver betoning og hvert minespill megetsigende, for de innviede. Alle visste dessuten at bortsett fra regjeringen, som måtte være forsiktig av politiske grunner, var den danske opinion meget positiv overfor nordmennene og nordmannsforeningen. Det kom bl.a. til uttrykk på en belivet fest som den københavnske handelsstand holdt, med offiserer og embedsmenn som gjester, og hvor nordmannsforeningens formann var spesielt innbudt. «Der manglede det hverken paa Vin eller egne trykte Sange eller Basuners og Trompeters Lyd, og heller ikke paa de grønne Baand som man i en Hast havde gjort til Kristian Frederiks Farve, og saaledes til et Tegn for den Fremgang man ønskede Nordmændene. Altsaa ogsaa danske Sympathier?» spør Henrik Wergeland, som selv i parentes bemerket ikke er blitt berømt for å huse for mange av de samme sympatier. «Ja, hvem har tvivlet derom hos et saa følelsesfuldt Folk som dette de blide, bekekransede, sædvaiende Ølandes, med hvem det norske havde saa længe og saa nøie været vant til at komme bedre overens, end man skulde tro muligt mellem to i Karakteren saa forskjellige som Granit og Ler?» Sitatet viser at man skal være varsom med å tale om danskhateren Henrik Wergeland.

Han nevner mange eksempler på danske sympatier for nordmannsforeningen - og for Napoleon. De to nokså ulike ting slo de vanlige dansker i hartkorn, og menneskemassen stod og ropte hurra for Napoleon og hurra for nordmennene utenfor den svenske ambassadør Tawasts vinduer. «Der flød mange danske Taarer ved Tanken om Norges Adskillelse», skriver Wergeland, «og, hvad der var bedre, ved Tanken om dets Nød og Uvisheden af dets Skjæbne. Og det af smukke Øine. Kvinderne var ikke de mindst ivrige Nordmandsvenner...»

Var det så forbi med nordmannsf oreningen, forbi med de begeistrede og talerike og sangfulle møter i Læderstræde? «Forbi? Ja, men som man fælder en Pil eller Poppel: Grenerne skyder. Thi - heder det efter en blank Side i Protokollen - da det Middel til at overveie fælles Tarv og bistaa hinanden, som Nordmandsforeningen tilbød, nu ved dens Opløsning er tabt, besluttede 12 Nordmænd at træde sammen og i Fællesskab virke hvad de kunde formåa i det Øiemed, Vedtægterne for den op-hævede Forening angiver i § 1. Og imellem disse 12 træffer vi foruden Pram, Hielm, begge Vogter, Skjelderup, Hansteen og Rye ogsaa Prokurator, senere Professor Henrik Stenbuch, samt Professorene Jakob Kayser og Peter A. Castberg... Med slige Mænd blev denne Forening virksommere end hin. Dens Kraft koncentreredes i den mindre Cir-kel; den vedblev at virke for Fædrene-landet og opnaaede endnu bedre at danne i sin Midte et Fædreneland for de forladte Landsmænd», skriver Wergeland.

De fikk skaffet et stort rentefritt lån - i virkeligheten med kongens egen hemmelige billigelse - for å støtte studenter og andre yngre landsmenn som var avskåret fra hjelp hjemmefra. Siden ble det, også i hemmelighet, sendt rapport om det hele hjem til den frie norske regjering, samt om at alle ansatte nordmenn i Danmark hadde fått oppfordring til innen fire uker å si fra til foreningen om de ønsket å bli i sine stillinger eller søke seg til Norge, og ønske om å bli underrettet om ledige embeder i Norge. Man våget allikevel ikke i ta med de norske offiserer i Danmark, enda det var vel kjent at mange av dem nettopp gjerne ville hjem. De tolv opptrådte også på mange andre måter som den norske regjerings hemmelige agenter, undersøkte hos nordmenn som var ansatt i kanselliet, om de ønsket å dra hjem, ordnet kanaler for smugling av post til og fra Norge, gjorde tiltak for å hjelpe på den hemmelige korntilførsel til Norge, osv.

«Den 4.de Mai, heder det, var en glad Dag, thi da modtoges et til Pram adresseret Brev fra Kristian Frederik, hvori han bevidnede Samfundet (de 12) sin Paaskjønnelse af dets Patriotisme, og forsikrede det om, at enhver Nordmand, som opofrede sin Stilling i Danmark, skulde finde Ansættelse i Norge.»

Mange av de norskfødte embedsmenn i Danmark kom i et ubehagelig dilemma i denne tid, og vi vet at flere av dem valgte å bli i sine stillinger istedenfor å skulle forlate landet og søke om hjemlov i henhold til den forhatte traktat med Sverige fra Kiel. Dette dilemma gjentok seg høsten 1814, da mange definitivt måtte velge mellem de to riker, og mange valgte å bli i København fordi Norge i mellemtiden var gått i union med arvefienden Sverige.

Da nyhetene om den 17. mai og Christian Frederiks valg til Norges konge nådde nordmennene i København, utløste det stor begeistring. Og foreningen av de 12 sendte en lykkønskningsadresse til den nyvalgte konge i svulmende ordelag: «Allernaadigste Konge 1 Friheden lyste i Norden, og Folkets Kjærlighed kaldte Deres Majestæt til Thronen. - Ogsaa af Fædrenelandets fraværende Sønner kaaredes De i deres Hjerter. - Lad da os, af det gamle Norges ærværdige Slægt, i de Nordmænds Navn, som, fjernede fra Hjemstavn, skuede med Henrykkelse Deres og Brødrenes Bedrift, hilse Deres Majestæt paa Kongesædet!»

Men med motgangen for det frie Norge senere på sommeren forstummet også den norske forenings stemme fra København. De siste livstegn derfra er meddelelser hjem til Norge om at man klarte å utvirke at de unge nordmenn ved det juridiske fakultet i København fikk fullføre sin eksamen der, fordi det norske universitet ennå ikke var riktig utbygget. - Det er en symbolsk uttalelse, som nok i det påbegynte, 19. århundre ofte kunne vært gjort gjeldende på andre områder hvor København som gammel hovedstad hadde så mange fortrinn og forsprang fremfor den ferske hovedstad Christiania, som nesten manglet alt - men i sitt nye universitet iallfall hadde fått det rette utgangspunkt. Det aller siste livstegn fra den norske forening av 1814 var den bitre meddelelse om at den danske regjering nå hadde vært nødt til efter press å utstede arrestordre mot alle norske skip som våget seg inn i danske havner. Nettet, stormaktsnettet, snørte seg sammen om den dristige norske uavhengighets trang, og halsen snørte seg hos de gjenværende nordmenn i København, som satt der maktesløse og så skuespillet utspilles på avstand. - Men de fleste av de 12 i ledelsen kom seg på mer eller mindre illegal måte tilbake til Norge i løpet av sommeren, og deres samfunn ble oppløst.

De som var igjen, startet enda en ny forening - dennegang kalt «Venneforening», for at den skulle se mere harmløs ut. Av samme grunn var det anledning for danske til å være medlemmer, men bare trofaste Norgesvenner ble opptatt. «Vennerne samledes i Nordmandsforeningens gamle Lokaler, som nu atter gjenlød af Ønsker for Norge, hver Gang en Etterretning bragtes der-hjemmefra, udjubled i alle dets Dialekter. Men efterhaanden blev ogsaa disse længst Efterladte færre og færre. De forsvandt enkelt og pludseligen som Svalerne, skjønt gamle Medlemmer af Venneforeningen ved at fortælle noget om en vis gammel fordægtig Lugger, som en Del Nordmænd lod kjøbe paa Fremhaand af Marinebestyrelsen, der lod sælge en Del slige kasserede, og som ved en tjenstvillig N. N. lod lægge ud paa Gammelholm og udruste og armere, for saa tilsammen hemmelig at forlade Danmark og at slaa sig igjennem hjem, om det skulde knibe ... »

Såvidt Henrik Wergelands hyldest til den norske koloni i København under de nervepirrende og avgjørende måneder våren og sommeren 1814 - som skilte Norge og Danmark, og som stilte så mange norske i København i det uhyre vanskelige valg: reise hjem eller bli. For enkelte var valget klart, særlig de unge. De reiste under enhver omstendighet og gjorde bruk av alle midler. For andre, som kanskje hadde slått rot, stiftet familie - kanskje de endog var av dansk ætt og bare hadde hatt sin barndom i Norge - ble valget vanskeligere. Mange av dem ble igjen, og tilpasset seg i de følgende par tiår helt det danske samfunn. Det gjaldt både matroser på Holmen og embedsmenn i kirke, i kanselli og på Universitetet.

Noen norsk koloni, med store grupper slik det hadde vært i forenings tiden, fantes ikke lenger i København. Men det betydde ikke at forbindelsene mellem Danmark og Norge var blitt brutt. Kulturelt sett ble de minst like nære og intime i de følgende tiår som de hadde vært før. Og det paradoksale er at mens nordmenn i København i det 18. århundre periodevis hadde vært toneangivende, med Holberg og Det norske Selskab, i hovedstadens kulturliv, var det dansk kultur som ble toneangivende i det nye frie Norge i lang tid. Mange i Norge så hen til København som sin åndelige hovedstad, valfartet dit så ofte de kunne, og lengtet dit bestandig. Og unge norske kunstnertalenter søkte dit for å få den utdannelse deres hjemland ennå ikke kunne gi dem. De, sammen med strømmen av unge norske håndverkere som søkte utdannelse og levebrød i København, kom i tidens fylde til å grunnlegge en ny norsk koloni, med en ny norsk forening.

© 2008 - 2017 Den Norske Forening