Den Norske Forening

Viken og Hafnia

Omkvedet i mang en norsk vise og sang lyder slik: Borte er bra, men hjemme er best. Det er en naturlig grunnstemning hos et folkeferd som har vært og er så vidtfarende over land og sjø som nordmennene. Hjemme nages de av utferdstrang og ønsker seg over de høye fjelle, i det fremmede gripes de av en tilsvarende hjemlengsel, selv der hvor de slår seg til og grunnlegger kolonier. Ett av disse steder står i en særstilling og har gjort det i århundrer: København. Der har følelsen av borte bra, men hjemme best aldri riktig passet, hverken for de nordmenn som slo seg ned eller for dem som kom på gjestebesøk - der kunne norske nordmenn samtidig være kraftpatrioter og kosmopolitter, samtidig føle seg frie og franke i det fremmede - og føle seg hjemme, dvs. føle seg nesten som hjemme. Og den lille forskjellen, som dansk lynne og dansk livsstil og levemåte medførte, kunne være overmåte behagelig. Dessuten var jo København i de 400 berømmelige foreningsår hovedstaden i fellesmonarkiet, og fremdeles, efter 1814, enslags åndelig hovedstad i og med at Danmark opplevde sin store litterære gullalder nettopp i de tiår som fulgte efter unionsoppløsningen. Foruten at København også senere i det 19. århundre fortsatte å være en merkantil hovedstad for Norden, generalagenturenes og importfirmaenes og Frihavnens dominerende by. På det tidspunkt var til gjengjeld den danske litterære gullalder blitt efterfulgt av norsk gullalder, av de fire stores og de mange nesten like stores tid. Men dette snarere styrket enn svekket Københavns stilling som litterær hovedstad - både de store og de mellemstore ble trykt og utkom i København, hos Hegel på Gyldendalske Boghandel.

Senere, et par tiår ut i vart eget århundre, «vendte dikterne hjem», og det var slutt med Københavns stilling som norsk forlagsby. Men nordmenn fant stadig gode, nye og gamle grunner for å dra til København for kortere eller lengre tid eller for livstid, for å finne plass for sine evner og sin aktivitet i dansk næringsliv, for å søke tildannelse eller for å søke livsmunter adspredelse. Og med siste krig og efterkrigstiden begynte en ny og livlig ferdsel langs denne norske sudrveg, som faktisk har vært temmelig sammenhengende beferdet siden vikingetiden.

Opprinnelig, i den grå urtid og efter siste istid gikk folkestrømmen den motsatte vei. Antagelig var det veidefolk fra de danske øer som først slo seg ned langs kystene av Viken, Oslofjorden, der vannlinjen dengang gikk mange meter høyere opp i åssidene. Og gjennem hele vår eldste historie kan vi merke en nær samhørighet mellem Danmark og Viken. Det kommer til uttrykk på Olav den helliges tid og hans sønns Magnus den godes og Harald Haraldssons tid. Det er sannsynlig at kong Harald anla byen Oslo «øster i Viken» nettopp for å motvirke den sterke danske innflytelsen i denne sørøstlige landsdel. Og denne samme innflytelsen kom på nytt klart frem under baglernes lange strid med birkebeinerkongen Sverre Sigurdsson. Mektige menn i Viken, som bisp Nikolaus Arnesson, oppholdt seg ofte lenge hos danekongene for å hente hjelp og støtte til sin hjemlige strid.

Og vi må tenke oss at mange fra Viken dro av sted til Sjælland for å slutte seg til danekongene Knut og Svein, når de samlet sine store vikingehærer for å dra i vesterled mot England.

I 1042 arvet kong Magnus den danske krone og styrte i fem år både det danske og norske kongerike, en maktstilling som siden Harald Hårdråde gang på gang søkte å erobre tilbake, i lengden uten hell.

Under disse konger var de norske visitter på Sjælland ofte mindre vennlige og slett ikke fredelige. Snorre forteller om en av de gangene kong Magnus gjorde landgang der, på jakt efter kong Svein, som han egentlig regnet som sin jarl: «Så snart hæren til Magnus kom dit, flyktet Svein opp på land og hele mannskapet hans. Men kong Magnus satte efter dem og forfulgte dem og drepte alle dem som de fikk tak i. Så sier Tjodolv:

Sjellandske møer spurte
hvem som merket førte.
Sant det var at mange
hadde skjoldet farvet i blod.
Kvinner måtte rømme
redde gjennem skogen.
Flokker uten tall
flyktet bort til Ringsted.»

Senere ble Svein og hans hær fordrevet fra Sjælland og måtte oppgi Ringsted:

«.Jarlen måtte vike
i vinter fra kongesetet.»

Kong Magnus befestet som sagt sitt herredømme i Danmark, men efter hans død tok Svein Ulvsson kongsmakten i landet, og Harald Hardråde gjorde det ene krigstokt efter det andre, til Jylland og øene, for å fordrive ham. På nytt ble det blodige norske visitter på sjællandsk jord.

Det er faktisk i forbindelse med slike norske hærferder at København nevnes første gang i historiens annaler, om enn ikke under sitt senere navn, og det er simpelthen en mulighet for at den første borg ved kongens gård og til beskyttelse av Portus Mercatorum («Købmændenes Havn») har vært bygget som en forsvarsforanstaltning mot de norske hærferder - akkurat som Oslo altså ble grunnlagt som motvekt mot den danske innflytelse i Viken og som utgangspunkt for ferdene mot danekongen.

Saxo forteller fra 1025 at Olav den hellige det året, eller året efter, lot sin flåte ankre opp ved Sjællands Øresundskyst. Han gikk så i land og stevnet folk til tings for å overtale dem til å falle fra Knud den store. Men siden kom kong Knuds flåte tilbake, og da fikk pipen en annen lyd. Historikerne mener at dette må ha vært på Københavns grunn, nærmere bestemt på Amager og på Bremerholm, mens tingstedet dengang antagelig lå på det senere Gammeltorv. Dette er første gang vi hører om københavnske lokaliteter. Fra 1043 forteller sagaen om kampene mellem Magnus den gode og Svein Estridsønn, at Svein ble slått over i Jylland og så flyktet med sin flåte til «Havn». Siden gjorde kong Magnus landgang nettopp i «Havn» og opptok forfølgelsen innover Sjælland.

Alt i det 11. århundre er altså «Havn» et begrep og et velkjent sted, også for nordmenn, om de enn ikke kan ha vært særlig velkomne gjester. Og i begynnelsen av det 12. århundre hører vi både om en stor kongsgård ved navn «Havn» og om den eldste kjøpstad på kongsgårdens grunn. Kongsgården har ligget på området nord for Vestergade. Men det er først noe senere i århundret, under kong Valdemar den store og hans mektige kansler erkebiskop Absalon at kjøpstaden og den befestede borg blir utbygget. Absalon er Københavns store og egentlige grunnlegger. Som takk for sin sterke støtte til kongen fikk han byen Havn og et tilgrensende herred som gave, antagelig omkring 1160.

Og i 1167 slo Absalon tilbake et kraftig angrep fra en norsk flåte mot byen. Den kalles da, av Saxo, Portus Mercatorum, Købmændenes havn. Som et resultat av dette angrepet og for å forebygge gjentagelser begynner Absalon samme år å bygge en borg på Strandholmen, den senere Slotsholmen, der hvor nå Christiansborg ligger. Dens ruiner finnes stadig under dette slott, som nå er de folkevalgtes parlamentsbygning. Absalons borg var en ringmur med fire tårn. Innenfor muren lå et høyt, korsformet hus med spisst tårn, og dette borganlegget finner vi igjen i byens eldste segl - som altså nordmennene, høyst ufrivillig og indirekte riktignok, på en måte har gitt opphav til.

Efter at borgen i Hafnia var blitt forsvarlig befestet av Absalon, var det ikke fullt så lokkende for de bolde nordmenn å gjøre krigersk landgang i og ved byen. Det ble lengre tid mellem hver gang. Men da norrønakongen og Norgesveldet stod på høyden av sin makt, under Håkon Håkonsson, unnså ikke kongen seg for å legge sin store flåte utenfor København, 315 skip, og forberedte et storangrep på byen. Men dennegang ble det fredsforhandlinger, og det hele sluttet med at kong Håkon og kong Christoffer ble enige om å danne et forbund. Det var i 1257. Og neste gang Norges konge kom til København, to år efter, var det for å støtte sin nye forbundsfelle mot den rygiske fyrste, som hadde erobret byen før på året og revet ned plankebefestningen rundt den.

Fra samme tid har vi et annet norsk minne fra København, et minne som riktignok og antagelig forteller mer om hvordan Olavsdyrkelsen sprer seg over hele Norden enn om direkte norske innslag i Københavns byliv: omkring 1250 opprettes det et hospital for spedalske i København, og det bærer til å begynne med Hellig Olavs navn. Senere kalles det St. Jørgens hus, og det lå ved den nåværende St. Jørgens sø.

Efter mordet på kong Erik Klipping blander den norske konge seg på nytt aktivt inn i danske forhold; vi hører flere ganger at de fredløse danske stormenn søker støtte i Norge, og at Norges konger gjør hærferder til København og øene. I 1289 drar Erik Prestehater mot byen med en flåte for å støtte de fredløse, men oppgir angrepet og drar bort igjen. Under Håkon V. Magnusson, i 1306, kommer nye norsk-danske stridigheter, og kongen beleirer København for å støtte de fredløse. København holder imidlertid stand, og da kongen kommer tilbake til byen i 1309, er det for å slutte fred mellem rikene.

Dermed slutter de voldsomme norske ferder til København - eller blir i det minste ikke gjenopptatt før studentene i det 18. århundre og bohemene i det 19. og turistene i det 20. begynner sine stormende, men allikevel mer fredelige tokter til Kongens By. Og det er en ganske annen historie.

Tilbake til historien: den tok en avgjørende vending da lybeckerne og i det hele tatt tyskerne overtok den angripende rolle som nordmennene hadde spilt gjennem 300 år. Fra nå av kom nordmennene helst på fredelig kjøpmannsferd eller som ydmyke supplikanter til København - eller, lik Håkon VI., på frierføtter. Det var den 9. april 1363 at kong Valdemar Atterdag holdt bryllup i København for sin tiårige datter Margrethe og den norske kong Håkon, den siste av våre egne konger før foreningstiden. Bryllupet ble holdt med pomp og prakt og med mange norske stormenn som gjester. Lille dronning Margrethe fulgte snart sin kongelige gemal til deres residens på Akershus, men den var på den tid knapt så glansfull som hennes fars slott i København. Den norske konge hadde ikke lenger samme makt og rikdom som hans forfedre for hundre år siden hadde hatt, og bevarte brev fra den unge dronning Margrethe til hennes husbond, som er på reise, forteller rørende om hennes pengeknipe: tjenestefolkene vil ikke være i deres tjeneste lenger fordi de ikke får sin sold, og kjøpmennene over i Oslo vil ikke gi henne matvarer på kreditt - derfor må kongen snarest sende penger eller skrive til kjøpmennene og gå god for hennes bestillinger. Efter Håkon VI.'s tidlige død og efter Valdemar Atterdags død ble Margrethes og Håkons lille sønn Olav anerkjent som konge over både Danmark og Norge. Så døde Olav som mindreårig, og dronning Margrethe overtok både formelt og reelt tronen. Unionstiden var begynt.

I den første del av unionstiden bevarte Norge i sterk grad karakteren av selvstendig kongerike; riksrådet fungerte stadig som et viktig nasjonalt organ, hver ny unionskonge måtte hyldes på Hovedtangen ved Akershus slott. Men gradvis forfalt de gamle selvstendige nasjonale institusjoner i Kongeriket Norge, og København ble i stigende grad den felles hovedstad for begge riker. Her konsentrertes sentraladministrasjonen, særlig efter 1536, her opp-rettedes de nye institusjoner som utviklingen førte med seg, her fikk man rikenes eneste universitet, her anla kongen de store skipsverft og arsenaler på Holmen, og her residerte endelig Kongen selv. Både før og efter eneveldets innførelse ble Kongen i København en urimelig høytstilt og opphøyet person i nordmenns bevissthet. Når man hjemme i Norge strevde og stridde for å få sin rett overfor noen av de kongelige embedsmenn, enten de var futer eller annet, stod det alltid som en utvei å dra til København for å få lagt saken frem for Kongen selv.

Slike ferder til Kongens By ble et stående motiv i norske fortellertradisjoner. I eventyret om «Jutulen og Johannes Blessom» fra Vågå fortelles det at «Denne Jehans'en Blessom va ne'i Kjøpen-hamn ein gong og skulde ha rett på ei sak; for her i landet va det ingen rett å f å i di nom; det va ingor an' rå hell reise like dit, når ein vilde få rett for seg. - Detta hadde Blessomen gjort, og det sama gjorde son' hass etter honom, for han hadde au ei sak. - Så va det juleftan; 'n Jehans hadde tala ved stor-karan og va reisferdog, og nå gjekk'n i gatun og stura, for'n va hoga heimatt, måta. - Rett som 'n gjekk, dreiv det forbi'n ein Vågver i kvit kufte med taskelok og knappe som sylvdale. Det va ein stor, før mann, som 'n tykte 'n skulde kjenne au; men han for så ratt forbi'n. «Du fer fort du'» sa'n Jehans. «Ja, e lyt nok skunde meg», svara mannen, «for e ska ratt åt Vågå i kveld, e.» «Ja, Gu' gje e kunde korne heimatt i kveld, e au,» sa'n Jehans. «Du kan få stå på hjå meg,» sa mannen, «for e har ein hest som trø tolv steg i mil'n.» -

Det var som vi vet selve Jutulen som også hadde vært i København.

Til tider ble det så mange norske bønder som kom til København for å klage over kongelige embedsmenn at regjeringen måtte treffe foranstaltninger for å stanse strømmen. 11685 ble det innskjerpet at det bare var «specielle» klager som kunne stiles til Kongen, og de måtte være innsendt via de lokale embedsmenn. Og et reskript av 1744 satte festningsstraff for den som kom til Kongens København med klager som ikke hadde fått påtegning av amtmannen. Denne skarpe bestemmelse ble fornyet flere ganger mot slutten av det 18. århundre. Det var nok særlig på denne tid at det var flest slike klageferder til København, især er jo Kristian Lofthus og hans to København-reiser i 1786 blitt berømte. Åtte telemarkinger reiste med ham for å klage over sorenskrivere og prester hjemme i Telemark; året efter ble han fanget og siden dømt for oppvigleri. Lofthus-bevegelsen og Lofthus-reisene til København er noe av bakgrunnen for Aasmund O. Vinjes berømte «Storegut», som gir en klassisk litterær skildring av den norske almu-ens tiltro til den faderlige enevoldskonge i den fjerne hovedstad, som er den eneste som kan yde rettferdighet mot de vilkårlige embedsmenn. Her er det især de militære som farer vilkårlig og korrupt frem. Da treffer Storegut Kristian Lofthus:

Eg ferer med honom til Kjøpenhamn
og yver slik urett klagar.
Me talar tit kongen i landsens namn,
so vert det vel betre dagar.

Aa klaga for kongen er aldri skam,
for det skal eg trygt deg borge.
So viser me deg for kongen fram,
at karar her finst i Norge.

So til kongen me for, og var elleve mann,
og han Kristian Lofthus var styraren, han.
Det var fram me laut føra den urett me bar;
av di folket er barnet, og kongen er far.

So til kongen me kom; det var gut som var gild!
Han tok mot oss so vel; det var mann som var snild!
Og han helsa so varmt, og so sagde han daa:
«Eg er glad naar eg feer mine nordmenner sjåa.

Eg til lands etter vands slike hermenn ei fann.
Dei er trugne mot kongen og trugne mot land...»

© 2008 - 2017 Den Norske Forening